Artikkelforfatteren viser til "The Jordan Compact" der Jordan fikk gunstige investeringslån subisidiert av donorer, mot å oppheve arbeidsforbudet for flyktninger. Fordelaktig tilgang til EU-markedet ble brukt som insitament for bedriftene til å ansette en miks av jordanere og syriske flyktninger.

Foto: UN Photo/Sahem Rababah

Ap vil hjelpe flere flyktninger – på en bedre måte

Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg har foreslått etablering av en solidaritetspott for flyktninger i nærområdene. Dette er tema for en artikkel av Maren Sæbø (Utsyn 16. oktober). Sæbø skriver som vanlig innsiktsfullt, men hun tar feil i sin kritikk på sentrale punkt.

Av Masud Gharahkhani Sist oppdatert: 23.10.2018

Solidaritetspotten vil utvilsomt gjøre at vi hjelper flere flyktninger, i tillegg at det vil skje på en bedre måte. Den skal innebære en reell økning på 5 milliarder kroner til flyktninger i nærområdene. Det skal ikke, slik Sæbø antyder, være en pott der vi samler ulike budsjettposter som i dag går til flyktninger og internt fordrevne i konfliktområder og naboland. Vi ser for oss at denne summen skal nås over en fireårsperiode.

 

Rom for omprioriteringer

Pengene skal dels komme fra deler av den årlige veksten som følger av énprosentsmålet, et mål Arbeiderpartiet har bidratt avgjørende til realiseringen av gjennom Stoltenberg II-perioden og årene etter. Dels – ja, bare dels - skal de komme fra det man får frigjort ved lavere asyltall. Og dels fra en kritisk, grundig og kyndig gjennomgang av alle poster i dagens bistandsbudsjett.

Alle som kan bistand, vet at det finnes rom for omprioriteringer. Det er selvsagt uaktuelt for en Ap-ledet regjering å la det gå fire år før man setter en egen statsråd på bistandsfeltet – det kommer fra dag én. Budsjettet er stort, og effektiv bistand er et komplisert og krevende fag.

Under utvalgets arbeid var vi i tett kontakt med ulike deler av det norske bistandsmiljøet. Samtidig er det kjent at økonomen Paul Collier og statsviteren Alexander Betts, har vært viktige inspirasjonskilder i tenkningen bak solidaritetspotten. I fjor ga de ut boka «Refuge. Transforming a Broken Refugee System». Den tar utgangspunkt i forfatternes erfaringer fra Jordan i 2015, da krigen raste i nabolandet Syria. De la merke til at mens jordanske myndigheter hadde etablert en økonomisk frisone nord i landet, som manglet arbeidskraft, gikk syrere arbeidsledige i en flyktningleir like ved. Mange med solid utdanning og arbeidserfaring. Tanken som slo dem, var at dette måtte koples. Slik ble det. «The Jordan Compact» så dagens lys – en avtale mellom Storbritannia, Verdensbanken, EU, private aktører og Jordan.

 

Arbeid og inntekt

Jordan fikk gunstige investeringslån subisidiert av donorer, mot å oppheve arbeidsforbudet for flyktninger. Fordelaktig tilgang til EU-markedet ble brukt som insitament for bedriftene til å ansette en miks av jordanere og syriske flyktninger. Erfaringene med «The Jordan Compact» så langt, er ikke mer blandede enn man kan forvente av et pionerprosjekt man løpende høster erfaringer fra. Tenkningen har blitt omtalt som et paradigmeskifte i flyktningpolitikken: fra en passiviserende, nedbrytende tilværelse for flyktningen, til arbeid og inntekt. Fra å bli sett på som en belastning, til å bli sett på som en ressurs for mottakerlandet. Og fra å skille skarpt mellom nødhjelp og langsiktig utviklingshjelp, ser man dette mer i sammenheng. 

Derfor er det feil når Sæbø hevder at det vi foreslår ikke er solidaritet. Det er solidaritet med flyktningene, det er solidaritet med landene som i all hovedsak huser dem. Nytenkningen er ikke helt ny for det norske bistandsmiljøet, men utvalget ønsker med solidaritetspotten å bidra til at Norge tar en større rolle internasjonalt for å oppskalere arbeidet og framskynde prosessen. Det kan bety mye, for svært mange. I bistandssammenheng er vi, som kjent, ikke et lite land - verken økonomisk eller faglig. Sæbøs påstand om at det innebærer «binding», kan i større grad diskuteres. Men det er også en litt ufin retorikk, da begrepet sender assosiasjoner til den famøse skipseksportkampanjen på 1970-tallet og giverlands selvsentrerte næringsinteresser. Solidaritetspotten handler i høyeste grad om å hjelpe flyktninger på deres premisser.

 

Hjelpe flere

Sæbø starter sin artikkel med å antyde at utvalget setter likhetstegn mellom bistandsnivå og tallet på asylankomster, og at dette tallet ikke er «så lett å spå», som hun skriver. For det første setter vi ikke et slikt likhetstegn. Som nevnt, vil penger frigjort fra lavere ankomsttall bare delvis være kilden til oppbygging av solidaritetspotten. Men det er viktig nok. I 2017 var summen bistandsmidler brukt på asylankomster i Norge, nede i 1,2 mrd. kroner. Det er like fullt neste fem ganger så mye som Unicef Norge fikk inn i fjorårets TV-aksjon, da organisasjonen erklærte at summen på 243,5 millioner kroner kunne gi skolegang til en halv million barn i flyktningleirer. Til dem som måtte tvile på «hjelpe flere»-argumentet. 

For det andre er vi ikke prisgitt spådomskunst. Asyltall handler også om politisk vilje. Utvalget foreslår derfor politikkendringer som vil bidra til lavere asyltall, som så skal gi flere kvoteflyktninger. Fordi det er mer humant, og mer rettferdig, noe vi argumenterer grundig for. I prinsippet er forholdet asylankomster-kvoteflyktninger selvsagt ikke et nullsumspill. Slik forholdet mellom bistand i nærområdene og penger brukt på asylankomster i Norge, ikke er det – det har Sæbø rett i. Men i den realpolitiske hverdagen, i demokratiet Norge, er det i høyeste grad en sammenheng. Og det er denne som er, og må være, utgangspunktet for Arbeiderpartiets og mitt strev for et mer rettferdig land, og en mer rettferdig verden. Ellers vil vi aldri lykkes.  

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 23.10.2018 07.49.47 Sist oppdatert: 23.10.2018 08.00.41