Espen Røst
Heikki Eidsvoll Holmås (SV) var den foreløpig siste norske utviklingsministeren, dengang i tospann med utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) (til høyre). Her overlater Holmås den røde UD-kofferten til Høyres Børge Brende, som tok på seg begge verv; både utenriks- og utviklingsminister. Foto: Espen Røst

Svein Dale svarer KN og Redd Barna

MENINGER: En utenriksminister kan i det minste ha et samlet politisk fokus på de store sammenhengene internasjonalt og målbære realpolitiske løsninger som står seg, skriver tidligere UD-topp Svein Dale. Han svarer på innlegget fra Kirkens Nødhjelp og Redd Barna.

Sist oppdatert: 15.09.2017

Mye arbeid fungerer skriver Lisa Sivertsen fra Kirkens Nødhjelp og Gunvor Knag Fylkesnes fra Redd Barna

Jeg er ikke uenig i det.

Mye bistand hjelper folk i vanskelige situasjoner, og det bør vi fortsette med. Sivilsamfunnet kommer til der mange andre må gi tapt og er en uvurderlig aktør i mange sammenhenger.

Mitt poeng var at tradisjonell utviklingspolitikk/bistand ser ut til å ha feilet i å realisere hovedprosjektet: å bidra til bærekraftig vekst/velstand for folk i fattige land. Det var bistandens mål i utgangspunktet og er det ennå i henhold til bærekraftsmålene. Sør-Korea klarte det uten bistand. Tanzania og Ghana klarte det ikke tross bistand i bøtter og spann. Etter 60 år med norsk bistand og 11 norske bistands- og utviklingsministre, i samarbeid med ditto kolleger i andre land, står prosjektet fortsatt på stedet hvil.

Hvorfor har denne politikken feilet? Det er neppe fordi oljefondet ikke investerer massivt i fattige land, og det er ikke fordi vi ikke gir mer i gjeldslette til land som stadig låner over evne. Det er heller ikke fordi vi ikke tar over mer av ansvaret for helse og utdanning som landene selv for lengst burde tatt. Det er slett ikke fordi vi ikke driver nok med styrking av riksrevisjoner og antikorrupsjonsbyråer som likevel ikke får gjøre jobben sin. Med et par forbehold er det faktisk slett ikke Norges ansvar at utviklingen uteblir.

Blant viktige hindre for utvikling i fattige land finner vi handels- og næringspolitikken som bl.a. USA, EU, Japan, Sør-Korea og Norge fører og som hindrer fattige land i å få solgt sine landbruksprodukter, den demografiske utviklingen i landene selv som bidrar til arbeidsløshet og holder inntektene nede, robotisering og automatisering av arbeidsoperasjoner i nord som reduserer tilgangen på jobber i sør, konflikt- og sikkerhetssituasjonen i mange land og naboland og ikke minst maktsyke og korrupte ledere som år etter år ignorerer sine fattige undersåtter, stjeler fra dem og sender pengene ut av landet via skatteparadiser.

Det står ikke i noen utviklingsministers makt å løse slike problemer. Det står heller ikke i en utenriksministers makt, men en utenriksminister kan i det minste ha et samlet politisk fokus på de store sammenhengene internasjonalt og målbære realpolitiske løsninger som står seg. En utenriksminister har dessuten tilgang til langt flere internasjonale fora enn de introspektive FNs 3. komite, OECD/DAC og Verdensbankens årsmøter. En utenriksminister har dessuten et langt større apparat til rådighet og veier tyngre i forhandlinger i regjeringen.

Norske interesser bør ikke stå i veien for utvikling i sør når det ikke er tvingende nødvendig. Vår handelspolitikk ser ikke bra ut fra utviklingslandenes side uansett hvordan Utviklingsfondet legger det ut, og vi har andre svin på skogen som trenger å gjennomgås. Til dette har jeg mer tro på et permanent samstemt-råd og en dedikert statssekretær åpen for nye måter å se verden på, enn på en gammeldags utviklingsminister. 

Les mer:

Publisert: 15.09.2017 12.05.16 Sist oppdatert: 15.09.2017 12.05.16

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.