Legerunde ved ortopedisk avdeling på Kamuzu Central Hospital i Malawi.

Norsk bistand har sammensatte mål, påpeker artikkelforfatteren. Han kritiserer anbefalingen i evalueringsrapport om å bruke resultatbasert styring på strategisk nivå og som grunnlag for læring. Bildet er fra Kamuzu Central Hospital i Malawi, som er en av partnere i det norske bistandssprogrammet NORHED.

Foto: Ken Opprann

Resultatbasert (over)styring – uten læring?

En evalueringsrapport om resultatbasert styring (RBM) anbefaler at Norge bruker RBM på strategisk nivå og som grunnlag for læring. Begge deler er tvilsomme råd. Bistanden bør i stedet bli flinkere til å benytte mer målrettede verktøy, spesielt når det gjelder læring.

Av Arne Disch Sist oppdatert: 20.04.2018

Norads evalueringsavdeling (EVAL) presenterte nylig rapporten om norsk bistands bruk av resultatbasert styring (results-based management, RBM). Se lenke til rapporten her. Mens RBM brukes stadig mer og bedre på tiltaksnivå, mener rapporten at RBM må anvendes også på programnivå og strategisk nivå, og anbefaler at RBM brukes systematisk for læring og som grunnlag for beslutninger om hva og hvem som skal finansieres. Mens dette kan framstå som i tråd med evidens-basert policy-utvikling, er slike anbefalinger verken realistiske eller fornuftige.

 

Et resultatrammeverk på strategisk nivå?

Mesteparten av norsk bistand går via internasjonale aktører som FN, utviklingsbanker og mekanismer som GAVI-fondet. Forventede resultater av den direkte bistanden via NGO-er og ambassader til stabile regimer er primært partnerstatenes ansvar, hvor de fleste lener seg på bærekraftsmålene. I sårbare stater og konfliktsituasjoner må støtten være fleksibel fordi rammebetingelser stadig endres, og et rigid resultatrammeverk kan bli en hemsko.

Samtidig dreies bistanden mot komplekse styresettproblemer som utsatte gruppers rettigheter og likeverdig adgang til offentlige tjenester – utfordringer som er kontekst-sensitive. Dette er områder som er vanskelige å måle, men hvor det også kan være kontraproduktivt å gå ut med bastante krav. Samtidig blir Norges egne målsetninger stadig mer komplekse: I sårbare stater kan det inkludere tiltak for å svekke migrasjon og hindre terror, i stabile stater næringslivsutvikling, norske investeringer og sikkerhetssamarbeid. Å utforme årlige resultatmatriser basert på statsbudsjettet, som rapporten foreslår, gir derfor liten mening.

 

Lite egnet som læringsverktøy

RBM fungerer sentraliserende og er dermed mindre nyttig som læringsverktøy. Mens et overordnet resultatrammeverk bidrar til tydeligere struktur og rapportering på en tiltaks-portefølje, gir det lite mening å aggregere resultater som er oppnådd under ulike rammebetingelser.

Mer alvorlig er den økende sentraliseringen som behovet for rasjonalisert rapportering lett medfører: Lokale tiltak må rapportere opp mot et sett med RBM-kriterier som vanskelig fanger forskjeller i landkontekster. Selv prosjektspesifikke gjennomganger er ofte ikke gode nok, som fastslått i en annen EVAL-rapport, fra 2017: «decisions about Norwegian aid projects are being taken based on review findings and recommendations that are not always grounded on sound evidence». Med andre ord, læringen er for dårlig. Mens evalueringsrapporten foreslår at mer og bedre RBM rapportering kan brukes som grunnlag for strategiske reallokeringer, er dette lite troverdig.

I en verden i rask endring er effektive læringsverktøy viktig. Bistanden har tre viktige verktøy for læring: evalueringer, forskning og utredninger. Evalueringer ser på bredere satsingsområder, hvor læring på tvers av forskjellige dimensjoner er et hovedpoeng. Evalueringene selv inngår i et mer strukturert program som skal framskaffe relevant informasjon for beslutninger på politisk og overordnet operasjonelt nivå, men ikke nødvendigvis drevet av UDs eget behov for ny kunnskap. Samtidig bruker UD ca. 150 millioner kroner i året på forskning gjennom NORGLOBAL-programmet. De 11 prosjektene som ble godkjent i januar i år vil ikke levere resultater før om noen år, og flere av dem er lite relevante for de utfordringene norsk bistand står overfor.

 

Bruk riktig verktøy

I juni 2016 inngikk UD imidlertid rammeavtaler med ledende kompetansemiljøer i Norge om målrettede oppdrag – forskning og utredning – hvor UD/Norad/ambassadene kan få svar på konkrete problemstillinger forholdsvis raskt; fra prinsipielle avklaringer til identifisering av bedre måter å løse spesifikke oppgaver på. Disse rammeavtalene er ikke tatt i bruk, men framstår som de klart mest operative for relevant læring fordi man kan stille de spørsmålene man faktisk vil ha svar på. RBM-rapportering gir stort sett svar på problemstillinger som ble definert da prosjektene ble utformet.

RBM er ypperlig for planlegging, resultatrapportering, og refleksjon rundt oppnådde resultater på det nivået ressursene ble anvendt. Men for læring på strategisk og tematisk/portefølje nivå, er rammeavtalene et mye bedre verktøy.

 

Mening

Publisert: 20.04.2018 15.10.10 Sist oppdatert: 20.04.2018 15.10.11