Innvandring skaper ulike grader av utfordringer for demokratiet i Øst- og Vest-Europa, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser en en syrisk familie som bærer sine eiendeler gjennom en skog nær den ungarske grensen 6. april i år. Foto: Attila Kisbenedek / AFP / NTB scanpix

Et mer polarisert Europa

UTSYN: Over hele Europa ser vi økt motstand mot innvandring. Tøffe tiltak fra regjeringene begrenser innvandringen, men har ikke samme effekt på innvandringsmotstanden. Økt polarisering setter både Europas demokratier og det europeiske samarbeidet på prøve.

Av Kristian Berg Harpviken Sist oppdatert: 31.10.2017

For noen uker siden besøkte jeg først Warzawa, for så å reise videre til Berlin. Det er to land med felles grense og distinkte politiske historier.

Polen er Europas mest homogene land, og etter andre verdenskrig har det nesten ingen minoritetsbefolkning. Innvandringen – med unntak fra nabolandene – har vært minimal. Likevel, i Warzawa sitter Lov- og rettferdighetspartiet med makten, et parti som har mobilisert på sin motstand mot innvandring, og som nå bruker sin majoritet i Sejmen til å svekke demokratiske kontrollmekanismer.

I Tyskland har man i over 70 år spurt seg selv hvordan nasjonalsosialismen kunne vinne frem. Landet har ført Europas kanskje mest generøse innvandringspolitikk, og har i dag en mangfoldig befolkningssammensetning. Alternativ für Deutschland fikk 12,6% av stemmene og fikk for første gang sete i Bundestag. Bildet er representativt, innvandringsmotstanden finner god resonans i hele Europa, uansett kontekst.

Omfattende migrasjon på kort tid er en utfordring for alle samfunn. Debatten om dette er vanskelig. Det regjeringsoppnevnte Brochmann II-utvalget setter fingeren på tvetydigheten: «Underkommunisering av dilemmaene kan slå tilbake, men det kan også ensidig oppmerksomhet.» (NOU 2017: 2, side 170). Også her er situasjonen svært forskjellig fra land til land. Mens Danmark har hatt et svært røft ordskifte på innvandringsområdet, så har nabolandet Sverige nærmest lagt lokk på all debatt om utfordringer – med Norge et eller annet sted imellom. (Mange vil mene nærmere Sverige enn Danmark).

 

Enigheten kollapset

Den mye omtalte flyktningkrisen i 2015 førte til store politiske endringer. «Krisen» besto ikke bare i at antallet migranter som ankom Europa var rekordhøyt, men også at mottaksapparat og politisk enighet kollapset. Det ble viktig å begrense migrasjonen.

Drastiske tiltak – som grensegjerde i Ungarn, patruljering i Egeerhavet og internerings-leire i Libya – har effekt. Land langt fra frontlinjen i Middelhavet slipper unna migrantstrømmen. Mange av tiltakene er vanskelige å forsvare. Og mer pragmatisk: I den grad frykten er at stor tilstrømming skal stimulere ytterligere motstand mot innvandring, og derigjennom sette demokratiet på prøve, så vil redusert innvandring neppe gi noen umiddelbar effekt.

Sosiologkollega Lars Mjøset mener at motstanden mot innvandring er vår tids viktigste folkebevegelse i Norden og Europa. (Se for eksempel artikkel i Det norske samfunn). Fremveksten av vårt demokrati har skjedd i et samspill mellom staten og folkelige bevegelser – bondebevegelsen, arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen. Disse bevegelsene hadde et offensivt politisk program, som ga utgangspunkt for politiske kompromisser innen rammene av nasjonalstaten.

Dagens politiske bevegelser – miljøbevegelsen, anti-globaliseringsbevegelsen, anti-innvandringsbevegelsen – er defensive, og tar opp spørsmål som krever internasjonale løsninger. Dette innebærer et helt grunnleggende paradoks for anti-innvandringsbevegelsen, som i det alt overveiende er assosiert med en sterk skepsis mot overnasjonale løsninger generelt, og i europeisk sammenheng, mot EU spesielt.

 

Innvandringsmotstand har stor kraft

Innad i Europas nasjonalstater ser vi også en tiltagende polarisering. Igjen er innvandring et sentralt tema, men med en helt annen politisk kraft blant motstanderne enn blant tilhengerne. Trass i dugnader, lokal mobilisering og organisasjoner som jobber for innvandreres rettigheter. I Norge har vi lenge raljert med det «politisk korrekte», og etter hvert har det blitt en vedtatt sannhet at den norske konsensusen er et onde som undertrykker all reell politisk uenighet. Polariseringen er langt mer uttrykt i de fleste europeiske land enn den er her hos oss. Men det er ikke vanskelig å forestille seg at vi om noen år vil se oss i bakspeilet og drømme om at konsensusen fortsatt var med oss.

Polariseringen er enda mer uttrykt mellom nasjonalstatene i Europa. Eurokrisen, som tok av i 2009, stilte sør mot nord. Middelhavslandene var hardt rammet, Tyskland ledet an i en redningsoperasjon som medførte store kostnadskutt i sør, og selv om misnøyen er stor fortsatt, så veltet det ikke unionen. Migrasjonskrisen, derimot, ble mer fundamental. Også der står Middelhavslandene frem som de primære mottakerlandene – spesielt Hellas og Italia. Men den sentrale kløften i EU blir mellom øst og vest, mellom det nye og det gamle Europa.

 

Kommunismen hindret toleranse

Land i det tidligere Øst-Europa, hevder Christian Joppke, gikk aldri gjennom den menneskerettsrevolusjonen, som vi fikk i Vest. Skjermet av kommunismen har man ikke utviklet normer for toleranse av alle typer forskjellighet, det være seg seksuell, religiøs, etnisk eller noe annet. Derfor hevder Joppke at når den ungarske statsministeren, Frank Orban, erklærer seg som «illiberal kristen nasjonalist», så representerer han grunnleggende kulturelle og politiske strømninger langt utover sitt eget land. I dette ligger også bakgrunnen for at flere østeuropeiske land har gått mot fordeling av flyktninger i EU etter et kvotesystem. Samtidig så er nettopp Ungarns grensegjerde et av de mest effektive tiltakene for å skjerme det nordlige og vestlige Europa for nye migranter.

I siste instans så settes Europas demokratier på en tøffere prøve enn på lenge. Anti-innvandringsbevegelsene er samlende for krefter som er sterkt misfornøyd med det politiske systemet de kjenner. Charles Tilly, i boken Democracy fra 2007, snakker om demokratisering som prosess, og introduserer derfor også muligheten til de-demokratisering. Håpet må ligge i det at demokratiet alltid har vært en kamparena, og at det ofte har vist seg som sterkest når det utfordres.

 

 

Mening

Stor innvandring kan stimulere til økt motstand mot innvandring, og sette demokratiet på prøve. Redusert innvandring vil neppe gi noen umiddelbar motsatt effekt.

Kristian Berg Harpviken

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Nikolai Hegertun, stipendiat SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 31.10.2017 07:04:18 Sist oppdatert: 31.10.2017 07:04:19

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.