En gruppe namibiske kvinner mente det var bedre å starte en bar enn å satse på en systue - selv om bistandsgivere hadde gitt dem symaskiner. Det var klokt entreprenørskap, konkluderer artikkelforfatteren. Foto: Design uten grenser

Kjell Roland liker visst ikke design

MENINGER: Nylig avgått Norfund-direktør Kjell Roland har lest Bistandsaktuelts reportasje om Design Uten Grensers prosjekt i Uganda. Denne reportasjen har han brukt som bevis på at små tiltak ikke virker i kampen mot fattigdom.

Av Kjersti Lie Holtar Sist oppdatert: 24.10.2018

Det er han og Oxford-professor Paul Collier helt enige om. Sistnevnte siteres på sin kritikk av bistandsindustriens forkjærlighet for «små, koselige og ubetydelige prosjekter» som nesten aldri er bærekraftige.»

«Vi må lære mer av våre feil,» skriver Roland. Og bare så at Roland skal få fram at Norfund også kan ta selvkritikk, beskriver han et bananplantasje-prosjekt i Mosambik som gikk konkurs, og der alle mistet jobben.

Og så skjønner vi at Roland synes at design er noe tull. Ville Gerhardsen velge design da han skulle bygge landet, liksom? Skulle tatt seg ut - hadde ikke blitt noe velferdsstat på den måten!

 

Uten tro på ungdommen

Det første som slår meg etter å ha lest Rolands kommentar er at han kan umulig ha stor tro på afrikansk ungdom. Og han kan umulig ha oppholdt seg på den afrikanske grasrota over lengre tid.

Jeg har i 20 år jobbet med grasrot-næringsliv i det sørlige Afrika, og jeg driver et firma i Norge som importerer og selger ting fra dette grasrot-næringslivet. Jeg eier også et firma på den sørafrikanske landsbygda som både produserer og selger.

I de første årene fikk mitt norske firma Norad-støtte. Det gikk ikke særlig bra. Klok av skade har jeg derfor holdt mitt sørafrikanske firma «bistandsfritt». Det er ikke fordi dette firmaet ikke har behov for kapital for å vokse. Det er fordi bistanden ikke er innrettet for å kunne bidra i en vekstpositiv retning for små firmaer.

 

Livsnerven

Men det er ikke noe galt med grasrot-næringsliv i seg selv, at det er heller ikke for smått til at det kan monne, slik Kjell Roland og Paul Collier hevder. Du skal ikke ha vært lenge i et afrikansk lokalmiljø før du skjønner det lille næringslivets plass som selve livsnerven. Og det er ikke sånn at en arbeidsplass i et stort firma med store investeringer er mer verdt enn en arbeidsplass i et lite firma med lite kapitalbehov. Det er heller ikke sånn at det lille næringslivet ikke er verdt å støtte. Problemet er at norsk bistand ikke vet hvordan det skal gjøres.

Det er heller ikke sånn at det ubetydelige næringslivet ikke bidrar til vekst. I boka «Continental Shift» reiser journalistene Kevin Bloom og Richard Poplak til ulike byer og steder på det afrikanske kontinentet, i et forsøk på å beskrive den afrikanske tidsånden. Ett av stoppene er Windhoek, hovedstaden i Namibia, som befinner seg i den høyere mellominntektsgruppen av afrikanske land. Journalistene undersøker hva veksten i levestandard i bydelen Katutura, den tidligere township’en, skyldes. Det viktigste svaret er Kinas inntog i Namibia. Men ikke på den måten mange tror. Det er ikke de store infrastruktur investeringene i landet som har gitt denne velstandsøkningen. Nei, det er den omfattende homeparty-handelen av helseprodukter, initiert og organisert av kinesere, som gir omsetningsvekst og økt økonomisk aktivitet i store deler av Katutura. Og markedet er stort og umettelig, paradoksalt nok fordi den offentlig helsevesen er så dårlig. Antakelig varer ikke Katuturas homeparty-virksomhet evig. Men det er det som kjent få ting som gjør. Ei heller bistands-trender.

