© Jason Florio 2017  East Africa, Gitarama, Rwanda, The Nest, UAV, Zipline, base, drone, launch site, writer Jonathan Rosen, africa, african, blood, supply, rwandan, medical, health

Droner kan levere blod og medisiner i et land som Rwanda, men ikke leger.  Foto: Jason Florio/Redux / NTB scanpix

Du kan ikke spise mobilen din

MENINGER: Ny teknologi skaper optimisme – med smarttelefon og nettbrett skal de fattige få det så bra! Men en gang trodde vi det samme om telefaksen. Med den kunne fattige få kontakt med all verden, selge varene sine og bli rike.

Av Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 04.09.2018

Det norske utenriksdepartementet er tech-optimister med et nytt «digitalisering for utvikling»- program, 30 ferske millioner til gründere, Visjon 2030 – et samarbeid mellom Norad, Innovasjon Norge og Forskningsrådet og en rykende fersk digital strategi for utviklingspolitikken – der det står:

 

Ny teknologi kan gi økt økonomisk vekst og Afrika kan hoppe over utviklingstrinn. Selgeren på torget kan gå fra knugende fattigdom til kredittverdighet. Nye markeder kan nås, og arbeidsledige kan starte sin egen bedrift. Skolebarn får bedre kvalitet i undervisningen med nettbrett, og et bedre utgangspunkt for å lykkes i livet, til å få en jobb, tjene egne penger, forsørge familien og realisere sine drømmer.

 

Det er vakkert, som de fleste strategier. Smart teknologi og lure oppfinnelser kan absolutt gjør livet bedre. Men hvorrevolusjonerende, blir som regel overdrevet. En gang har alt vært nytt og lovende; båtmotoren, traktoren og faksmaskinen. Lyspæren skulle for eksempel bringe sosial harmoni for hele menneskeheten,kunne boken The Silent Revolution, or the Future Effects of Steam and Electricity upon the Condition of Mankind fortelle. I 1852! Og på slutten av 1970-tallet mente den amerikanske historikeren Daniel Boorstin at tv ville demokratisere verden. Nå fikk vi sann informasjon om alt! I Latin-Amerika skulle tv-skolene revolusjonere utdanningen; læreren bare trillet inn en tv, satt på en videokassett og gikk til et annet klasserom.

 

Digitale vidunderpiller

Norge er et av verdens mest digitale land, derfor har vi mye å bidra med, sier regjeringens strategi. Og på augustbesøk til gründere på OsloMet fortalte utviklingsminister begeistret om en skole i Malawi som hadde innført nettbrett, med litt hjelp fra Norge.

Han var imponert over at leseferdighetene hadde bedret seg voldsomt og konkluderte med at digitaliseringen blir en katalysator for utvikling. 

Det høres utrolig ut. Så utrolig at det er litt vanskelig å tro på det. Men uansett. Teknologioptimismen er en god gammel venn fra 1950 og 60- tallet. Også norsk bistand hadde overføring av teknologi som viktig strategi da det startet opp. Motorer til fiskebåter var først ut. Men virkeligheten slo optimistene i hodet. For selv om vi er skikkelig gode på noe her  – er det ikke så sikkert at det fungerer helt på samme vis der.

Selvfølgelig vet utenriksdepartementet at teknologi ikke er vidunderpiller. Derfor har de lagt inn et premiss i sin digitale strategi:

Etter fem sider med tech-optimisme, skriver de at «gode rammebetingelser» må være til stede for at digitalisering av Afrika skal føre til utvikling. Men er ikke det litt som å selge slankepiller og skrive at pillene bare fungerer hvis du trener og spiser sunt?

For rammebetingelsene er jo nettopp det som mangler. Nettbrett kan være supert i norske klasserom – fordi der er det også en lærer (og noen til å reparere dem når de går i stykker.) Digitalisering av offentlige registre fungerer bra her – fordi vi har myndigheter som omfordeler penger, tilbyr tjenester og ikke fengsler de som kritiserer dem.

 

Fint for oss!

