Arbeidere følger med under åpning av Yaras nye kunstjgødselterminal i Dar-es-Salaam, 2015.
Arbeidere følger med under den offisielle åpningen av Yaras nye gjødselterminal i Dar-es-Salaam i Tanzania i 2015. Artikkelforfatteren er glad for at privat næringsliv innarbeider FNs bærekraftsmål i sine strategier. Foto: Asle Olav Rønning

Gledelig å få næringslivet på laget

UTSYN: Truslene om bistandskutt fra det globale nord vil bremse innsatsen for å fremme FNs bærekraftsmål. Det er derfor gledelig at deler av næringslivet inkorporerer bærekraftsmålene i sine daglige aktiviteter, som for eksempel Yara, DNV GL og Telenor.

Av Dan Banik Sist oppdatert: 12.12.2017

Snart har det gått to år siden FNs bærekraftsmål (SDG) ble satt på den internasjonale utviklingsagendaen. Hva har verden oppnådd så langt? Hvem har vist størst interesse for den nye agendaen? Hvor mange har egentlig hørt om disse målene? Og, ikke minst, hvor ligger utfordringene framover?

Mens tusenårsmålene var opptatt av å utvikle fattige land hovedsakelig via bistand, har bærekraftsmålene en bredere agenda, og omfatter både rike og fattige land. Det er mye bra og innovativt som har blitt foreslått under seks overordnede temaer – mennesker, planet, verdighet, økt velstand, rettferdighet og partnerskap. Verden har fått et bredt og ambisiøst rammeverk for å fremme utvikling, redusere fattigdom, samt beskytte miljøet. Mange var spesielt overrasket over at 193 verdensledere faktisk kunne bli enige om mål rettet mot mindre ulikhet samt se miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng.

 

Treg iverksetting

Ikke alle var like begeistret, i hvert fall ikke i begynnelsen, og den kjente økonomen William Easterly mente at SDG-ene sto for «Sensless, Dreamy, Garbled», mens The Economist brutalt omtalte målene som «Stupid Development Goals». Mens mange av de kritiske røstene har argumentert for at målene fremmer urealistiske ambisjoner og mangler et tydelig fokus, mener andre at målene gir en unik mulighet til å fremme genuint engasjement for internasjonal utvikling med deltakelse av aktører både i det globale nord og det globale sør.

I følge en ny FN-rapport foregår iverksettingen av bærekraftsmålene dessverre ennå ikke med den hastighet eller omfang som er nødvendig. Det er særlig behov for større innsats på tvers av målene uten å miste fokuset på noe av det mest sentrale: Fattigdomsreduksjonen. Ingen av de sytten målene er nye. Utfordringen ligger i å implementere dem på en integrert eller tverrgående måte. Dette medfører at både nasjonale og internasjonale organisasjoner må endre måten de jobber på – fra å arbeide i en «silo» til å arbeide på tvers av sektorer.

Overraskende nok har de fleste utenfor FN aldri hørt om målene, selv om de representerer hverdagslige problemer. Dette gjelder også land som har lagt et godt grunnlag for implementering og overvåkning av målene. For eksempel er bare tolv prosent av befolkningen i Colombia og Danmark klar over hva målene innebærer. En mer effektiv kampanje er dermed nødvendig for å øke global bevissthet om målene hos enkeltpersoner og på ulike samfunnsnivåer.

 

Finansierings-dilemma

Et underliggende spørsmål er knyttet til finansiering av en slik ambisiøs agenda i lavinntektsland. Vanligvis har man identifisert tre hovedkilder til finansiering: Egne midler gjennom beskatning, bistand og finansering fra privat sektor. Til tross for ulike internasjonale forsøk på å stimulere til bedre finansiering for utvikling, er det fremdeles store bekymringer for at mange av de fattigste landene ikke vil være i stand til å iverksette nødvendige tiltak, og at de siste truslene om bistandskutt fra det globale nord (ikke minst minst fra USA) vil bremse innsatsen for å fremme bærekraftsmålene. Dermed har mange etterspurt en sterkere involvering av den private sektoren.

