Bistandsfolk eller diplomater kan like eller ikke like politikken til statsminister Hailemariam Dessalegn av Etiopia, men de må i hvert fall forsøke å forstå hans maktutøvelse. Foto: UN Photo/Cia Pak

Vår forståelse av makt og politikkutforming i Afrika

MENINGER: Den siste måneden har jeg hatt personlige samtaler om politikkutforming med regjeringssjefene fra et av Afrikas største og et av Afrikas minste land – interessant nok sliter begge to med de samme utfordringene. Statsminister Hailemariam Dessalegn av Etiopia og visepresident Seif Iddi av Zanzibar håndterer på hvert sitt vis sine regjeringers visjoner, ressurser og utviklingsmodeller, opp mot folkelige motkrefter og internasjonalt press. I begge land er maktforvaltningen kritisert, og usikkerhet råder om landenes nære politiske og økonomiske utvikling.

Av Kjetil Tronvoll Sist oppdatert: 26.10.2017

Over de siste 10-15 årene har demokrati- og menneskerettighetsoptimismen som blomstret (særlig i vestlige bistandsmiljøer) i Afrika på 1990-tallet, visnet. De fleste land på kontinentet viser en negativ utvikling over det siste tiåret når det gjelder respekt og beskyttelse av liberale verdier og politisk pluralisme. Nye lover begrenser det demokratiske rommet, og organisasjons- og ytringsfriheter er satt under press. Etiopia og Zanzibar, som de fleste andre afrikanske politiske overgangsland (transition countries), har maktutfordringer som er svært komplekse og politikkutformingen er preget av motsetninger og motkrefter. De akutte utfordringene Hailemariam Dessalegn og Seif Iddi må forholde seg til, kan grovt sett grupperes under fem temaer.

 

Opposisjonens rolle og politisk deltagelse

Både Etiopia og Zanzibar hadde parlamentsvalg i 2015. I Etiopia vant regjeringspartiet EPRDF med allierte alle plassene i parlamentet, mens det opprinnelige resultatet på Zanzibar indikerte at opposisjonen vant valget. På grunn av påståtte uregelmessigheter ble valget imidlertid kansellert og i omvalget vant regjeringspartiet CCM alle plassene i Zanzibars parlament, siden opposisjonen boikottet.

Etiopia og Zanzibar har dermed samme utfordring med å høre på og ivareta politiske interesser fra den delen av befolkningen som ikke stemte på dem, samt å definere opposisjonens rolle i å påvirke utviklingspolitikken i landet. Begge land styres av frigjøringsbevegelser som har et sterkt "eierskap" eller entitlement til maktutøvelse og politikkutforming. Hvordan tenker slike revolusjonære bevegelser på politisk deltagelse, borgernes rettigheter og plikter, og ikke minst forståelsen av et eget fremtidig maktskifte? Intense, men hemmelige, interne debatter om dette preger partiene, og balansen mellom å slippe til "motstemmer" og pluralisme med et fortsatt sterkt ønske om å bevare makten er utfordrende. Siden regjeringssjefenes nærmeste rådgivere i konfliktpregede overgangsprosesser er de militære og sikkerhetsstyrkene, er det som regel den restriktive og harde linjen som vinner frem.

 

Sivilsamfunnets rolle

Mange afrikanske land har de siste årene revidert sine lovverk som regulerer sivilsamfunnsaktivitet og finansieringsregimer av nasjonale NGOer, for å begrense deres aktivitet og innflytelse. Dette kom som en motreaksjon mot bistandsindustriens insistering på at sivilsamfunnet er den sterkeste pådriver for en vestlig åpen og liberal samfunnsmodell. Det å kopiere en vestlig sivilsamfunnsmodell i en kontekst hvor dette var fremmede institusjoner, har vist seg å være vanskelig. NGOer skapes som speilbilder etter vestlige prioriteringer; og ofte blir lokalutviklede stemmer og interesser oversett da de ikke "treffer" kriteriene for vestlig støtte.

Samtidig er den afrikanske staten svak og mangler kompetanse på mange av de samme områdene og kommer dermed i en underdanig posisjon i forhold til den dominerende diskurs artikulert av internasjonale NGOer. Ikke så rart da at den autoritære stat slår tilbake mot en slik utvikling, da den anses som en trussel, og ikke en medspiller, til å utvikle samfunnsmodellene de styrende selv har visjoner om.

 

Utviklingsmodell

Siden Sovjetunionens kollaps har den markedsliberale teorien dominert utviklingsdebatten, og Bretton Woods-institusjonene vært eneleverandører av økonomiske utviklingsmodeller til Afrika. Dette tankesettet blir nå utfordret av flere og flere afrikanske regjeringer som adopterer en developmental state-ideologi. Denne modellen fremhever en sterk, økonomisk regulerende og investerende stat. Statlig eierskap i viktige økonomiske sektorer skal sikre nasjonale interesser, og en såkalt rettferdig fordeling av landets rikdom. Samtidig vektlegger denne modellen de sosiale, økonomiske, og kulturelle rettigheter, før sivile og politiske rettigheter gradvis skal innfases etter at landene har nådd den etterlengtede mellominntektsstatus.

