Copyright 2016 The Associated Press. All rights reserved.

Forfatteren mener at kjønnsspråket i fredsavtalen utstyrte nei-siden ledet av tidligere president Alvaro Uribe med gratis ammunisjon i propagandakrigen.  Foto: Luis Benavides/ AP/ NTB scanpix

Joda Fokus, kjønnsspråk framprovoserte colombiansk nei til fredsavtale

MENINGER: Det aggressive kjønnsspråket i fredsavtalen medførte at kristne svingstemmere stemte nei, og nederlaget hindret en generell venstredreining i colombiansk politikk. Denne strategiske tabben har i praksis satt politiske modernisering med økt likestilling flere tiår tilbake.

Av Henrik Wiig Sist oppdatert: 19.09.2018

Hvordan kunne de norske fredstilretteleggerne gi en særinteressegruppe avgjørende innflytelse over en så viktig steg som avtaletekstens utforming og dermed kjøre prosessen i grøfta?

Leder Gro Lindstad for Forum for kvinner og utviklingsspørsmål (FOKUS) skriver at hun er uenig både i analyse, premisser og spørsmål fra min side i et innlegg i Bistandsaktuelt denne uken. Jeg takker for muligheten til nok en gang å vise at aktivisme og politikkutforming er to forskjellige arenaer som bør holdes adskilt hvis vi ønsker en reell endring i samfunnet.

  • Les tidligere innlegg debatten:

Kvinner i fredsprosessen i Colombia – en særinteressegruppe?

Aktivisme undergravet den colombianske fredsprosessen

 

En maktdemonstrasjon

Først kjønnsperspektiv. Ordene «kvinne» og «LHBTI» ble strødd rundt i teksten over 200 ganger uten at det ga noe mer til avtalens innhold. Et titalls ganger hadde holdt lenge for å understreke at avtalen skulle gjennomføres med likestilling mellom kjønnene. Da hadde vi vunnet avstemningen. Nå fikk vi derimot en ren maktdemonstrasjon fra kvinneaktivistenes side. «Vi gjør det fordi vi kan!» Det var denne styrken som skremte mange, særlig kristne, til å stemme mot fredsavtalen. Jeg betviler NORAD-evaluator Fabra Matas påstand om at likestillingsspesialister sin avklaring av begrepet «kjønnsperspektiv» ville ha hjulpet særlig. Det ville tvert imot skremt enda flere. For likestillingseksperter, det er vel Fokus, det?  

Aktivister har særinteresser selv om løsningene påvirker alle. Kjønnsperspektivet omfatter selvfølgelig også menn. Uten likestilling i Norge ville jeg neppe hatt gleden av å trille mine egne nyfødte i barnevogn. På samme måte har miljøkampen også gitt alle renere luft. Men, der aktivistene kun måler fremgang i en dimensjon, må politikerne avveie forskjellig hensyn opp mot hverandre. Ellers får de ikke støtte av flertallet. Slik fungere nå engang det representative demokratiet. Derfor representerer aktivister alltid særinteresser i form av spesifikke syn på hvordan samfunnet skal utformes, mens politikerne vil representere konsensus som avveier flere hensyn og oppfatninger.

 

Radikal språkvask

I Colombia utformet aktivistene politikken. Norad-evalueringen utdyper i liten grad akkurat hvordan partene kjønnsvasket den endelige avtaleteksten. Lindstad sier kvinneorganisasjonene kun ga «innspill» mens andre kilder og ikke minst selve utformingen tilsier at kvinneorganisasjonene og/eller underkomiteen rent fysisk fikk teksten utlevert, så ble den kjønnsspråkvasket og levert tilbake. Ved å sammenligne med tidlige utkast er det et uomtvistelig faktum at en radikal språkvask har funnet sted. Partene abdiserte med andre ord fra sitt overordnede politiske ansvar og overlot avtalens skjebne til aktivistene.

