Nansen dialog-senteret i byen Prijedor i Bosnia-Hercegovina har multi-etnisk integrering i skoler som hovedfokus. 1209 elever, 250 lærere and 244 foreldre var involvert i skoleprogram i Prijedor i 2017, der mange frivillige bidrar. Foto: Jasmin Brutus

 

Fred og forsoning krever møteplasser og dialog

MENINGER: 23 år etter borgerkrigen er situasjonen i Bosnia-Hercegovina fortsatt veldig bekymringsfull. Fremdeles finnes krefter som etterstreber å sikre sin politiske maktbase i monoetniske miljøer. At disse kreftene begynner å komme i flertall, er alvorlig.

Av Alfredo Zamudio Sist oppdatert: 14.11.2018

Vi ser politiske ledere som sprer frykt for “den andre” og spiller på fiendskap, for å oppnå økt støtte. Fortsatt går ulike folkegrupper på etnisk rene skoler og bor i delte nabolag, og lar etnisitet avgjøre valg av politisk parti.

Daytonavtalen satte slutt på krigen, men skapte en meget langsom vei til freden. Dagens situasjon i Bosnia-Hercegovina er nok et eksempel på at forsoning ikke skjerav seg selv etter at fredsavtalen er undertegnet. Forsoning krever iherdig innsats og tar tid.

Nylig var bosniske Mejra Mujanović (20) og Draginja Dada Topić (30) på besøk i Norge. Dada tilhører det serbiske folket, Mejra det muslimske. Fra 1992 til 1995 var disse to etniske gruppene i krig med hverandre.

I Mejras familie sitter spesielt én hendelse som spikret: “En dag i 1992 rullet tanks inn i min fredelige hjemby Kozarac. Mange ble drept, andre ble voldtatt av soldatene. Flere havnet i konsentrasjonsleirer,” fortalte Mejra. Begge hennes foreldre overlevde og vervet seg som soldater i borgerkrigen.

Mejra er født etter krigen. I skoletiden kom hun hjem med blod på hendene nesten hver eneste dag. “Jeg var redd, ensom, følte meg ikke akseptert og slåss mye. Samtidig hadde jeg veldig gode karakterer”, sa hun.

Draginja Dada Topić er lærer på en barneskole. “Dagens unge har arvet konflikten fra foreldregenerasjonen. Barna lærer at de ikke kan stole på de andre etniske gruppene”, fortalte hun oss.

 

– Mindre vold på skole

Mejra ble sett av en lærer, midt i en slåsskamp på skolen. Møtet med læreren som brydde seg, ble et vendepunkt. Læreren trodde på dialog for fred og inviterte henne til Nansen dialog-senteret i Prijedor. Her ble Mejra kjent med mennesker hun tidligere hadde kalt fiender.

“Jeg lærte hvordan jeg kunne bruke stemmen og innså at jeg trengte ikke å slåss. Jeg opplevde at også serbere var folk jeg kunne omgås og ha som venner”, fortalte hun.

Barneskolelæreren Dada bruker fritiden til å gjøre en iherdig innsats for å gjenskape tillit, til tross for de mange motbakkene. “Først må vi nå frem til lærerne, deretter foreldrene og til slutt elevene. En vanlig utfordring er å få tillatelse fra foreldrene. Mange ønsker ikke at barna deres skal møte andre etniske grupper på grunn av krigen. I tillegg ønsker mange lærere ikke å støtte arbeidet”, fortalte hun. 

Dada ser et håp i de synlige positive forandringene: “Etter at vi har arbeidet med Nansen-metoden ser jeg at det ikke lenger er så mye vold på skolen der jeg jobber”, sa hun.

Dada og Mejra er selv levende eksempler på at tidligere delte folk kan samarbeide om fred og dialog. Begge er i dag frivillige ved Nansen dialog-senteret i byen Prijedor, et senter skapt av lokale initiativtakere.

 

– Søker lykken i andre land

I over 20 år har Nansen Fredssenter og våre kollegaer på Balkan gjort et møysommelig arbeid for å gjenskape tillit mellom tidligere delte grupper. Uenighetene er fremdeles store, og viktige spørsmål er fortsatt uavklart. Bare ved å kaste et blikk på listen over landets 136 ministre, 14 parlamenter og 3 presidenter, forstår vi utfordringene i å få til et politisk samarbeid.

Når man splitter få ressurser i bittesmå enheter uten samarbeid, blir kvaliteten dårlig. Utdanningen i Bosnia-Hercegovina er et av områdene som lider. Dårlig utdanning betyr problemer med å få jobb, og fattigdom er et fruktbart jordsmonn for populistiske krefter som skaper splittelse.

Dada og Mejra ser venner og naboer søke lykken i andre land. “Mange ser ikke noe håp i Bosnia-Hercegovina, og det er trist. Samtidig forstår jeg dem, fordi situasjonen føles håpløs. Etter det siste valget har mange mistet enda mer håp”, uttrykte Dada.

 

– Vi må støtte de gode kreftene

Nansen Fredssenters erfaring med dialog på Balkan viser at fred og forsoning krever møteplasser og dialog. For å få dette til, er en kontinuerlig tilstedeværelse og tålmodighet fra giverlandene helt nødvendig.

I tillegg må vi støtte lokale krefter som gjør gode ting, og som i neste omgang berører mange. Endring handler ikke bare om å påpeke feil, hindre eller å forebygge, det handler også om å støtte de som allerede er på riktig vei.

Uansett om arenaen for konflikt er en favela i Rio, slummen i Bombay eller en liten by i Norge, så finnes de som bidrar positivt. Bosnia-Hercegovina har mange ildsjeler som arbeider for en flerkulturell sameksistens, og i dette ligger et håp. Den store utfordringen er at de er i mindretall og har svært få ressurser.

Det er på høy tid å ta de grepene som trengs for å løfte Bosnia-Hercegovina inn i Europas fellesskap, der landet hører hjemme. Norsk støtte er ytterst nødvendig for å komme i mål. Landets gode krefter skal og må slippe følelsen av å gå ensomme på veien mot fred.

Mening

KAI.NYGAARD@gmail.com                                                                       Bosnia-Hercegovina

 

Draginja Dada Topić (t.v.) og Mejra Mujanović var nylig på besøk i Norge, for å fortelle om situasjonen i hjemlandet Bosnia-Hercegovina, i samarbeid med Nansen Fredssenter på Lillehammer. Foto: Kai Eldøy Nygaard / Nansen Fredssenter

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 13.11.2018 09.35.20 Sist oppdatert: 14.11.2018 07.43.29