Vi må synliggjøre verdivalgene i utviklingsdebatten

MENINGER: Utviklingspolitiske saker har fått lite oppmerksomhet fra politikere og presse i den pågående valgkampen. Er det fordi konfliktlinjene er for uklare? Jeg mener vi bør gjøre politikken og verdivalgene tydeligere i utviklingsdebattene. Det trengs.

Av Gry Larsen Sist oppdatert: 07.09.2017

I to og et halvt år har jeg hatt privilegiet å få lede en norsk bistandsorganisasjon. Jeg kom til sektoren fra politikken. Det har vært meningsfullt og lærerikt. Det er en bransje og et politikkområde som jeg har hatt mange meninger om, og som jeg nå har sett fra innsiden. Jeg har fått en enda større respekt for organisasjonenes innsats og kompetanse. Vi har mye å være stolt av i norsk bistand.

De ikke-statlige aktørene har en viktig rolle i den norske utviklingspolitiske debatten. Vi har kapasitet og mulighet til å stille politikere til ansvar. Vi er heldige som tilhører et åpent demokrati hvor det er enkelt å oppsøke makthavere. Vi deltar i høringer og møtes på seminarer om viktige utviklingspolitiske saker.

Men de politiske debattene fremstår ofte som dragkamper om penger til det ene eller andre gode formålet, og organisasjonenes innspill oppfattes ofte som forsøk på å få en større del av kaka. Kanskje er dette med på å ta oppmerksomheten bort fra verdivalgene som utviklingspolitikk egentlig handler om.

 

Begrunnet med verdier og fakta

Jeg vet at vi fra CARE ikke overrasker noen når vi sier at innsatsen for kvinners rettigheter og likestilling må trappes opp. Men vi sier ikke dette bare for å markere vår nisje eller få økte bevilgninger. Organisasjonenes kjernesaker er ikke tilfeldig valgt blant en liste ledige tema. De er begrunnet med verdier og faktabaserte argumenter.

Det at vi løfter de sakene vi selv jobber med, er ikke en svakhet, men en styrke. Der skiller vi oss heller ikke fra andre organisasjoner, som fortjener å bli hørt om sakene som de er mest opptatt av og kan mest om.

Det er ikke dermed sagt at bistandsorganisasjonene ikke kan bli flinkere til å tenke nytt og etterstrebe en mindre forutsigbar kommunikasjon og påvirkningsarbeid. Vi kan bidra til å synliggjøre verdivalgene i utviklingspolitikken ved å unngå snevre og repeterende argumenter. Vi bør tørre å gå i åpen og kritisk dialog med hverandre. Internt i organisasjonene og mellom oss er det ofte debatt. Vi kan i større grad løfte de debattene ut.

Det er slående hvordan de utviklingspolitiske debattene politikere i mellom ofte ender opp i diskusjoner om hvem som vil bevilge mer penger til ulike utviklingspolitiske områder. Dette er viktige spørsmål, som synliggjør forskjellene mellom partiene, men utviklingspolitikk kan ikke reduseres til bare å handle om størrelsene på postene i bistandsbudsjettet.

 

Trump vs. kvinners rett til trygghet

Utviklingspolitikk må være nettopp politikk. Det handler om veivalg og verdier. Penger er selvsagt en del av dette, men kampen mot fattigdom, konflikt og nød er ikke fri for interessekamp. Vi kan ikke skygge unna disse. De må trekkes sterkere frem for å gjøre debattene mer engasjerende for flere.

Her er ett eksempel: Trump-regjeringen innførte i år den såkalte «global gag rule», som vil dramatisk svekke kvinners mulighet til en trygg abort, og som forplikter mottakere av amerikansk bistand til ikke å jobbe for liberalisering av abortlovgivning. Hvordan skal vi reagere på dette?

Vi kan svare, slik Norge har gjort, at vi er uenige i den amerikanske politikken, og øke støtten til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter – eller vi kan gjøre som Sverige: Si oss uenige, øke støtten – og i tillegg stille krav til organisasjoner som skal motta støtte til helsearbeid, om at de ikke aksepterer den amerikanske munnkurven. Det siste er uten tvil mer politisk enn det første.

 

De som vet hvor skoen trykker

«Lokalisering» av bistanden er et annet eksempel på et verdivalg i bistandspolitikken. Dette handler om hvordan innsatsen til de lokale hjelpeorganisasjonene – de som jobber for å hjelpe i egne lokalsamfunn – bør anerkjennes og styrkes.

Dette kan gjøres ved å gi dem mer midler til å utvikle sine egne organisasjoner, fremfor å la dem forbli underleverandører for internasjonale organisasjoner. Små lokale organisasjoner har dårligere forutsetninger til å oppfylle norske bistandsgiveres strenge krav til rapportering og finanssystemer. Dette innebærer en politisk avveining mellom kontroll av bistandsmidler og et mål om å flytte makt nærmere dem som rammes av nød. Man kan ikke alltid få i pose og sekk i politikken.

For å få løftet politikken i utvikling, er det nødvendig med egen utviklingsminister. Utviklingspolitikk krever full oppmerksomhet, deltakelse i relevante fora og tid til å se politiske muligheter. Vi trenger en minister som bare tenker på utvikling, taler de fattiges sak, og lar andre balansere deres hensyn mot øvrige utenrikspolitiske interesser. Ikke et vondt ord om statssekretærer: Jeg har selv vært det, og vet at statssekretærer kan få til mye, men de er ikke ministre. De snakker ikke med en statsråds autoritet i internasjonale forhandlinger og møter. De viktigste prosessene skjer på statsrådsnivå eller statsministernivå. Sånn er internasjonal politikk.

Bare størrelsen på det norske bistandsbudsjettet – om lag 37 milliarder kroner – tilsier at det bør være en egen statsråd, men dette er etter mitt syn ikke den viktigste grunnen. Det er ikke først og fremst Norges bistandspenger som gjør at vi blir lyttet til – det er vår evne til å tenke nytt, skape allianser og fremme viktige initiativer. Vi bør bruke den tyngden godt i internasjonale sammenhenger, og da kan ikke utviklingspolitikk være venstrehåndsarbeid.

Publisert: 07.09.2017 08:03:34 Sist oppdatert: 07.09.2017 08:03:35

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.