Den kjente akademikeren Stella Nyanzi (midten) i retten i Uganda siktet for å fornærmet president Museveni på Facebook.

Foto: James Akena / NTB scanpix

«Jeg er ikke fri så lenge en annen kvinne er ufri»

MENINGER 8. MARS: Om vi ser tilbake til tida rundt 8. mars for ett år siden, så vil mange mene at kvinner har tatt et stort skritt framover i kampen for trygghet og likestilling.

Av Olutimehin Adegbeye Sist oppdatert: 08.03.2018

Vi har hatt svært synlige kampanjer som kvinnemarsjene, #MeToo i flere former, som fikk magasinet TIME til å velge «De som bryter stillheten» som Årets person, #TimesUp, og mye annet.

Ja, vi har gjort framskritt.

Men samtidig er det svært mange kvinners kamp for et bedre kvinneliv som faller utenfor disse hendingene.

Jeg tenker på unge kvinner som bruker sosiale medier til å organisere kampanjer for å skaffe sanitære hygieneprodukter til kvinner og jenter i flyktningeleirer.

Jeg blir inspirert av motet til den ugandiske akademikeren Stella Nyanzi, som risikerte både jobb og frihet for at regjeringen skulle stilles til ansvar for sine brutte løfter til skolejenter.

Jeg lærer av Tiffany Mugo og Siphhumeze Khundayi, som utfordrer voldtekstkulturen ved å avmystifisere og prioritere kvinnelig seksuell nytelse gjennom sin plattform, HOLAAfrica.

Jeg blir imponert over fastheten og viljestyrken til Kisilu Musya, som sammen med kvinnene i landsbyen sin tok klimaendringene på alvor og la helt om jordbruket sitt.

Jeg tenker på Tina Houngbo, en fembarnsmor som ufortrødent fortsetter kampen mot staten og storselskaper som vil rasere lokalsamfunnet hennes, til tross for at hun har mistet to barn i kampen.

Det gir meg håp å kunne arbeide sammen med folk som 20 år gamle Bisola Akinmuyiwa, en «barfotjurist» i sitt lokalsamfunn, som bidrar til at ofre for partnervold og annen vold i hjemmet får beskyttelse og rettferdighet.

I Ifesowapo, et fattig nabolag rundt Ikorodu i Lagos, møtes grupper av kvinner hver søndag for å dele historier, feire og sørge sammen, og spare penger i lag.

 

Det hverdagslige arbeidet

Før, etter, innenfor og utenfor kulturelle og historiske begivenheter som #MeToo – eller det for meg mer relevante #BeingFemaleInNigeria – står folk som disse på for framskritt, selv om de ikke har gitt sitt strev noe navn. De gjør det lite glamorøse og hverdagslige arbeidet med å skape større rom for at kvinner og jenter skal få bedre livsvilkår, være trygge og selvstendige. Disse folkene og deres handlinger skaper de mange små endringene som gjør store, kollektive framskritt mulig. Symbolske markeringer, som Den internasjonale kvinnedagen 8. mars, er viktige og verdifulle. Men når vi snakker om ideene som gjør kvinners rettigheter mer konkrete i dagliglivet vårt, er det enda viktigere å huske, ære og ikke minst bli de folkene som gjør dette arbeidet fra dag til dag.

Bevegelser som de globale kvinnemarsjene, om vi forstår dem som den akkumulerte effekten av mange individuelle valg, demonstrerer hvor viktig det er for framgang på makro-plan at vi fortsetter å handle på mikro-nivå.

 

Trenger røtter

Vi må fortsette å bygge bevegelser som har dype røtter og som når fram til andre, som skaper bånd på tvers av identiteter, erfaringer og sosiale ståsteder. Våre handlinger må ikke utviske arbeidet som er gjort av våre forgjengere eller arbeidet som er gjort av de som har mindre sosial makt enn oss. Hvis vi virkelig vil ha framgang må vi være like fast bestemte på inkludering som på å bryte ned patriarkalske holdninger og praksis.

I den digitale kommunikasjonens og internettets tidsalder er det lett å se på sosiale medier eller nyhetene og skape oss forestillinger om hvordan alle kvinner lever. Men som en afrikansk kvinne som bor på dette kontinentet, vet jeg hvor villedende dette kan være. De fleste av oss bor på landsbygda, har uformelt arbeid med uformell utdanning, har lav inntekt, osv. De fleste av oss har ikke smarttelefoner og bruker ikke internett.  De færreste av oss har kjennskap til feministisk teori eller til internasjonale markeringsdager for likestilling og kjønnsbasert aktivisme. Derfor må de av oss som har økonomiske, sosiale eller andre typer privilegier være bevisste på å sikre at bevegelsene vi skaper ikke bare tjener oss selv, men også anerkjenner og gir rom for folk som har andre erfaringer enn oss.

Det kan virke som store krav å stille til oss selv og våre bevegelser, men det er den eneste måten å sikre at vi en dag vil leve i en verden der alle kvinner, uavhengig av hvem eller hvor de er, er likestilt og fri. Eller som Audre Lorde, en av vår tids viktigste tenkere, sier det: «Jeg er ikke fri så lenge en annen kvinne er ufri, selv om hennes lenker er svært forskjellige fra mine egne.»

 

Publisert: 07.03.2018 08.06.41 Sist oppdatert: 08.03.2018 07.07.59