Sahel har blitt betraktelig mer frodig siden tørken på 1980-tallet. For eksempel har en helt ny innsjø, Lac Agoufou, lagt seg mellom småbyene Hombori og Gossi i Mali. Her gir et utsnitt fra Google Maps et inntrykk av hva dette dreier seg om.

På tide at ørkensprednings-zombien får hvile i fred

UTSYN: Myten om at afrikansk jordbruk og husdyrhold er årsak til ørkendannelse, oppsto tidlig i kolonitiden. Årsaken var at myndighetene ville sikre ressurser for egen utnytting. Rasjonell forvaltning av naturressursene ble presentert som en del av den hvite manns byrde. Taperne var småbønder og gjetere som mistet tilgang til ressurser.

Av Tor A. Benjaminsen Sist oppdatert: 19.10.2017

Ørkenspredningen i Afrika er blitt erklært død av forskere gjentatte ganger de siste 30 årene. Likevel kommer denne fortellingen stadig tilbake – uansett hvor mye man slår løs på den med fakta. 

I 1990 skrev jeg en artikkel med tittelen: ”Ørkenspredning – en myte?”. Som en del av mitt første forskningsarbeid, en hovedoppgave i geografi gjort ferdig et par år tidligere, hadde jeg studert flybilder fra Nord-Mali. De viste store områder med døde trær etter tørken på midten av 1980-tallet. Sahel-området sør for Sahara så definitivt ørkenaktig ut. Mye tydet på at ørkenen var i ferd med å spre seg. Men allerede de første årene etter tørken kunne man se at vegetasjonen var i ferd med å komme tilbake og ørkenen bli grønn igjen.

I 1990 var denne prosessen så vidt begynt. Ved jevnlige besøk til de samme områdene på 1990- og 2000-tallet så jeg, nærmest fra et besøk til et annet, hvordan naturen endret seg dramatisk gjennom omfattende gjengroing, som vi kaller det i Norge. Ny skog vokste til, beitegress kom tilbake og det ble mer vann å se. I dag er det tett skog på områder hvor jeg den gangen målte stor avskoging.

 

Ny innsjø

Nå er det for farlig å reise til dette området på grunn av konflikten mellom staten og ulike væpnede grupper. Men under mitt siste besøk i 2007 var for eksempel en ny innsjø oppstått: Lac Agoufou.

Da jeg besøkte Mali første gang 20 år tidligere, var den 1400 km lange hovedveien mellom Bamako og Gao helt ny. Den ble bare kalt ”le goudron” (asfalten), fordi det var den eneste asfaltveien i landet. De siste 10-15 årene har denne veien vært blokkert i flere måneder hvert år av Lac Agoufou, som har lagt seg mellom småbyene Hombori og Gossi. I dag kan Google Maps raskt gi oss et visuelt inntrykk av hva dette dreier seg om.

Franske ingeniører, som bygde denne veien midt under tørken på 1980-tallet, kunne neppe forestilt seg at en ny innsjø kunne oppstå her midt i den golde ørkenen.

De siste årene har innsjøen og områdene rundt vært tema for flere franske doktoravhandlinger. Men fremdeles er det mye vi ikke vet om den økologiske finmekanikken i samspillet mellom nedbør, avrenning, gress, trær, jordsmonn og landskapstyper - og folks bruk av ressursene.  Området blir hovedsakelig brukt til beiting, selv om det også finnes noe sporadisk dyrking av hirse.

 

Blir mer frodig

Disse erfaringene fra Mali føyer seg inn i det generelle bildet av at Sahel har blitt betraktelig mer frodig siden tørken på 1980-tallet. Dette blir i faglitteraturen referert til som ”the greening of the Sahel”.

Likevel leser og hører vi stadig om hvor alvorlig ørkenspredningen i Afrika er. Det er to årsaker til at denne fortellingen stadig gjenoppstår fra de døde. For det første er den basert på et enkelt bilde som lett fester seg – en ørken som kryper fremover og stadig sluker grønne fruktbare områder.

I tillegg, er denne fortellingen blitt institusjonalisert. Først skjedde dette gjennom etableringen av FNs miljøprogram (UNEP) i 1972. UNEP utpekte tidlig ørkenspredning som et av klodens mest alvorlige miljøproblemer, og har senere tviholdt på en slik fremstilling - stikk i strid med forskningen.

Senere har vedtaket av en FN-konvensjon for bekjempelse av ørkenspredning i 1994 bidratt til ytterligere å forsterke denne institusjonaliseringen. Slik har man fått en rekke FN-ansatte som sørger for at zombien hjemsøker oss med jevne mellomrom.

