#AidToo: «Huset trenger en storrengjøring»

#AidToo har avdekket at seksuell trakassering og overgrep også er omfattende i vår bransje. Nå må vi alle rydde, lufte og vaske. Men vi må også gjøre noe med grunnmuren – og endre de strukturelle årsakene til at huset ikke har vært trygt.

Av Gry Larsen, CARE Norge Sist oppdatert: 22.03.2018

Ingen sak engasjerte oss mer her i Norge i slutten av fjoråret og starten på dette året enn #MeToo. Både i Norge og internasjonalt begynte det med noen modige kvinner som turte å snakke om sine erfaringer med seksuell trakassering og misbruk. Dette ble raskt en global kampanje som spredde seg til alle land og alle sektorer.

Vi skal være veldig glad for at det skjedde. Noen har beskrevet #MeToo som en trykkoker som eksploderte. Jeg synes det er en god beskrivelse. I kjølvannet av #MeToo begynte andre hashtagger å spre seg. #LabourToo, #PoliticsToo, #ChurchToo, #PoliceToo, #SportsToo. Det finnes knapt en bransje som ikke har fått sin egen hashtag knyttet til #Metoo. #AidToo har vist med full styrke at bistanden og bistandsbransjen heller ikke er immun.

Men la oss huske at det ikke var Oxfam-skandalen som startet diskusjonen om seksuell trakassering og misbruk i den norske delen av bistandsbransjen. Det var det kvinner i bransjen – våre kollegaer – som gjorde, i Norge og internasjonalt. Som andre modige kvinner i andre bransjer nektet de å være tause. De fortalte om opplevelser de selv har hatt, hva de har sett og hvordan de har blitt møtt.

 

Vi har sviktet som bransje

Den store skandalen er ikke at dette har blitt avdekket. Den store skandalen er at dette ikke har blitt tatt tak i før. Vi har sviktet som bransje – og ikke minst må vi som er ledere i bransjen på ulikt nivå ta ansvar for det. #AidToo må fortsette, inn i alle organisasjoner, i alle styrerom og på øverste lederes bord.

Det er mye vi må gjøre. Det viktigste er forebygging. Vi må sørge for at vi har gode rutiner og prosedyrer for å forhindre og forebygge seksuell trakassering, både internt i organisasjoner og i møte med de som vi ønsker å hjelpe.

Mitt inntrykk er at mange har det og at organisasjoner i disse dager går enda grundigere til verks for å bevisstgjøre og oppdatere. Det er bra. Det må ryddes, luftes og vaskes. Vi må sørge for at det finnes gode varslingsmuligheter, også anonymt – og at alle varsler tas alvorlig og behandles i tråd med rutiner. For å sikre det kreves det også opplæring. Ikke minst må seksuell trakassering få konsekvenser. Det er det viktigste og tydeligste signalet vi kan sende.

 

La oss åpne for revolusjonen

Men bevisstgjøring og rutiner for varsling og håndtering er heller ikke nok. Som ledere har vi et større ansvar enn å sikre gode rutiner og prosedyrer og å be folk om å varsle.

Vi må grave enda dypere og se på de kulturelle og strukturelle årsakene til at seksuell trakassering både kan få spre seg og kan være vanskelig å avdekke. Da er vi inne på spørsmål som blant annet likestilling, privilegier, makt, misbruk, skam og skyldfølelse. Vi snakker om #MeToo som en revolusjon. La oss legge til rette for revolusjonen også internt. La oss lære av hverandre, men også av andre bransjer. Vi kan gjøre mer sammen.

Samtidig: Selv om ingen bransje er immun, så krever revolusjonen at vi også retter et kritisk blikk på om det er sider ved vår bransje som gjør oss ekstra sårbare. Jeg tror det er det. Det er sterke avhengighetsforhold i bransjen.

 

Usunne avhengighetsforhold

Bistand har per definisjon en sterk iboende grad av avhengighet i seg. For å sette det på spissen: Noen gir, og andre får. Derfor er «do no harm»-perspektivet så viktig i vår sektor, også for arbeidet mot seksuell trakassering og overgrep. Trakassering og overgrep mot sårbare mennesker vi er til for å hjelp er ikke bare et svik mot de som rammes, det undergraver også legitimiteten til hele bransjen.  

Andre avhengighetsforhold gjør seg gjeldende i bransjen. Frivillige organisasjoner opp mot de som gir dem penger til å drive sine prosjekter og programmer. Lokale organisasjoner opp mot nasjonale og internasjonale organisasjoner. Mottakere opp mot hjelpeorganisasjoner.

Det er en utbredt fare for at avhengighetsforholdene i vår sektor gjør at seksuell trakassering og overgrep både skjer på ulikt nivå og at det ikke rapporteres videre. Den eneste måten vi kan gjøre noe med dette på er gjennom erkjennelse og bevissthet. Ikke alle sider ved vår bransje er like bra. Det må vi være ærlige på.

 

Midlertidige og  -korte kontrakter

Avhengighet spiller også inn når det gjelder den omfattende bruken av midlertidige og korte kontrakter. Oppropet #donoharm som flere kvinner i bransjen tok initiativ til, og som har samlet hundrevis av underskrifter fra hele sektoren, inkluderte det å redusere bruken av midlertidige og korte kontrakter som ett av tre krav. Jeg synes vi skal lytte til det de forteller – at mennesker vegrer seg for å si ifra fordi man er redd for konsekvensene for forlengelse og nye kontrakter. Her kan vi som ledere handle raskt og redusere bruken av slike kontrakter til et minimum.

#MeToo og #AidToo har ført til en debatt og en bevisstgjøring uten sidestykke. Noen modige kvinner tok ledertrøya, både her hjemme og ute. Nå må vi som sitter i lederposisjoner i bransjen ta kampen mot seksuell trakassering og overgrep videre. Lederskap trengs også fra norske myndigheter, og mens jeg skriver dette tikker det inn et brev fra vår utviklingsminister og utenriksminister med klare forventninger til oss som mottar tilskudd fra UD/Norad, der de varsler økt prioritering av dette fremover. Det er bra. Med full innsats fra oss alle blir vi sterkere. 

Les mer: I vårt artikkelarkiv på nett eller via google – kan du finne Bistandsaktuelts mange artikler om seksuell trakassering og overgrep i bistandsbransjen.

Mening

Publisert: 22.03.2018 09.05.41 Sist oppdatert: 22.03.2018 09.05.41

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.