På Davos-møtet. Fra venstre: Christine Lagarde (IMF), Erna Solberg (Norge), Ginni Rometty President  (IBM) , Chetna Sinha (aktivist), Fabiola Gianotti (CERN), Sharan Burrow  (ITUC) og Isabelle Kocher (Engie) diskuterte hvordan skape en felles framtid i en delt verden.

Foto: DENIS BALIBOUSE

I skyggen av Davos

LEDERKOMMENTAR: Mye positivt har skjedd innenfor global utvikling og fattigdomsbekjempelse de siste tiårene. Økende levealder, bedre helsetilbud og økende utdanningsnivåer er bare noen av stikkordene for dette. Likevel er det bare å fastslå: Vi er kun kommet et stykke på vei. Fattigdom og ulikhet er fortsatt den alvorligste moralske utfordring verden står overfor.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 08.02.2018

Da verdens toppledere møttes i Davos nylig var det mot et bakteppe av økonomisk framgang og optimisme. De økonomiske stormaktene i verden rapporterer om stabil økonomisk vekst. De største teknologi-selskapene går så det suser. Aksjemarkedene har hatt en lang periode med jevn oppgang. Dollarmilliardærenes klubb vokser for hver uke som går.

Utviklingsorganisasjonen Oxfam la samtidig med Davos-møtet fram en rapport som enda en gang pekte på en annen side av virkeligheten: Verdens velstand øker, men ulikhetene er enorme. En omfordeling av rikdom fra de aller rikeste til de fattigste kunne gitt betydelige levekårsforbedringer for store befolkningsgrupper.

42 mennesker i verden eier like store verdier som de 3,8 milliarder menneskene som utgjør den fattigste halvdelen av befolkningen, ifølge rapporten.

Det er grunn til å glede seg over markedsøkonomiens bidrag til teknologiske framskritt og økonomisk vekst, men det bør være umulig å gjøre det uten samtidig å reflektere over dens utilstrekkelighet i å løse de aller største globale utfordringene. Løsningen ligger trolig mer i retning av reguleringer og tiltak på overnasjonalt nivå enn i å øke privatpersoners veldedighet og statlige bistandsstrømmer.

Transnasjonale selskapers internprising og bruk av skatteparadiser er et sentralt tema om fattige land skal kunne skaffe seg økte inntekter for å redusere fattigdom og bedre levekår.

I fravær av en verdensregjering er det opp til FN-organisasjoner og ulike internasjonale samarbeidsorganisasjoner – der enkeltland må være pådrivere – å prøve å bidra til en fornuftig beskatning av store selskapers virksomhet i fattige regioner. Det har så langt gitt  utilstrekkelige resultater, men det er ingen grunn til å gi opp.

Mening

Publisert: 08.02.2018 12.47.11 Sist oppdatert: 08.02.2018 12.47.12