(c) Jan Speed
Det er et viktig mål å styrke kvinners stilling i hjemmet og i samfunnet, men det er ikke gitt at dette nødvendigvis er den beste måten å fremme barns utvikling, påpeker artikkelforfatterne. Foto: Jan Speed

Det er viktig å skille korrelasjon fra kausalitet

MENINGER: At det brukes mer ressurser på barn i familier hvor kvinnen har mer økonomisk makt betyr ikke nødvendigvis at denne makten er selve grunnen til et slikt merforbruk. Det er viktig å skille korrelasjon fra kausalitet, skriver Charlotte Ringdal og Ingrid Hoem Sjursen i dette svarinnlegget.

Av Charlotte Ringdal og Ingrid Hoem Sjursen Sist oppdatert: 14.08.2017

I sitt tilsvar på kronikken vår (Bergens Tidende 31.7) publisert på Bistandsaktuelt sine nettsider 4. august skriver Gro Lindstad i FOKUS at «Øremerket bistand til kvinner er et mål i seg selv (FNs bærekraftsmål 5), og likestilling og like rettigheter i arbeidslivet er tydeliggjort i mål 8. Begge disse målene bidrar også til bedre vilkår for deres barn.»  

Vi er selvfølgelig helt enige i at det å styrke kvinner stilling i hjemmet og å styrke likestilling er et svært viktig mål i seg selv. Det kommer tydelig frem i artikkelen vår og i intervjuet sendt på NRK 31. juli, men skulle vært presisert bedre i kronikken.

Når det gjelder påstanden om at bedre likestilling bidrar til bedre vilkår for barn viser Lindstad til Verdensbanken sin årsrapport fra 2012. Lindstad skriver: «forskning i en rekke land, som Bangladesh, Brasil, Elfenbenskysten, Mexico, Sør-Afrika og Storbritannia, hvor all forskning viser at kvinner som har egen inntekt eller inntekt fra kontantoverføringsprogram endrer måten penger brukes på til måter som kommer barn til gode».

Mye av forskningen det vises til har store metodologiske svakheter som gjør at man ikke kan skille korrelasjon fra kausalitet. At man observerer at i familier hvor kvinnen har mer økonomisk makt (ofte målt som; hvor mye av familiens totale inntekt kvinnen tjener) brukes det mer ressurser på barn, betyr ikke det nødvendigvis at denne økonomiske makten er grunnen til at det brukes mer penger på barna. Det kan være andre faktorer som både gjør at familien bruker mer på barnet og at kvinnen tjener mer og vice versa (f.eks. holdninger i familien, andre preferanser, sosiale normer og så videre).  

Det kan også være at sammenhengen går motsatt vei: i familier hvor mer ressurser brukes på barna (f.eks. ved at de går på skole), har kvinnen en bedre mulighet til å jobbe og derfor mer økonomisk makt. Vi må være forsiktige med å trekke konklusjoner om effekter/kausalitet basert på denne typen studier.

En annen type studier ser på programmer som gir kontantoverføringer til familier. I de nyeste av disse er det tilfeldig om mor eller far i familien mottar overføringen. Resultatene fra studiene kan derfor tolkes som effekten av å gi penger til mor heller enn far.

Som seniorrådgiver i Norad Janne Horgheim Andresen også påpeker i sitt tilsvar publisert på Bistandsaktuelt sine nettsider 8. august, finner flere av de nye studiene ingen eller liten forskjell i effekten av penger gitt til kvinner og penger gitt til menn på barns vilkår (Akresh et al., 2016, Benhassine et al., 2015, Haushofer and Shapiro, 2016, og Armand et al. 2016).

Vi er enige med Horgheim Andresen i at vi trenger mer kunnskap om hvordan familier tar beslutninger og hvilke faktorer beslutningene påvirkes av – noe vi fortsetter å jobbe med.

Horgheim Andresen lurer på hvordan vi definerer langsiktig tenkning og om dette er korrelert med fattigdom og utdanningsnivå. Vi bruker et standardmål innenfor økonomifeltet der deltakerne bestemmer hvor mye av en sum penger de vil motta i dag, og hvor mye de vil motta om tre uker. Beløpet de velger å motta om tre uker dobles i verdi. Jo større andel av pengene deltakeren vil motta tre uker frem i tid, jo mer langsiktig ansees hun eller han å tenke. Evnen til å tenke langsiktig vil helt klart kunne ha en sammenheng med fattigdom og utdanningsnivå. Deltakerne i vår studie er imidlertid ganske like når det gjelder utdanningsnivå, og er alle bosatt i samme fattige område, noe som tilsier at de har relativt likt inntektsnivå. Videre kontrollerer vi både for utdannelse og for andre faktorer som vanligvis korrelerer med inntektsnivå (antall barn i familien og forelderens sysselsettingsstatus), og vi tror derfor ikke at fattigdom og utdannelse kan forklare de forskjellene i langsiktig tekning vi finner i vår studie.

Både Horgheim Andresen og Linstad påpeker at tallene vi refererer til i kronikken (for norsk bistand "øremerket til kvinner", red.anm.) ikke er korrekte. Tallene vi refererer til er hentet fra Norad-rapporten «Resultatrapport 2015: Kvinners rettigheter og likestilling», side 20. Det er mulig at vi har misforstått, og beklager i tilfellet dette.

Responsen på kronikken (se også Care sitt tilsvar) viser at temaet engasjerer og provoserer. Hensikten var å peke på vår og andres forskning som setter spørsmålstegn ved en «sannhet» i både forskning og utviklingspolitikk. Norad viser i sitt svar at de er åpen for diskusjon rundt temaet, noe som lover godt for god forskningsbasert bistandspolitikk.

(Dersom du har ytterligere bidrag til denne debatten kan de legges i kommentarfeltet under. Vi minner om at bare kommentarer signert med egne navn publiseres. Hilsen redaksjonen)

Publisert: 14.08.2017 06:51:51 Sist oppdatert: 14.08.2017 07:00:53

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.