Kibera, Nairobi, etter riving av hus 23. juli 2018

De to søstrene Catharine Kamiri (til venstre) og Mercy Wanjiku (midt på bildet) berger noen av eiendelene sine etter at bulldozere i juli i år rev huset deres i Kibera i Nairobi for å gi plass til vei. Tvungne utkastelser er et globalt trekk i verdens storbyer. Fattige innbyggere må flytte, skriver artikkelforfatteren. Foto: Baz Ratner / Reuters / NTB scanpix

Urban boligkrise, med uante konsekvenser

Verden står overfor en urban boligkrise som neglisjeres på skremmende vis av makthavere. I dag har 1,6 milliarder mennesker utilfredsstillende bolig. 60 millioner er fortrengt fra hjemmene sine – og antallet hjemløse når nye høyder.

Av Erik Berg Sist oppdatert: 04.10.2018

Situasjonen er sammensatt og innebærer utfordringer fra tvungne utkastelser til fortrengning og gentrifisering, fra boliglånskriser til svikt i offentlig boligbygging og til eksponentiell slumvekst. Den globale boligkrisen drives fram av krig og ødeleggelser, naturkatastrofer og klimaendring, feilslått kapitaldrevet utvikling, landspekulasjon og korrupsjon. Konsekvensene for verdens sikkerhet er i ferd med å bli store.

Omfattende og raske endringene i verdens byer og tettsteder gir store politiske, sosiale og økonomiske utfordringer. En tydelig global trend er at investorer og spekulanter overtar mer av sentrale bydeler. Fattige innbyggere må flytte. Byene blir delt i de som har og de som ikke har. Lokale myndigheter får større oppgaver med færre ressurser. Statssystemene forvitrer.

 

«Spis alt du kan»

Siden finanskrisen i 2008 har boligproblemene i verden gått inn i en ny fase. I løpet av ett år – fra første halvår 2013 til første halvår 2014 – i de 100 økonomisk ledende byene i verden – oversteg finansindustriens oppkjøp av eksisterende eiendom 600 milliarder USD. Ett år senere var kjøpene nesten fordoblet til mer enn 1 trillion. Konteksten er en ny-liberal verden beskrevet på følgende måte av urbanisten Saskia Sassen: «an all you can eat mentality».

Trenden innebærer at vi beveger oss bort fra byer med mindre eiendommer, gjennomskåret av gater og små, offentlige plasser. Trusselen er mega-prosjekter som raserer selve «by-veven» av mennesker, gater og torv. Byrom privatiseres og dehumaniseres. Det tvinger folk ut av områder hvor de har bodd i årevis og ødelegger aktivitet som de baserer livene sine på. De store medlemslandene i FN har aldri tatt utfordringene i den globale by- og bolig-krisen på alvor. Ikke en gang i 2008. FNs bosettingsprogram (UN Habitat) er igjen på fallittens rand på grunn av manglende tilskudd og ute av stand til å løfte problemene.

 

Er det virkelig boligmangel?

Særlig desperat er situasjonen i verdens slumområder hvor flere og flere kjemper for å overleve. Rasering av slumområdene i Kibera i Nairobi og «Waterfront» i Lagos når overskrifter i internasjonale media. Det samme gjør konfrontasjoner i Rio, Cape Town og Manila. Men tvungne utkastelser i en eller annen form skjer overalt – også på landsbygda («landgrabbing»). Generelt neglisjeres de av myndighetene. 14 millioner mennesker har siden boligkrisen startet i USA mistet hjemmene sine. I Barcelona er det 130 000 husløse. Men i mange land mangler ikke boliger: Spania har 3,6 millioner ubebodde.