 

Hvor blir det mer ørken?

Hvert år rundt 17.  juni gjenopplives denne zombien. Da er det: ”Verdens dag for å bekjempe ørkenspredning og tørke”, med en rekke FN-utspill og innslag i media rundt om i verden. Men fremdeles klarer ikke FN å fortelle oss hvor denne ørkenspredningen finner sted. Og om de en sjelden gang er konkrete, har det oftest et anekdotisk preg hvor det er lett å snu på fortellingen.

Inspirert av FN og medieoppslagene har afrikanske statsledere lansert ideen om å etablere en sammenhengende 15 km bred og 7100 km lang grønn vegg av trær fra Senegal til Djibouti for å stoppe ørkenen.

På klimamøtet i Paris i desember 2015 ble dette gigantprosjektet lovet 4 milliarder dollar, samt 100 millioner dollar fra Verdensbanken og ytterligere bistand fra Frankrike.  I tillegg til å stoppe ørkenen er formålet å plante trær som binder karbon for å bremse klimaendringene. Samtidig vet vi fra tidligere treplantingsprosjekter at kun et par prosent av trærne, som blir plantet i Sahel, overlever med mindre de vannes aktivt for hånd. Dette prosjektet kan altså bli en ufattelig sløsing med bistandsmidler, i likhet med andre tidligere tiltak for å stoppe ørkenens fremmarsj.

Ofte ledsages tekster om ørkenspredning med bilder av sprukken jord. Men disse bildene viser tvert imot at dette er steder som regelmessig oversvømmes - hvor det står vann en del av året. Slik som Lac Agoufou. Dette er senkninger i terrenget hvor det også er leirholdig jord. Når vanner tørker opp en gang i den tørre årstiden, så sprekker leiren. Slik leire gjør når den tørker.

Mens tørre områder dekker 40-45 prosent av jordas overflate, påstår FN at 70 prosent av dette arealet er truet av ørkenspredning og at 168 land er berørt. UNEP, hvor Erik Solheim nå er direktør, står fremdeles sentralt i FNs arbeid med ørkenbekjempelse. Verdensorganisasjonen har tydeligvis ikke tenkt å la denne zombien få hvile.

 

Ville kontrollere ressursene

Den amerikanske professoren Diana Davis har nylig utgitt ei bok om ørkenspredningens historie. Hun viser at ideen om at afrikansk jordbruk og husdyrhold er årsak til ørkendannelse, oppstod tidlig i kolonitiden fordi kolonimyndighetene hadde behov for å reservere ressurser for egen utnytting. Dette kunne være for kommersiell utnytting av tømmer eller ”cashcrops”, som bomull, jordnøtter og ris, eller det kunne være for å holde av enkelte arealer for naturvern kombinert med troféjakt. Dette ble også presentert som en del av den hvite manns byrde og siviliserende misjon, nemlig å innføre rasjonell vitenskapelig forvaltning av naturressursene for å hindre miljøforringelse.

Taperne var småbønder og gjetere som mistet tilgang til ressurser. Slik har idéen om ørkenspredning bidratt til at noen har kunnet akkumulere ressurser og kapital, mens andre har blitt fattigere eller mistet muligheter for utvikling.

Det er denne koloniale rollen FN har overtatt, hevder Davis. FN arvet altså kolonilandenes problemforståelse og tilnærming til forvaltning av tørre områder i Afrika. Dermed har en «ovenfra-og-ned»-forvaltning fortsatt, tilsynelatende basert på fagekspertise. I virkeligheten kommer denne forvaltningen fra utdaterte holdninger og manglende kontakt med forskningsfronten. I tillegg neglisjeres den erfaringsbaserte kunnskapen til småbønder og gjetere som er opparbeidet gjennom århundrer med prøving og feiling i forvaltning av tørre områder.

Forskning de siste 30 årene har vist at ideen om ørkenspredning i Afrika er en myte. Som nazi-zombiene i Tommy Wirkolas film ”Død snø” er ørkenspednings-zombien litt skremmende, men mest av alt er den komisk og stakkarslig. Det er nå på tide å la den få hvile i fred.

Mening

Ideen om ørkenspredning har bidratt til at noen har kunnet akkumulere ressurser og kapital, mens andre har blitt fattigere eller mistet muligheter for utvikling.

Tor A. Benjaminsen

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Nikolai Hegertun, stipendiat SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 18.10.2017 13:49:56 Sist oppdatert: 19.10.2017 06:11:11

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.