Omlag 40 prosent av de som begynner på folkeskolen i Afrika sør for Sahara faller fra før siste klasse (ingen bedring de siste 40-50 år) og de fleste som avslutter folkeskolen har veldig lave ferdigheter selv i lesning og regning. Foto: Anne Håskoll-Haugen

Trenger dramatisk økning i kapasitet for å nå utdanningsmål

MENING. Det er et voksende behov for mer effektiv bistand for å få til kapasitetsbygging i utdanningssektoren i Afrika.

Av Birger Fredriksen Sist oppdatert: 05.02.2018

I en nylig kommentar (“En stille revolusjon i norsk bistand”) diskuterer Hilde Frafjord Johnson en viktig hindre for økonomisk og sosial framgang, spesielt i Afrika sør for Sahara: Lav kapasitet i sentrale statlige institusjoner. Å bruke bistand til å endre dette, vil kreve nytenkning.

Utdanningssektoren er et godt eksempel. Svak kapasitet på sentralt og lokalt nivå var en viktig årsak til  liten fremgang i Afrika sør for Sahara mot “Utdanning for alle“-målene for 2015.  De fleste land vil trenge betydelig forbedret kapasitet for å nå disse målene selv i 2030, for ikke å snakke om hva som vil kreves for å nå de nye, mye mer kapasitetskrevende målene for dette året.    

Store summer av bilateral og multilateral bistand har blitt brukt på kapasitetsbygging i Afrika de siste 40-50 årene. Mange analyser, inkludert av Unescos Internasjonale Institutt for Utdanningsplanlegging (IIEP) og Verdensbanken, konkluderer med at resultatene er skuffende. Andre har påpekt at bistand for kapasitetsbygging i andre sektorer – så som økonomi, finans og helse -- har vært mye mer vellykket. Hvorfor?  Årsakene er mange og til dels knyttet sammen. Her skal nevnes tre.  

 

1. Kapasitetsbygging er vanskelig.

En viktig grunn er at barrierene ofte er mer politiske enn faglige og administrative. Selv i land   med noe suksess, har det ofte ikke endret utdanningssystemets administrative kultur, ofte preget av manglende åpenhet og en høy grad av “patronage“, korrupsjon og politisering. En viktig følge er manglende evne til å holde institusjoner og ansatte ansvarlig for svake resultater. For eksempel, omlag  40 pst.  av de som begynner på folkeskolen i ASFS faller fra før siste klasse (ingen bedring de siste 40-50 år) og de fleste som avslutter folkeskolen har veldig lave ferdigheter selv i lesning og regning. 

Den negative virkning av disse dårlige resultatene har vokst i takt med økt betydning av utdanning. Sektoren berører nå de fleste som elev, foreldre, arbeidstaker, arbeidsgiver og samfunnsborger. Gjennomsnittlig bruker ASFS nesten 20% av statsbudsjettet på utdanning og sektoren har flere statsansatte enn noen annen. Elevtallet på alle nivåer har også vokst sterkt de siste tiårene i takt med økt skoledekning og raskt voksende ungdomskull: Andelen av befolkningen i skolepliktig alder er mer enn dobbelt så stor i ASFS enn  i Europa. Systemet er også blitt mye mer komplisert og desentralisert. Det har økt utfordringene med å svare på mange konkurrerende prioriteter og interesser.    

Landenes evne til å håndtere slike utfordringer er ofte sterkt begrenset. Det samme gjelder evnen til å prioritere selv store folkegrupper som har liten eller ingen skolegang, men liten politisk røst. Omlag 80 pst av arbeidsstyrken i ASFS er i den uformelle sektor, inkludert to tredeler  i jordbruket. I de fleste land er mer enn halvparten av arbeidsstyrken i jordbruket.. Disse grupper og sektorer drar liten nytte av utdanningsbudsjettene, inkludert bistand.  Samtidig er det høy og voksende ledighet blant ungdom med videregående skole og universitetsutdanning.

Mangel på politisk kapasitet  er ofte hovedårsaken til utdanningssystemets svake yteevne. Mer bistand bør derfor brukes til å hjelpe landene bygge slik kapasitet. Langsiktig tenkning er vanskelig i land hvor antall korttidsproblemer ofte er overveldende. Men et mer effektivt utdanningssystem er absolutt nødvendig for å fremme andre viktige målsettinger for bistand,  som økonomisk vekst, likestilling og sysselsetting.

