Titusenvis av tilhengere strømmet til Meskel-plassen i hovedstaden Addis Abeba forrige helg for å ønske velkommen hjem ledelsen i den tidligere forbudte opposisjonsgrupperingen Oromo Liberation Front (OLF). Foto: NTB scanpix

Abiy Ahmed skaper forsiktig optimisme i Etiopia

MENINGER: Etiopia fikk ny statsminister i april i år. Han har varslet omfattende demokratireformer, sluttet fred med Eritrea og invitert opposisjonen og diasporaen til å bidra. Alt dette bryter grunnleggende med regjeringens politikk de siste tiår, og det på oppsiktsvekkende kort tid.

Av Øyvind Dahl Sist oppdatert: 20.09.2018

Det er ikke bare i Norge det hviskes om et reelt fredspriskandidatur for Afrikas ferskeste regjeringssjef. Han ønsker raske endringer, men innfris ikke de økte forventningene på hjemmebane kan sosial uro og utålmodighet fort bli hans største hinder.

I april i år overtok Abiy Ahmed jobben som statsminister i Etiopia. I et forsøk på samle et dypt splittet folk valgte forgjengeren Hailemariam Desalegn  på uvant vis å trekke seg frivillig etter syv år i stolen. Hailemariam fikk i sin tid jobben kastet på seg da nasjonalikonet Meles Zenawi døde brått i 2012 etter over 20 år ved makten. Han valgte i stor grad å videreføre Meles’ politiske prosjekt. Abiy har tvert imot staket ut en svært ambisiøs politisk kurs med stor fallhøyde. Vil han lykkes?

Som geriljaleder og statsminister satte Meles dype og langvarige spor etter seg. Hans mer enn 20 år ved makten etter den voldelige maktovertakelsen i 1990 var preget av byggingen av en sterk politisk styrt «utviklingsstat», der rommet for annerledes tenkning og politisk tvisyn var begrenset.

Kritikerne hevdet han var en kynisk og delvis etnisk basert maktpolitiker som fengslet og kneblet all opposisjon, mens tilhengerne ofte omtalte ham som landsfader og intellektuell ledestjerne. Meles fengslet og forviste utvilsomt sine politiske motstandere, men investerte samtidig massivt i infrastruktur og utdanning som ga stabil økonomisk vekst også utover hovedstadsområdet.

Hailemariams tid i statsministerpalasset rakk aldri å bli noe mer enn et slags mellomspill, og han ga etter hvert opp forsøkene på å forene nasjonen etter langvarige og omfattende demonstrasjoner, uro og unntakstilstand.

 

Et nytt friskt pust

Abiy ble utnevnt av regjeringskoalisjonen blant annet for å møte sterk og økende misnøye i delstaten Oromia. Han fremstår akkurat nå som et nytt friskt pust i etiopisk politikk, har familiebakgrunn både fra Oromia og Amhara, og er selv protestant med en interessant familiebakgrunn (Abiys mor var ortodoks kristen, men konverterte til islam da hun giftet seg med Abiys muslimske far og ble hans fjerde kone).  

Helt ubeskrevet er han dog ikke. Han har hatt ledende maktposisjoner i regjeringskoalisjonen i mange år, både regionalt i Oromia og på nasjonalt nivå. Det er interessant derfor å merke seg at veien han nå staker ut for Etiopia på helt sentrale områder bryter grunnleggende med politikken til regjeringen han selv var en del av før forfremmelsen. Det vil ta tid før vi ser hvor sterkt han står i regjeringskoalisjonen, som tross alt er den viktigste maktbasen han har. Men akkurat nå er det grunn til optimisme.

Relasjonene til nabolandet Eritrea – søster-staten i nord – har blitt normalisert på rekordtid. Regjeringssjefene møttes i Addis Abeba i sommer, grensene er åpnet så etiopiere og eritreere i grenseområdene kan bevege seg fritt mellom landene, diplomatisk representasjon er reetablert i Asmara og Addis Abeba, og en fredsavtale ble underegnet denne uken i Saudi-Arabia som en formell bekreftelse på at krigen mellom de to landene er over.