 

Problemet er altså ikke det koselige næringslivet. Problemet er forenklingene som særlig bistandsorganisasjonene presenterer når det gjelder virkningene. Etter å ha solgt afrikanske ting og tang i over 20 år er jeg stadig like forundret over hva nordmenn tror at deres 100-lapp kan gjøre av underverker. Folk TROR virkelig at afrikanske kvinner blir ledet ut av fattigdom for godt gjennom å selge et handlenett eller to eller ti. Folk TROR faktisk at dette med at kvinners inntekt gjennom for eksempel hekling, gjør at barn kan gå på skole, som igjen automatisk betyr at disse barna får en god utdannelse. Og ikke minst, folk TROR at det er noen særs gode og edle mennesker som lager disse tingene, at de er verdige fattige. Og denne virkelighetsoppfatningen må bistandsorganisasjonene ta det meste av skylda for at fortsatt lever i beste velgående.

 

Forskjellige konklusjoner

Det virker som om Kjell Roland er genuint opptatt av å avsløre denne bløffen. Og han er opptatt av læring. Men konklusjonen hans bygger på et premiss om at siden det er så mye forenklet retorikk, og fordi vi ikke får schwung på disse type prosjektene, så må læringen være at disse prosjektene er feil i seg selv. 

Tilbake til reportasjen om Design Uten Grensers prosjektet i Uganda. Jeg har også lest den reportasjen. Og jeg kommer til motsatt konklusjon. For ungdommene sier at selv om de har møtt hindre på veien, så har de lært mye som de tar med seg videre. For videre skal de. Det virker som Kjell Roland ikke tror det. Akkurat som han beskriver det mislykkede bananplantasje-satsningen. Som om livene til de 2500 kvinnene stoppet der. Det er klart de hadde et liv etterpå den tragiske konkursen. Har Norfund undersøkt om hvordan det har gått med disse 2.500 kvinnene? Hva var deres erfaringer etter konkursen? 5 år etter, 10 år etter?

Til et typisk «old school» bistandsprosjekt nord i Namibia ble det kjøpt inn bistandsfinansierte symaskiner til en gruppe kvinner.Meningen var at de skulle bli entreprenører og tjene til livets opphold gjennom å sy i vei på disse maskinene. Da bistandsorganisasjonen kom tilbake for å evaluere, så var det ingen symaskiner igjen. Kvinnene hadde solgt dem. Prosjektrapporten var følgelig at dette var et særs mislykket prosjekt. Ingen mål var oppnådd. Men sannheten var at det var et supervellykket prosjektet. Kvinnene hadde jo vist entreprenørskap til gangs. De solgte symaskinene fordi det gav dem midler til å gjøre noe de faktisk kunne tjene penger på. Nemlig å åpne en bar.

Det kan hende at om 10 år så vil noen av ungdommene som var utsatt for Design Uten Grensers prosjekt si at erfaringene fra nettopp dette prosjektet betydde mye for deres videre karrierevei og liv. 

 

Nei til det endimensjonale

Dette er ikke et forsvar for luftige prosjekter med svulmende ord om mål og mening som muligens kan gå bra. Som sagt, norsk bistandsbransjes store problem er forenklingen og at de lover for mye. Dette er derimot et motsvar til den en-dimensjonale løsningen som Kjell Roland framhever - at Afrikas framtid ligger i å tenke stort. Hva skal man med design når man har portefølje?

Kan bistand bidra til mestring og selvfølelse, spør Roland retorisk, med tydelig adresse til det puslete og i hans øyne mislykkede designprosjektet i Uganda. Det er mulig at norsk bistand bør holde seg unna små næringslivsprosjekt i Afrika. Men det er i så fall fordi det gir oss nordmenn dårlig mestring og selvfølelse.

En klok venn sa en gang: «Alle er så bekymret for Afrika, at det ikke er nok bærekraft her. Det er bare tull. Afrika er det mest bærekraftige kontinentet av alle. For Afrika har overlevd alt. Kolonialisering, slaveri, kriger, katastrofer, plyndring, uendelig med prosjekter og tiltak, og en mengde folk som vet kontinentets beste.»

Og Afrika overlever nok Kjell Roland og Paul Collier også. Og design.

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 23.10.2018 13.35.41 Sist oppdatert: 24.10.2018 07.35.17