Det er i særlig grad Etiopia og Rwanda som har innført en styringsideologi basert på developmental state-tanken, og med stor suksess over de siste 10-15 årene. Siden 2015 har også president John Magufuli i Tanzania uttalt at dette er rett medisin for landet og at de frie markedskreftene må temmes og utenlandske investeringer og eierskap av tanzanianske ressurser i mye sterkere grad reguleres og begrenses. Det afrikanske regjeringer nå tydelig artikulerer er at kontroll over økonomistrømmene er makt – og den makten ønsker de å ta tilbake fra vestlige aktører.

 

Internasjonale relasjoner

Tiden for vestlig dominans ovenfor afrikanske staters utvikling er tilsynelatende over. Dagens afrikanske regjeringer har ofte nærmere økonomiske og politiske relasjoner med Kina og andre asiatiske aktører enn de gamle europeiske kolonimakter og bistandsgivere. Massiv kinesisk støtte (både som gave og lån) til infrastrukturutvikling i Afrika uten å blande seg opp i indre anliggende og kritisere demokrati- og menneskerettighetspraksis, legger også selvfølgelig føringer når det gjelder bredere politiske allianser og støtte. Dette skjer samtidig som den klassiske vestlige bistanden spiller en mindre og mindre rolle i landenes nasjonalbudsjetter og planer for utvikling. Tiden da Norges ambassadør kunne få møte med Tanzanias president på dagen, kommer ikke tilbake. Nå må vi, samt de andre gamle Nyerere-støttespillerne som Sverige og Danmark, stille oss bakerst i køen for å få en audiens med president Magufuli.

Afrikanske stater har som regel blitt karakterisert som land uten egenkraft til å definere internasjonale relasjoner. Dette bilde må nå nyanseres, og afrikanske stater utøver nå en mer aktiv internasjonal alliansebygging, og presenterer motargumentasjon mot klassiske vestlige posisjoner. Vi ser også regionale stormakter som Etiopia vokse frem og kreve større gjennomslagskraft på den internasjonale arenaen for sine synspunkter vedrørende landets og kontinentets fremtid.

 

Maktforvaltning må bli fokus

Å reformere politiske institusjoner, slik som konstitusjonen og parlamentet, er en teknisk eksersis som i utgangspunktet er fort gjort; men å transformere en dypere politisk kultur, som legger føringer både for styrende og de styrte, har vist seg å være langt vanskeligere. Det fins ingen quick-fix på dette. En ting jeg har erfart og lært etter snaut 30 år i dialog med og observasjoner av autoritære regimer i Afrika: Manglende politisk og empirisk kunnskap om lokale perspektiver, kultur og historie – en dypere etnografisk forståelse av artikulering av makt i samfunnet – er det største hinder for at internasjonalt diplomati og utviklingspolitikk har en adekvat påvirkningskraft i forhold til de ressurser som blir brukt på sektoren. Ennå har vi politikere, diplomater og bistandsarbeidere som er fanget i moderniseringsteoriens snevre, lineære og naive konseptuelle rammer og som insisterer på å bruke referansen "slik gjør vi det i Norge". Institusjonelle norske satsningsområder som for eksempel "Olje for Utvikling" har som utgangspunkt å ikke la lokal kultur, historie, politikk, og maktrelasjoner legge føringer for operasjonelt arbeid, da man tror at lovutvikling, regelverk og byråkratiske rutiner i en weberiansk ånd er "kultur- og meningsnøytrale" og kan overføres fra en norsk virkelighet til et afrikansk land uten å forholde seg til lokal kontekst og maktrelasjoner på forhånd.

Min argumentasjon over kan nok oppfattes som en smule selvmotsigende; å være for demokrati og menneskerettigheter, samtidig som jeg kritiserer vestlig bistand på feltet. Mitt poeng her er at hvis vi ønsker å fremdyrke dette i politiske overgangsland i Afrika og andre steder, så må vi anlegge en mer nyansert og kunnskapsbasert strategi hvor vår forståelse av makt og maktutøvelse må styrkes radikalt. Dessverre er vår fredelige, sosialdemokratiske og egalitære bakgrunn et hinder til å konseptualisere politikkutøvelse i autoritære regimer. Desto viktigere er at vi søker kunnskap om hvordan de styrende tenker om og ser på seg selv og sin maktutøvelse. Vi skal ikke ha empati med makten, men vi trenger å forstå den.

Mening

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 25.10.2017 06:02:53 Sist oppdatert: 26.10.2017 05:29:09

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.