Jerusalem

Evaluering av et norskstøttet dialogforum i Jerusalem reiser viktige problemstillinger om UD-støttede prosjekter innen fred, forsoning og bistand, mener artikkelforfatteren.

Foto: Berthold Werner / Wikimedia Commons

En historie om et helt middels fredsinitiativ – og hvorfor Norge likevel kan støtte det

UTSYN: I skyggen av de store mediehusene og debatter om byggeskandaler og strømpriser, har det i det siste pågått en interessant debatt om et norsk-initiert dialogprosjekt i Midtøsten.

Av Nikolai Hegertun Sist oppdatert: 22.03.2018

Prosjektet – som formelt drives i regi av Mellomkirkelig råd – er ikke stort, men evner likevel å reise noen viktige problemstillinger knyttet til hvordan Utenriksdepartementet fatter beslutninger.

I over 20 år har prosten i Vestre Aker, Trond Bakkevig, ledet et interreligiøst dialogforum i Jerusalem. Bakkevig har reist frem og tilbake siden 1995 i et forsøk på å bygge broer mellom Det hellige lands hardnakkede og tidvis uforsonlige religiøse grupper. Tanken er at ettersom religion i stor grad er en del av konflikten mellom israelere og palestinere, kan forsoning mellom religiøse grupper muligens bidra til forsoning på andre områder også.

Det er på papiret. I virkeligheten har ideen om forsoning i Jerusalems putrende interreligiøse gryte både formodningen og empirien mot seg (noe trolig en rekke andre norske freds- og bistandsinitiativ har hatt tidligere). De ulike religiøse gruppene har ofte utvist en usvikelig evne til å rive opp gamle sår, for deretter å så nye frø til fremtidig konflikt. Bakkevig, og hans team i Mellomkirkelig råd, har med andre ord ikke hatt det enkleste utgangspunktet, og muligens en litt naiv endringsteori.

 

Lite oppmuntrende evaluering

Hvordan har det så gått til nå? Nylig kom det en evaluering av prosjektet. Det er ikke direkte oppmuntrende lesing. Evalueringsteamet fremholder at det fremste resultatet er at prosjektet fortsatt tusler og går.

Om dialogforumet fortsatt hadde eksistert uten raus og tålmodig støtte fra Norge, er usikkert. Evalueringen påpeker at flere av aktivitetene som Bakkevig & co har initiert, ikke har blitt fullført etter planen, eller ikke nådd sine mål. Disse svakhetene skyldes ikke bare den krevende konteksten, men også prosjektgruppens manglende strategi, planlegging og oppfølging.

I tillegg understrekes det i evalueringen at forumet for øyeblikket lider under manglende relevans og interesse fra både politiske og andre involverte aktører, og følgelig kun er i et slags «opprettholdelse-modus».

Tar vi av oss de lyserosa fredsnasjonsbrillene, virker prosjektet tilsynelatende lite bærekraftig og tungt avhengig av én person, nemlig primus motor Bakkevig. Utenriksdepartementet holder likevel liv i prosjektet blant annet fordi de håper det i fremtiden kan spille en viktig rolle i fredsforhandlinger, og på grunn av innsikten og tilgangen det gir Norge.

 

Behov for en klar fortelling

Det er rart med evalueringer. Som mennesker har vi ofte et behov for et klart narrativ, en overskrift, en historie med en tydelig dramaturgi, en lykkelig slutt, eller for den saks skyld, en tragedie. Noe som i alle fall gir mening. Men selv om vi liker å ramme inn våre samtaler i slike klare narrativ – og helst lære noe fra en suksess eller en fiasko – er de fleste bistands- og forsoningsinitiativ verken eller. Når evalueringer gjøres eller når man på et tidspunkt må gjøre seg opp en mening, er prosjektene ofte vanskelige å presse inn i en klar dom.

Evalueringer – med sine betingede anerkjennelser og diplomatisk formulerte innvendinger – er derfor slitsom lesning: det klare budskapet kan være unnvikende. Dette gjelder i alle fall om vi beveger oss inn i de mange snirklete og vanskelige politiske prosessene Norge forsøker å gjøre noe med. Ting er tvetydig, blandet, vanskelige å konkludere på, og ofte vet vi fortsatt ikke nok. Eller sagt på en annen måte: selv etter flere år ser vi som i et speil i en gåte, og ofte er det vi ser helt middels.

Dette har selvsagt sammenheng med at det ofte er reell uenighet om hva som utgjør en suksess eller en fiasko, om det er mulig å si noe som helst om årsakssammenhenger og kontrafaktiske forhold, samt det faktum at det vi holder på med er så komplekst at konklusjonen vil variere betydelig ut fra hvilke perspektiv man ser det fra (ofte ensbetydende med hvilke mennesker man konsulterer).

 

Bør metoden revurderes?

