Faksimile av oppslaget i Bistandsaktuelts reportasje som omtaler FNs miljøsjefs tur til Sèmè-feltet, samt møtene han hadde med Benins president og tre ministre.

Et mørkt kapittel i hvilket lands historie?

MENINGER: Hvis målet er å få oppslutning om å fjerne de gamle oljeplattformene utenfor Benin bør man legge bort de kraftige karakteristikker og dramatiske overdrivelser og presentere forhistorien på en korrekt måte, mener Thorvald Boye, tidligere ansatt i Saga Petroleum og Norad

Av Thorvald Boye Sist oppdatert: 28.10.2018

I Bistandsaktuelts artikkel “Et mørkt kapittel i “lykkelandets” historie”, karakteriseres Saga Petroleums oljeprosjekt i Benin for 40 år siden som et av de mørkere kapitlene i norsk oljehistorie. Videre gis det inntrykk av at Saga Petroleum som operatør for drift av Sèmè feltet i perioden 1982-1985 har unnlatt rydde opp etter seg, og nå utsetter miljøet i Guineabukta for en mulig forurensningskatastrofe.

Først litt fakta om ansvaret for Sèmè feltet. Saga Petroleum ble invitert til å bistå Benin med utviklingen av dette oljefeltet på grunnlag av en driftsavtale av 1979 og til å bidra til å skaffe finansiering fra Norge. Etter tre års utvinning av feltet (1982-85) avbrøt Benins myndigheter driftskontrakten med Saga med en måneds varsel og ga operatøransvaret til PanOcean International, et sveitsisk/italiensk, i dag nigeriansk oljeselskap, som lovet myndighetene svimlende overskudd og milliard-investeringer i infrastruktur i retur for operatørskapet. Etter å ha stjålet to oljelaster ble PanOcean avslørt og kastet på dør.

Benin drev deretter feltet selv i to år, da det var vanskelig å få tak i seriøse oljeselskaper på den måten Benin opererte. Denne driften viste for øvrig at Sagas opplæringsprogram i perioden 1979-1985 må ha vært ganske vellykket.

Fra 1988 drev et velrennomert amerikansk oljeselskap (Ashland) feltet til 1993, da Benins myndigheter igjen sto ansvarlig for driften frem til feltet var tømt i 1998.  På det tidspunkt  var de av Saga opprinnelig planlagte 22 millioner fat olje utvunnet og solgt. Av de 16 driftsårene var Saga således ansvarlig for de 3 første.

I tillegg til avtalen med Saga brøt også Benin de statsgaranterte låneavtalene med de norske bankene som finansierte utbyggingen av feltet. Den norske stat måtte derfor ta over gjelden som så ble ettergitt, slik som Bistandsaktuelt nevner. Den øvrige forhistorien nevnes dog ikke og  er med på å underbygge at påstanden om at Norge har et moralsk ansvar for å rydde opp etter seg.

Det hadde vært mer konstruktivt om artikkelen hadde argumentert med at Norge som en rik oljenasjon og en pådriver for miljøvern burde bidra til finansieringen av kostnadene til løsning av de problemer som oljeplattformene skaper. Det kan være en ekstra grunn til å bidra til slik finansiering at norsk næringsliv hadde glede av de arbeidsplasser som utbyggingen medførte, slik Bistandsaktuelt nevner. I motsatt retning trekker dog at det i realiteten er norske skattebetalere som har betalt for disse arbeidsplassene gjennom vår internasjonale gjeldsettergivelse overfor fattige land inkl. Benin. Normalt skulle jo produksjon og salg av 22 millioner fat olje bidra til nedbetaling av gjelden.

Det bør ikke være fordi Norge skammer seg over Sèmè-prosjektet om Norge vil bidra til oppryddingen.

Det var for øvrig forståelig at Benin var skuffet over de små kontantbeløpene som tilfløt staten i prosjektets begynnelse, noe som skyldtes forsinkelser i utbyggingen, drastisk fall i oljeprisen i første del av 1980-tallet og høyere renter. Dessuten var de norske bankene og GIEK lite lydhøre for Benins anmodning om endringer av klausulene om kontantutbetaling, når disse endrede forutsetninger skapte problemer.

Men hovedårsaken til dagens problemer var Benins plutselige avtalebrudd og skifte av operatør fra Saga Petroleum til det daværendesjarlatanselskapet PanOcean etter tre års drift. Dette underslås av Bistandsaktuelt. President Kérékou og sirkelen av personer rundt han angret for øvrig på feilen de hadde begått og inviterte Saga tilbake, men da var Saga fullt opptatt i Nordsjøen.

For øvrig kan det bemerkes at referansene til muligheten for en stor oljekatastrofe på grunn av en ukontrollert utblåsning neppe er korrekt slik det hevdes i UNEP rapporten. Trykket i reservoarene var så lavt at oljen måtte pumpes opp. Riktignok kan trykket etter mange års nedstengning ha bygget seg noe opp, men neppe til mulighet for noen stor oljelekkasje. Tidligere Saga-medarbeidere antar at feltet på slutten produserte mellom 70-90 prosent vann, noe som i så fall vil bety at rørledningen fra plattformen til land inneholdt i størrelsesorden 500 fat olje. En slik lekkasje ville være meget uønsket, men kan ikke karakteriseres som en stor katastrofe og som ville kunne true fiskerlandsbyen Ganvié i innsjøen innenfor, slik Bistandsaktuelt hevder. Eksportledningen ble antagelig tømt da siste oljelast ble solgt, men dette må sjekkes.

Kostnadene ved fjerning av plattformene kan reduseres betraktelig  ved senking på stedet der de står for  gradvis å bli fiske-rev, slik det er gjort andre steder i verden. etter at brønnene er plugget og rørledningene renset. Dette vil   koste langt mindre enn de foreliggende worst case anslagene fra FN på  over en milliard kroner. Et slikt nedskalert prosjekt ville kunne være naturlig for Norge  å støtte.

Hvis målet er å få oppslutning om dette bør man legge bort de kraftige karakteristikker og dramatiske overdrivelser og presentere forhistorien på en korrekt måte.

Publisert: 28.10.2018 12.59.18 Sist oppdatert: 28.10.2018 12.59.19