Men så er det en annen side av gründer-begeistringen som den digitale strategien ikke snakker så mye om; Å selge teknologi i Afrika er selvsagt god utvikling for de som selger, helt uavhengig om det er bra for den som kjøper.

Danskene er brutalt ærlige; bistand skal brukes som brekkstang for dansk næringsliv i de fremvoksende økonomiene. «Vi passer på Danmark, når vi tager vare på verden.» Deres strategi frem mot 2030 heter Fra bistand til investeringer. Målet er å få danske varer inn på markeder i sør, og ikke minst danske produkter med på oppkjøplisten til FN – et milliardmarked for alt fra solcellelamper, matrasjoner, telt og annet utstyr som brukes i nødhjelp og til å nå bærekraftmålene.

I morgensendingen til NRK 17. august kommer det tydelig frem at dette også er den norske regjeringens mål: Utenriksministeren og lederen for Innovasjon Norge blir intervjuet om koblingen mellom næringsliv og humanitære behov. Mens ministeren tviholder på argumentet om å hjelpe verdens fattige, snakker Traaseth et annet språk. «Ja, absolutt!» svarer hun på programlederens spørsmål om norske bedrifter har noe å tjene på dette. «Hvert år bruker FN 17 milliarder kroner på å kjøpe inn produkter og tjenester – og det er en veldig liten andel av norsk teknologi som blir kjøpt inn.»

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å tjene og å hjelpe, sier hun. Det er riktig. Men hvis mulighetene for inntjening for norsk næringsliv skal styre hva regjeringen satser på i utviklingspolitikken – da kjører bistandstoget i feil spor. Og med regjeringens mantra om å få «mest mulig igjen for hver bistandskrone» er lett å styre feil.

 

Froskehopp til fremtiden

Ny teknologi gjør at en selger går fra «knugende fattigdom» til å ha det litt bedre, mens selgeren i naboboden går fra økonomisk ganske greit, til knugende fattigdom. Når regjeringen sier at «ny teknologi og digitale løsninger kan bidra til at utviklingsland (...) får mulighet til å hoppe over utviklingstrinn» glemmer de at utvikling ikke er stige med trinn vi klatrer opp. Den tanken er ganske utdatert. Muligheten for at ting faktisk blir verre, er alltid til stede. Bare tenk på brystmelkerstatning som skulle redde fattige barn –  som i stedet gjorde at mødre sluttet å amme (og brukte masse penger på noe de ikke trengte). Eller tenk på Syria, Nicaragua og Venezuela. Utvikling er nok mer som stigespillet: Du kan lande på ruten med stigen som gir deg en snarvei opp. Eller du havner på et felt som sender deg flere rader bakover.

The Economist har flere ganger kritisert ideen om at teknologi vil sørge for Afrikas «frog-leap» inn i fremtiden. For hvis du vandrer rundt i en afrikansk landsby, er det aldri mangelen på småforretninger og oppfinnsomhet som er problemet, gründere finner du overalt. Det du ikke finner, er noen som tjener mer enn fem dollar dagen på det de driver med, både før og etter smarttelefonen, telefaksen, tv og lyspæren. I mange afrikanske landsbyer går det det eneste froskehoppet over den åpne kloakken som renner i gatene, og det kan ikke en app fikse. Droner kan levere blod og medisiner, men ikke leger. Og du kan ikke spise eller bo i mobilen din.

Det er lett å kritisere denne teksten og vise til et vell av oppfinnelser som har gjort hverdagen bedre. Og kanskje alt blir annerledes denne gangen. Men kanskje er det ærligere å si at tekniske løsninger er et slags plaster på såret mens vi venter på rammebetingelsene. Jeg tror ikke nettbrett vil gi et bedre utgangspunkt for å lykkes i livet, til å få en jobb, tjene egne penger, forsørge familien og realisere sine drømmer. Historien vil vise hvem som får rett. Jeg håper det ikke blir meg.

 

(For de yngre leserne; telefaks er en slags fasttelefon du kunne sende brev med, en kombinasjon av skanner, modem og skriver. Populær frem til 1980-tallet.)

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.09.2018 12.26.13 Sist oppdatert: 04.09.2018 07.34.21