Under et privat besøk sist helg fikk jeg de politiske endringene tett på. Jeg ble vitne til at titusenvis av mennesker hadde kommet fra delstaten Oromia til Meskel-plassen i hovedstaden Addis Abeba. Dette var støttespillere til i den tidligere forbudte opposisjonsgrupperingen Oromo Liberation Front (OLF).

På Meskel-plassen ble de ønsket velkommen hjem av ledelsen i OLF. Denne hendelsen er et resultat av at statsministeren nesten umiddelbart etter å ha overtatt som regjeringssjef benådet politiske fanger, fjernet forbudet mot de fremste opposisjonspartiene og inviterte diaspora og opposisjon hjem for å jobbe sammen om å bygge landet.

I forkant av lørdagens markering var det spent stemning i byen, og mange ambassader hadde oppfordret sine borgere om å unngå store folkemengder. På tross av uro både i forkant og dagene etterpå foregikk lørdagens velkomstfest fredelig. Tusenvis av tilreisende opplevde at de kanskje for første gang siden valgkampen i 2005 fritt kunne gi uttrykk for sine politiske standpunkter.

 

Store forventninger

Statsministeren har dermed både i ord og handling bidratt i betydelig grad til å øke forventningene om dyptgripende forandringer. Han har snakket høyt og mye om en rekke nødvendige reformer, både i økonomi og politikk. De fleste løftene har han naturlig nok ennå ikke rukket å gjennomføre, men ambisjonsnivået er det lite å utsette på. Økonomien skal åpnes opp, og private og utenlandske investeringer ønskes velkommen.

Den store testen kommer ved neste valg, som etter planen skal skje i 2020. Før den tid må nok de viktigste demokratiløftene innfris om ny uro skal unngås. Ved samtlige valg etter 2005 har regjeringen blitt kritisert for ikke å tilfredsstille grunnleggende krav om pressefrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.

Abiy kan vanskelig fremstå som noen reformator om han ikke bøter på dette. Hvilke konkrete grep han har tenkt å gjøre for å fremme demokratiske verdier i et land der regjeringspartiet har alle plassene i parlamentet, pressefrihet ikke praktiseres og sivilsamfunnet er underlagt strenge restriksjoner gjenstår å se.

Selv om regjeringskoalisjonen muligens har kjøpt seg tid ved å utnevne og gi handlingsrom til en ny leder står statsministeren overfor noen krevende måneder før velgerne eventuelt inviteres til å avsi sin dom.

Mange observatører fremhever den svært krevende oppgaven med å brødfø en stadig voksende befolkning på karrig jordsmonn i et økosystem på randen av kollaps. Selv om Meles rakk å fremme banebrytende miljøreformer og forpliktet landet til å fortsette sin økonomiske vekst uten økte klimautslipp har manglende investeringer og svak kapasitet i liten grad endret den grunnleggende fattigdommen og den strukturelle matvareusikkerheten på landsbygda. Fortsatt er millioner av etiopiere avhengig av matvarebistand på slutten av tørketiden.

I bakgrunnen lurer millioner av arbeidsløs ungdom uten særlige utsikter til sikker inntekt, og de latente etnisk baserte ressurskonfliktene mellom de dominerende folkegruppene forsvinner ikke selv om statsministeren ber om hjelp til å bygge broer, ikke murer.

Allerede dagen etter folkefesten på lørdag ble det meldt om at politiet hadde slått ned uroligheter i utkanten av byen. Etiopia og hennes folk må finne andre og bedre måter å gi uttrykk for uenighet om Abiys sosiale og politiske prosjekt skal overleve. Akkurat nå vil jeg likevel hevde at både statsministeren og våre etiopiske søstre og brødre fortjener internasjonal støtte i tiden fremover. 

Les mer om Etiopia:

Etiopias og Afrikas nye stjerne

Normalisering av forholdet mellom Etiopia og Eritrea

Hvordan møter Norge den politiske framgangen i Etiopia?

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.09.2018 10.12.34 Sist oppdatert: 20.09.2018 10.23.18