Dette reiser flere spørsmål: For det første, bør metoden revurderes? Mange evalueringer er nødt til å ta utgangspunkt i en detaljert og gjerne ambisiøs prosjektbeskrivelse (som det muligens bør være for å tiltrekke seg interesse og finansiering), ofte skrevet for flere år siden. Deretter ser man etter avvik. Med en tematikk som forsoning – i en kontekst som Midtøsten – vil man garantert finne avvik fra «skrivebordsplanen». Men er disse avvikene en god innovasjon på bakgrunn av læring, eller bare et prosjekt på avveie (men med håp om fortsatt eksistensgrunnlag)? Enhver samvittighetsfull prosjektleder vil selvsagt kutte et prosjekt hvis det ikke leder noen steder. I Norge har vi eksempler på at store vaksineprosjekter har blitt stanset når det viser seg at vaksinedekningen står på stedet hvil etter noen få års innsats. Man har rett og slett ikke trengt å vente flere år på en ekstern evaluering for å skjønne det. Men ofte er ikke konklusjonen så lett å trekke – og av og til kan avvik fra den opprinnelige planen være det som faktisk får et prosjekt nærmere sitt mål. I komplekse og omskiftende kontekster kan det også tenkes at et prosjekt som har fungert dårlig i 20 år vil ha helt andre forutsetninger for suksess de neste 20 årene.

For det andre, er det noen vits i å evaluere prosjekter som trolig vil bli videreført uansett? Det er vanskelig å vite om Bakkevigs prosjekt vil lede til noe som helst. Hvem vet hvor den religiøse leder hopper? Kanskje sitter Bakkevig der med Nobels fredspris i 2025, og kanskje vil Norge igjen spille en nøkkelrolle i regionen? Og selvsagt kan evalueringer bidra til læring og omlegging. Men det er slettes ikke alltid det er det er beslutningstakere i Utenriksdepartementet som lærer – og kanskje er det spesielt vanskelig i prosjekter som er politisk potente. Dessuten kan selv et mislykket prosjekt ha verdi for norske diplomater i form av kunnskap og nettverk, selv om det aldri leverer i tråd med formålet. Slik sett kan Bakkevigs støttespillere i Utenriksdepartementet alltids lene seg på sin diplomatiske intuisjon og utenrikspolitiske analyse – og se bort fra en kritisk evaluering. På noen områder kan derfor evalueringer ha fint lite å si ettersom det er helt andre forhold som er avgjørende i beslutningsfaser. Men dette kan ofte være uformelle prosesser som er helt umulig å gjenfinne i formelle kanaler. En ofte brukt løsning er derfor å begrunne politikken med så abstraherte og romslige begreper at det både blir uangripelig og gir politikere fleksibilitet i operasjonaliseringen. Norges trofaste støtte til FN-organisasjoner, eller vridning av bistanden mot sårbare stater, er nok ikke hovedsakelig basert på hensyn til evalueringer og bistandseffektivitet.

 

Politisk definert rom

For det tredje, hvis de mange og høyst ulike prosjektene under UDs brede portefølje følger vidt forskjellige logikker og hensyn, er det da noen vits i å presse alle sammen gjennom det samme mål- og resultatstyringsregime som evalueringer ofte bygger på? Bør virkelig norske ministere stadig fremheve evalueringenes betydning for politikken, når de samme ministrene gjør politiske veivalg som kan underminere den faglige innrammingen av politikken? For inntrykket som gis er jo at politikken skal baseres på et strengt rasjonelt og faglig grunnlag (nærmest som en slags teknisk «problem-løsning»), men samtidig vet vi at dette er et sterkt politisk determinert felt. Det er i utgangspunktet vanskelig å gjøre gjennomgående rasjonelle øvelser i et politisk definert rom, og når sluttproduktet (evalueringen) i tillegg bare er ett av mange hensyn for videreføringen av politikken, blir kårene for «kunnskapsbasert» eller «resultatbasert» politikk enda vanskeligere. Evalueringer gir ofte et tilforlatelig inntrykk av læring, men det er aldri så enkelt. Det viser seg som regel at ny innsikt tolkes innenfor de rammer eksisterende ideer og politikk setter. Som evalueringen av Norges Afghanistan-innsats tydelig viste, vil innsatser som ledsages av vidt forskjellige hensyn ende i en utilfredsstillende spagat. Og hvis det er nasjonale interesser i spill, vil mest sannsynlig hensynet til bistandseffektivitet pent måtte bøye av. Hvis det er en annen logikk, eller et annet mål som tjenes, bør man derfor «come clean» om det – og heller skreddersy evalueringer etter det.

Vi skal ikke utelukke at en god del skattebetalere trolig vil leve greit med en god realpolitisk forklaring på Norges mange og av og til middels vellykkede freds- og bistandsprosjekter. Dette fordrer i så fall at den utenrikspolitiske analysen om hvilken verdi prosjektene har for Norge gjøres eksplisitt, og på en eller annen måte sannsynliggjøres. For hvis de mange freds-, forsonings- og bistandsprosjektene som i dag utelukkende forklares gjennom bistandsfaglige hensyn mislykkes, vil man ut fra altruistiske og bistandseffektive prinsipper konkludere med heller å bruke pengene der de gjør mer ut av seg.

Slik sett passer historien om Mellomkirkelig råds dialogforum i Jerusalem fint inn i det bildet som den ferske evalueringen av norsk bistands resultatstyring tegner: et system som ikke trekker på resultatrapportering i politikkutformingen. Kanskje bør vi derfor ikke kritisere Bakkevig & co for haltende forsoning i Jerusalem, men heller spørre: er det andre grunner til at Norge støtter prosjekter som dette – og fungerer de etter disse hensiktene?

Mening

I komplekse og omskiftende kontekster kan det også tenkes at et prosjekt som har fungert dårlig i 20 år vil ha helt andre forutsetninger for suksess de neste 20 årene.

Nikolai Hegertun

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, selvstendig konsulent

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og skribent

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 22.03.2018 15.21.03 Sist oppdatert: 22.03.2018 15.21.04

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.