I kampen om boligen og byen organiserer folk seg. Lokale næringsdrivende, markedskvinner, gateselgere, søppelplukkere, hjemløse og slumbeboere høres nå også i internasjonale fora. De krever rett til byen og livene sine tilbake. I de «nye» urbane grasrotorganisasjonene er det en markant ny trend at det er kvinner som tar ledelsen. De er særlig utsatt for vold og terror. I mars ble lokalpolitikeren og feministen Marielle Franco drept på åpen gate i Rio. Mens lederen for verdens største slumoppgraderings-prosjekt i bydelen Orangi i Karachi, arkitekten Perween Rahman, led samme skjebne i 2013.

Habitat-dagen i Oslo vil representanter for de «nye by-bevegelsene» fortelle hvordan de møter utkastelser, brutalitet og overgrep. For eksempel «Justice & Empowerment Initiative» (JEI) i Lagos, Nigeria, hvor 30 000 mennesker siden september 2016 har mistet hjemmene sine, 13 er drept og 158 arrestert. JEI har valgt rettssystemet som alliert og «samarbeidspartner». Men tross rettslige kjennelser fortsetter utkastelsene. Verdensbanken bryter sine «safeguard policies». Områder prioritert for slumoppgradering blir også rasert (Badia East).

Kibera i Nairobi er Afrikas største by-slum. Her har siden juli/august 30000 mennesker blitt hjemløse på grunn av arbeid med en seksfelts ringvei. Samtidig lanserte president Kenyatta målet om å bygge 1 million boliger før 2022 som ledd i regjeringens «Big Four Action Plan». Slum Dwellers International (SDI) – en global paraplyorganisasjon basert på fattige kvinners sparegrupper i ca. tusen byer i 35 land – møter raseringen gjennom faktabasert dialog og alternativ planlegging med lokale myndigheter. Konfrontasjoner ønsker en å unngå. SDI, Kibera, deltar på Habitat-dagen i Oslo.

«Okkuper en finansinstitusjon, men ikke robb den» er tilnærmingen til «Plataforma de Afectados por la Hipoteca (La PAH). Den er en spansk sivil ulydighetsorganisasjon som i senere år gjennom direkte aksjoner mot bank og finansinstitusjoner har forhindret at 1500 familier er satt på gata. Den leverer også viktig rettshjelp og støtte for familier som er kastet ut. Ida Colau, nåværende borgermester i Barcelona, er en av grunnleggerne.

 

Overgrep forties

Globalt har land- og boligutkastelser i senere år økt i omfang, antall og brutalitet. De skjer også i stort omfang på landsbygda («landgrabbing»). Internasjonale tiltak for å redusere overgrepene er få. Ofte skjer rasering uten forvarsel og dialog mellom partene eller rettslig etterprøving. Kompensasjon til ofrene er minimal – om noe gis.

FNs «Action Group against Forced Evictions», med Norge som aktiv deltaker, ble lagt ned i 2011. «Centre on Housing Rights and Evictions» – en frivillig organisasjon som i samarbeid med FNs menneskerettighetsråd overvåket boligsituasjonen i verden – ble oppløst i 2010.  Det internasjonale samfunn mangler i dag overvåkningsmekanismer for tvungne utkastelser. Under «World Urban Forum» i Kuala Lumpur i februar ble det tatt initiativ for å få en slik på plass. Clare Short, tidligere britisk utviklingsminister, nå leder av «Cities Alliance», har ledet utredningsarbeidet og lanserer planene på Oslo møtet.

 

«The Shift»

Den fremste talspersonen for boligrettigheter i FN er «Spesialrapportøren for retten til bolig». Stillingen innehas av kanadiske Leilani Fahra som nylig lanserte den globale kampanjen «The Shift». Målet er å sette boligmangel på dagsorden hos lokale, nasjonale og globale myndigheter i tråd med internasjonale menneskerettigheter. Flere store byer i verden har sluttet seg til. Under Habitat-dagen blir Oslo invitert med i skiftet.

(Dette innlegget vil jeg forøvrig tilegne min nylig avdøde kone Sissel M. Volan, mangeårig Norad- og UD-ansatt. Hun døde 18. september 2018.)

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.10.2018 12.05.45 Sist oppdatert: 04.10.2018 12.05.46