 

2. Behov for mer effektiv bistand.

Bistand for kapasitetsbygging har hovedsakelig bestått av utenlandske eksperter, opplæring (ofte utenlandsk), og teknisk utstyr. Dette har skapt lite varig kapasitet; insentivene er ofte slik at ekspertene til slutt gjør arbeidet selv. Og selv om teknisk kapasitet til, f.eks. å lage gode utdanningsplaner skapes, hjelper det lite hvis  planene ikke gjennomføres. Ja, det er fortsatt behov for bistand til å styrke teknisk ekspertise. Men den må kombineres med mye sterkere støtte til å hjelpe landene til å  rette søkelyset politiske hindringer   for systemets effektivitet.   

Bistand for kapasitetsbygging innen utdanning har mye å lære fra andre sektorer, spesielt når det gjelder styrkning av økonomiske og finansielle institusjoner, slik  som sentralbanker og finansdepartementer.  For eksempel, seks regionale senter er blitt etablert i ASFS alene siden 2002 for å styrke slike institusjoner. Formålet er å bygge kapasitet ved å stimulere teknisk samarbeid mellom nasjonale institusjoner i grupper av land som møter lignende utfordringer.  Sentrene er ledet av IMF og finansiert av forskjellige grupper av givere. Denne type systematisk og langsiktig bistand for teknisk samarbeid for å fremmer innovasjon, nytenkning, kunnskapsformidling og læring fra hverandre finnes også innen andre sektorer. Men ikke innen utdanningssektoren. Kanskje på tide at “lære-sektoren“ blir mer villig til å lære fra andre?

 

3. Effektiv bistand er kapasitetskrevende.

Mye er lært om faktorer som fremmer effektiv bistand, inkludert betydningen av nasjonalt  eierskap. Men økt eierskap betyr ikke at giverne ikke trenger egen kapasitet til å vurdere hvordan deres bistand kan best hjelpe.  Giverne har et stort ansvar som rådgivere: Mange mottakerland har svak kapasitet til å vurdere effektiviteten av forskjellige typer bistand og til å si nei til bistand som ikke er godt tilpasset deres behov. Giverne må også ha evne til å si nei    

Norge kanaliserer to tredeler av sin bistand for utdanning gjennom multilaterale organisasjoner. Det bidrar til å redusere byrden i mottakerland av stor bestandsfragmentering. I prinsippet skulle det også føre til bedre kvalitet siden multilaterale organisasjoner har større stab og muligheter til å utvikle spisskompetanse enn de fleste bilaterale. Dessverre er ikke dette alltid  riktig. Med unntak av et par velfungerende institutter (spesielt IIEP), er den svake bedringen i å styrke Unescos kapasitet, spesielt skuffende.

Vil den nye generaldirektøren der bli mer vellykket? Basert på tidligere erfaringer er det lite sannsynlig. Unesco har lenge vært inne i en ond sirkel. Manglende evne til reform og høy politisering har ført til mye lavere finansiering enn det som trengs for å gjenreise organisasjonens troverdighet og kompetanse. Denne sirkelen må brytes. Hvem er ansvarlig? Det er lett å skylde på sekretariatet, men hovedansvaret ligger med medlemslandene. Det er deres organisasjon; hvorfor tar de ikke grep? Fraværet av amerikansk finansiering vil heller ikke hjelpe.

Mer generelt: Den manglende evnen til å reformere og støtte Unesco reflekterer den lave prioritet det internasjonale samfunn gir til støtte for global goder/funksjoner innen utdanningssektoren sammenlignet med andre sektorer: Bare 3 pst.  av global bistand for utdanning er brukt for slike formål sammenlignet med over 20pst innen  helse.  Selv en liten økning i denne andelen av utdanningsbistanden brukt på globale funksjoner kunne ha stor positiv virkning på effektiviteten av innsatsen for utdanning

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 05.02.2018 09.41.35 Sist oppdatert: 05.02.2018 09.41.36

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.