Det er derfor gledelig at deler av næringslivet har begynt å vise reell interesse for global utvikling. I mange land har aktører i den private sektoren satset på å fremme sosiale mål gjennom sine ord og gjerninger, og dermed utfordre Milton Friedmans velkjente påstand om at «the business of business is business». Flere bedrifter i Norge (for eksempel Yara, Det Norske Veritas og Telenor) og i andre land som India (Tata-gruppen) og Storbritannia (Unilever) har aktivt inkorporert bærekraftsmålene i sine daglige aktiviteter. Men er alt vinn-vinn, og hva betyr det for den globale utviklingens fremtid? I Global Policy Journal har Jason Miklian og jeg nylig påpekt at bedrifter må vite at de sytten bærekraftsmålene er ambisjoner uten en konkret plan, og flere av de 169 konkrete indikatorene er dømt til å mislykkes.

I tillegg må vi innse at bedrifter ikke vil avvike fra å forfølge egeninteresser, og det helhetligeperspektivet for global utvikling som foreslås av bærekraftsmålene, risikerer å bli undergravd når alle private initiativ blir markedsført som SDG-oppfyllende. Og selv om den private sektoren har vist interesse for målene, konkluderer flere FN-rapporter med at nasjonale regjeringer og det internasjonale samfunnet, og ikke minst FN-systemet selv, må jobbe hardere og spille en mer aktiv rolle i å endre de nåværende finansielle systemer i en retning slik at både offentlige og private investeringer støtter målene.

 

«Hvem» har ansvaret for «hva»?

Mye av den tidlige begeistringen rundt bærekraftsmålene ble uttrykt ved formuleringer som bruk av «vi» fremfor «oss» og «dem». Endelig skulle verdenssamfunnet samle seg rundt en felles agenda med et overordnet fokus på klodens miljømessige utfordringer. Men det er fremdeles uklart «hvem» som har ansvar for «hva», og hvordan man kan holde ulike aktører ansvarlig for å motvirke iverksettingen av målene. Når det er alles virksomhet, risikerer målene å ende opp som ingens hovedansvar. Gitt det brede omfanget og altomfattende rammeverket, er måling og sporing av fremdrift en viktig utfordring. En erkjennelse av kompleksiteten i målene krever en klarere forståelse de ulike rollene myndigheter, nasjonale og internasjonale organisasjoner og næringslivet representerer. Dette er særlig viktig i lavinntektsland og «sårbare stater», hvor mange konfronteres med dilemmaene og risikoen forbundet med å koordinere aktiviteter av mange (og ofte konkurrerende) enheter og aktører.

En annen viktig utfordring for mange regjeringer er å utvikle kapasitet og vilje til å isolere aktiviteter som er rettet mot å oppnå målene fra rene lønnsomme tiltak som kan motvirke sosial og økonomisk utvikling i en region. Faktisk handler et sentralt spørsmål om myndighetenes evne til å si nei til sterke forretningsinteresser, og hvorvidt bistand kan fortsette å finansiere tiltak som ellers ikke blir prioritert av offentlige og private aktører. Ved Senter for utvikling og miljø ved UiO har vi nylig lansert The Oslo-SDG Initiative for å nettopp forske på slike spørsmål. Vi mener akademia i samarbeid med det sivile samfunnet, næringslivet, og nasjonale regjeringer må styrke en «helhetlig systemtenkning» for å bedre forstå hvordan handling rettet mot å nå ett mål kan hjelpe eller hindre fremgang på andre.

Mening

Et sentralt spørsmål er om myndighetene klarer å si nei til sterke forretningsinteresser.

Dan Banik

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Benedicte Bull, professor SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 12.12.2017 18.08.06 Sist oppdatert: 12.12.2017 18.08.06

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.