Kvinneaktivister har vist tilvarende gjennomslagskraft i Colombia tidligere. Jeg møtte flere organisasjoner som skrøt av hvordan de hadde fått lagt inn et avsnitt om felles eiendomsrett til jord mellom mann og kvinne uken før landrestitusjonsloven ble vedtatt i 2011. Prinsippet om privat eiendomsrett til arv og alt som er tatt med inn i ekteskapet fikk heller vike. Denne helt vilkårlige overprøvingen av privat eiendomsrett gjelder kun landbruksjord og ingen annen formue eller eiendom. Det skjedde helt uten offentlighetens kunnskap og debatt. Til sammenligning diskuterte vi jenters odelsrett i flere tiår før ny lov ble vedtatt og deretter nye tiår før jentene faktisk kunne arve gården i Norge. Kulturell endring tar tid, dette vet kloke samfunnsreformatorer.

 

Unngå å gjenta tabben

Norske tilretteleggere gjorde alt riktig med unntak av «kjønnslasset som velten hele tuen». Jeg forventer at UD selv internt kartlegger utviklingen på dette punktet og spør seg selv, hvordan kunne vi gjort akkurat dette annerledes, for å unngå å gjenta tabben i en annen fredsprosess. Vi må ikke akseptere kreativ historieskriving for å bygge opp vårt egen selvbilde av suksess. Å påpeke inkludering av kvinner i prosessen er å vise til at vi vant «slaget», men utelate at måten vi gjorde det på medførte at vi tapte avstemningen og selve «krigen».

Lindstad betviler at kjønnsvaskingen endret utfallet og påstår at de kristne allerede hadde bestemt seg. Det virker urimelig siden kun 0,4 prosent skilte partene med 49,8 mot 50,2 prosent av stemmene, og tilgivelse og fred samtidig er et viktig element i det kristne livsgrunnlag. For, som Lindstad riktig påpeker, opposisjonens Uribe grep begjærlig den kjønnsvaskete teksten til å sverte hele fredsbevegelsen med stort hell de siste ukene før avstemningen. Vi vet alle hvor Uribe står og hvordan han handler. Det gir liten mening å gi ham skylden. Derimot må vi legge skylden på de som utstyrte Uribe med gratis ammunisjon i propagandakrigen.  

Både Lindstad og jeg mener nok at en kjønnsrevolusjon vil gi både mann og kvinne i Colombia et bedre liv, men vi er nok uenige angående strategi for å oppnå endring i et konservativt samfunn. I Saudi Arabia krever kvinnene retten til å kjøre bil, og nedtoner spørsmålet om påbud om hijab i det offentlige rom. I Norge var kvinnene i første omgang fornøyd med å få rett til abort ved nemdavgjørelse. Et absolutt krav om selvbestemt abort ville forsinket prosessen med flere tiår. Det var strategisk lurt å vente til at samfunnet hadde akseptert det første kravet før de framsatte det neste. Både diktatoriske sjeiker og valgte stortingsrepresentanter står til syvende sist til ansvar overfor folket. Er et konservativt folk imot endring, faller både makten og politikken. Men, så langt ser sjelden ekkokammernes lokale og internasjonale aktivister. Og akkurat denne kjønnsvaskede teksten var så ekstrem at selv nordmenn (og svensker) kunne ha stemt imot.

Og for ordens skyld, Lindstad, jeg anklager ikke kvinnene for å falle for smiger, men derimot FARC for å aksepterte den kjønnsvaskede teksten i redsel for å miste potensielle medlemmer og stemmer i framtidige parlamentsvalg, samt Santos-regjeringen for ikke å ville provosere FARC tilbake til jungelen ved å avvise den kjønnsvaskede teksten. Jeg anklager ikke aktivister for å være aktivistiske, men heller politikerne for ikke å drive politikk.

Lindstad understreker at den endelige avtalen vedtatt av kongressen uten folkeavstemning inneholder mange gode kvinnesaker og at Fokus er opptatt av hvordan disse skal bli realisert på bakken. Men fine ord er irrelevante all den tid dagens nyvalgte makthavere ikke ønsker å implementere innholdet. Hvis vi hadde vunnet folkeavstemningen, ville utfallet av vårens presidentvalg blitt annerledes og Colombia nå vært i rask endring. Helt unødvendig provoserende kjønnsspråk har satt oss tiår tilbake.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 19.09.2018 05.55.49 Sist oppdatert: 19.09.2018 06.11.23