Det eneste som er konsistent over tid i regjeringens konsentrasjonspolitikk er mangelen på konsistens. Dette er bare nok et tegn på at utenrikspolitikk trumfer utviklingspolitikk, skriver Rune Jansen Hagen.

Professor: "Partnerlandsmeldingen står til stryk"

MENINGER: Hadde jeg bedt mine studenter skrive om kriterier for valg av partnerland i utviklingspolitikken, hadde de strøket hvis de kom tilbake med noe som ligner på denne stortingsmeldingen, skriver sosialøkonom og professor Rune Jansen Hagen.

Av Rune Jansen Hagen Sist oppdatert: 19.12.2018

Konsentrasjon har vært et nøkkelord for bistandspolitikken så lenge Erna Solberg har vært statsminister. Allerede i 2014 annonserte regjeringen at den ønsket å fokusere stat-til-stat bistanden om et fåtall land og redusere det totale antallet som mottar norske midler.

Denne målsettingen er gjentatt en rekke ganger. Likevel har Stortinget ved flere anledninger måttet be regjeringen om å konkretisere innholdet i de skiftende utgavene av konsentrasjonspolitikken.

Siste runde i denne pardansen er Meld. St. 17 (2017-2018), Partnerland i utviklingspolitikken, som behandles i Stortinget i disse dager. På side 6 står det at bakgrunnen er at:

I Innst. 7 S (2017–2018), anmodningsvedtak 69, ber Stortinget «regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak med klargjøring av det bilaterale samarbeidet med partnerland, herunder kriteriene for valg av partnerland, valg av sektorer og bistandskanaler.» (kursiv i original)

 

Utelatt en setning

Det viser seg at regjeringen har utelatt den siste setningen: «Det gjøres en geografisk og volummessig konsentrasjon i tråd med Stortingets vedtak IV i Innst. 243 S (2016–2017).»

Hvorfor er ikke dette tatt med når regjeringen foregir å svare på Stortingets bestilling?

At den har hatt konsentrasjon som fanesak i både denne og forrige Stortingsperiode gjør utelatelsen enda mer uforståelig. Ser vi historikken i saken i sammenheng med hvordan regjeringen nå svarer på det den vil svare på, får vi imidlertid mer innsikt i hva som nok ligger bak.

 

Kategorier og kriterier

Opprinnelig skulle vi ha seks «fokusland» i to kategorier. I Utviklingsmeldingen (Meld. St. 24 2016-17) regjeringen la frem i fjor var det plutselig tre grupper «partnerland,» og noen fullstendig oversikt over disse fikk vi ikke før i budsjettbehandlingen. Da var det plutselig hele 23 av dem, dvs. nær en dobling siden 2014. Ett år senere er vi tilbake til to kategorier med til sammen 16 partnere.

Det er ikke lettere å følge med hvis man ser på kriteriene som påstås å ligge bak. I startfasen ble sju nevnt, inkludert «lavinntektsland eller lavere mellominntektsland med begrenset tilgang til kapital og kompetanse fra andre kilder enn bistand.» Det er grunn til å mistenke at disse kun ble brukt til å rasjonalisere et utvalg blant land vi lenge hadde operert i. Regjeringen har meg bekjent aldri gitt noen forklaring på verken vektingen av dem eller hvordan de ledet frem til det spesifikke utvalget.

Kanskje er det derfor våre folkevalgte ønsket seg klarere kriterier?

I så fall burde de ha blitt skuffet over Partnerland i utviklingspolitikken. Der finnes det ikke et eneste konkret kriterium! Begrepet blir brukt i to overskrifter, men disse deler kun opp en knapp og overfladisk diskusjon. I vedlegg 1, som utgjør om lag halve Stortingsmeldingen, får vi så en beskrivelse av de 16 utvalgte landene.

For hver partner får vi først en tabell med ulike indikatorer på sosio-økonomiske forhold, men uten drøfting av hvorfor disse er relevante eller hvorfor de skifter fra land til land. For Ghana får vi 18, for Somalia kun 6. Den hyppigst brukte indikatoren blir oppgitt for alle partnerland, den minst brukte opptrer kun en gang. Vi blir ikke klokere av teksten som følger tabellene. Både innholdet og lengden varierer mellom partnerne. Det er da ingen overraskelse at vi aldri får noen forklaring på hvilke kriterier som er brukt for å komme fra dette villniset av indikatorer til en spesifikk gruppe av land blant de 84 vi ga bistand til i 2017 når sivilsamfunnsbevilgningen, nødhjelp og Norfund holdes utenfor.

 

Konsistent inkonsistens

Det eneste som er konsistent over tid i regjeringens konsentrasjonspolitikk er mangelen på konsistens. Dette er ikke tilfeldig. Det er bare nok et tegn på at utenrikspolitikk trumfer utviklingspolitikk, for diplomatiet elsker fleksibilitet. Det er derfor et øvre middelinntektsland nå er på listen, selv om regjeringen i utgangspunktet sa at slike land ikke var aktuelle. Colombia er kommet til fordi norske politikere og diplomater har spilt en rolle i fredsprosessen. Slike aktiviteter verdsettes fordi de gir Norge synlighet og anerkjennelse internasjonalt. Det er et mye viktigere kriterium enn hvorvidt vår bilaterale bistand fremmer utvikling mest effektivt ved å benyttes der enn i et av de mange landene som er mye fattigere.

Finner vi så noe om den volummessige konsentrasjonen i statsbudsjettet for 2019?

For alle partnerlandene står det enten at innsatsen vil bli videreført på samme nivå som i 2017 eller øke noe. Vi får ingen samlet oversikt over hvorvidt dette i sum medfører en betydelig konsentrasjon av stat-til-stat bistanden. I og med at vi heller ikke får rede hvilke kriterier som ligger til grunn for den såkalte geografiske konsentrasjonen, er det umulig å vite hva som til syvende og siste bestemmer fordelingen av denne delen av bistandsbudsjettet.

 

Oppdrag utført?

Hadde jeg bedt mine bachelorstudenter skrive om kriterier for valg av partnerland i utviklingspolitikken, hadde de strøket hvis de kom tilbake med noe som ligner på Meld. St. 17 (2017-2018).

Jeg hadde håpet at Stortinget reagerte på samme måte, men våre folkevalgte er tydeligvis mildere sensorer enn meg. Medlemmene fra Ap, Sp og KrF mener i alle fall at regjeringen bør få en ny sjanse til å svare på det den skulle svare på:

«[P]artnerlandskonseptet er en anledning til å avklare hvilke land Norge bør konsentrere ressursene om for å få mest mulig ut av bistanden, og […] regjeringen [må derfor] komme tilbake med en tydeligere avklaring om konseptet faktisk skal medføre en konsentrasjon av ressursene om de utvalgte partnerlandene.» (s. 4, Innst. 69 S 2018-2019)

Regjeringen jobber for tiden med å endre organiseringen av norsk bistand. Et av siktemålene er å knytte mer bistandsfaglig kompetanse til den politiske ledelsen. Etter å ha lest denne meldingen, forstår jeg godt utviklingsministerens ønske. Jeg tviler imidlertid på at en slik modell vil føre til bedre bistand. Til det er det for sterke politiske incentiver til å benytte midlene til hva det nå enn er den til enhver tid sittende regjeringen mener er i sin interesse.

 

 

 

 

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 19.12.2018 07.33.45 Sist oppdatert: 19.12.2018 07.33.45