Hvordan nå de mest sårbare?

LEDERKOMMENTAR: Økt levealder, kraftig redusert analfabetisme og redusert barnedød er eksempler på formidable framskritt i utviklingsland de siste tiårene. Andelen fattige har gått betydelig ned i mange land, ikke minst i store land som Kina og India.

Av Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 28.03.2018

Økt levealder, kraftig redusert analfabetisme og redusert barnedød er eksempler på formidable framskritt i utviklingsland de siste tiårene. Andelen fattige har gått betydelig ned i mange land, ikke minst i store land som Kina og India.

Ekstrem fattigdom er likevel fortsatt et betydelig problem i en rekke land. Ikke minst i Afrika. Framskritt som økende levealder og redusert barnedødelighet bidrar i seg selv til nye utfordringer. Selv om en del fattige utviklingsland har økonomisk vekst, er den ujevnt fordelt og holder ikke tritt med veksten i befolkningstallet.

«Leave no one behind», lyder FNs nye, ambisiøse mål – for perioden fram til 2030. Fokuset skal særlig rettes mot sårbare land og marginaliserte grupper.

Slagordet er godt, men samtidig famler utviklingslandenes regjeringer og bistandsgivere etter effektive virkemidler. Hvordan skal vi nå de som faller utenfor og ikke får del i den økonomiske veksten? Hvordan skal vi nå helt ut til de som bor langt ute på landsbygda? Hvordan skal vi forbedre levekårene for de som ikke har en egen arbeidsevne?

I lys av slike enorme utfordringer er det viktig å være åpen for utprøving av nye virkemidler. Nye nasjonale programmer for sosial velferd – med kontantstøtte som et sentralt virkemiddel – er noe av det mest spennende som skjer på utviklingsområdet for tida. Slike programmer har vist seg som svært effektive i å nå langt ut, til de mest marginaliserte.

I Latin-Amerika er det velprøvd og godt dokumentert. Velferdsprogrammer i afrikanske land viser lovende resultater. Ordninger for alderstrygd og støtte til foreldreløse barn og sårbare grupper er introdusert i flere land. Effektene i form av redusert fattigdom og sårbarhet synes allerede å være dokumentert. Det samme gjelder ringvirkningene for mikroøkonomien i lokalsamfunnene.

Sammenlignet med tradisjonell bistand, som er forbundet med store utgifter til vestlig ekspertise, seminarer og kurs, kontroll og administrasjon, har de nye kontantstøtteprogrammer noen klare fordeler. Det er verdt å merke seg at mange av programmene er svært populære lokalt, og de skaper en ny dynamikk i forholdet mellom velgere og de valgte.

Fra norsk side synes både interessen og ekspertisen foreløpig å være begrenset. Vi mener det er på tide at også Norge involverer seg sterkere og bygger seg opp en større faglig ekspertise på området. 

Mening

Publisert: 28.03.2018 10.41.21 Sist oppdatert: 28.03.2018 10.41.21