Copyright © Norad, tlf. 22242040
Mange av barna på denne klinikken i Zambia er født av hivsmittede mødre. Etter at klinikken begynte å dele ut antiretrovirale medisiner (ARV) i 2010, har ingen av barna som har blitt født her, fått hivsmitte av sin mor. Foto: Marte Lid

Stoppe hiv-epidemien: fra umulig til mulig?

MENINGER: For 15 år siden var jeg blant dem som ikke trodde på at det var mulig å gi hivbehandling til alle de millionene som trengte det i fattige land.

Av Jon Lomøy Sist oppdatert: 01.12.2017

Det var helt klart at hiv var en katastrofe som både ødela familier og sto i veien for økonomisk og sosial utvikling, men hverken bistandsbudsjetter eller landenes egne midler ville strekke til for å betale for hivbehandling til 10 000 USD per person per år. Det fremsto som uforsvarlig å tilby komplisert hivbehandling gjennom svake helsesystemer og begrenset med helsepersonell.

I dag er jeg glad for at jeg kan si at jeg tok feil. Gjennom et unikt engasjement og samarbeid mellom svært ulike aktører er nå nærmere 21 millioner mennesker på livsforlengende hivbehandling. Mor-barn smitte med hiv er halvert. Dødeligheten av aids er kraftig redusert. Stigma og diskriminering knyttet til hiv er også redusert. Informasjon og tjenester er tilgjengelig. I land jeg kjenner godt i det sørlige og østlige Afrika har håpløsheten som aids-epidemien førte med seg måttet vike. Hiv har blitt en diagnose som folk lever med, ikke som de dør av.

På Verdens aidsdag kan vi se tilbake på mye fremgang. Samtidig er arbeidet langt fra over. Hvert år smittes to millioner mennesker med hiv, og en million dør av hiv-relaterte årsaker. Hivsmitte blant barn er kraftig redusert, men av barna som er smittet, får under halvparten behandling. Hiv forekommer oftest blant marginaliserte grupper. Jenter og unge kvinner er fortsatt svært utsatt for smitte. Det økende antallet mennesker på hivbehandling betyr også økte kostnader på allerede hardt pressede helsebudsjetter. I Sør-Afrika er fire millioner mennesker på hivbehandling, og regningen på dette er 1,5 milliarder USD årlig. Det kan se ut som om nysmitten med hiv er på vei opp igjen i enkelte land, som Etiopia. Selv om mye er oppnådd, har hiv fortsatt store økonomiske og sosiale konsekvenser.

Bærekraftsmålene slår fast at i 2030 skal hiv ikke lenger være en epidemi. Det betyr at nysmitten må reduseres kraftig. Samtidig gir bærekraftsmålene viktige føringer om at «ingen skal utelates», slik at informasjon, tjenester og deltakelse skal omfatte alle. For å lykkes i dette viser erfaring av vi må følge flere spor:

  • Forutsigbar finansiering er livsviktig. Internasjonal bistand til helse har ikke økt siden rundt 2010, samtidig som befolkningen og behovene øker. Solidarisk internasjonal bistand til hiv-innsats vil fortsatt spille en viktig rolle til 2030 og senere, samtidig som samarbeidsland gradvis tar over finansiering. Allerede nå finansierer lav- og mellominntektsland over halvparten av hiv-innsatsen selv. En hovedoppgave på norsk side blir å bidra til at lands egenfinansiering øker blant annet gjennom økt skatteinngang, særlig i voksende mellominntektsland. Fortsatt innsats for rimelige priser på medisiner og andre produkter er også nødvendig, slik at begrensede ressurser kan strekkes lenger. På tidlig 2000-tall kostet ett års hiv-behandling 10 000 USD. Aktiv innsats fra Norge og andre har bidratt til at prisen nå er nede i så lite som 85 USD per person per år.

 

  • Menneskerettighetsbasert tilnærming for å nå alle. Hiv-viruset trives der menneskerettigheter brytes. Utsatte grupper inkluderer menn som har sex med menn, injiserende narkotikabrukere, personer som selger sex, fanger, migranter, og jenter og unge kvinner er også utsatt. For å nå disse har erfaring vist at det er nødvendig med brede allianser og styrket innsats for ikke-diskriminering og realisering av menneskerettigheter. Dette kan være en utfordring ettersom gruppene kan være systematisk diskriminert og i enkelte tilfeller også kriminalisert. Sivilsamfunnsorganisasjoner og brukerorganisasjoner spiller en spesielt viktig rolle der myndighetene selv ikke kan eller vil nå ut, og sivilt samfunn er viktig for å holde myndigheter og andre ansvarlige for at menneskerettigheter realiseres.

 

  • Universell helsedekning i styrket helsesystem. Globalt opplever vi nå en ny giv for å sikre at alle skal ha tilgang til grunnleggende helsetjenester. Universell helsedekning er et av bærekraftsmålene. Målrettet innsats var riktig i krise for 15 år siden. Nå er deler av løsningen å integrere innsatsen, for eksempel kan hiv-behandling tilbys som del av generelle helsetjenester. Hiv-innsats kan bidra til å styrke helsesystemelementer som logistikk, data, helsepersonell, og kan også bidra med kunnskap om hvordan involvere dem det gjelder og lokalsamfunn i helsetjenester.

 

I 2001 handlet verdenssamfunnet i en krisesituasjon. FNs generalforsamling vedtok å opprette Det globale fondet til bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria, som ble operativt fra 2002. Norge deltok aktivt i opprettelsen av Det globale fondet, og i andre viktige tiltak for tilgang til legemidler, realisering av menneskerettigheter, og bedre helse. Norge spiller fortsatt en viktig rolle i dette arbeidet, og vi har en styreplass i Det globale fondet, på vegne av fem andre land i vår styrekrets. Denne plassen har jeg hatt gleden av å holde siden juli i år.

I dag, på verdens aids-dag, kan vi se 15 år tilbake og glede oss over den utrolige fremgangen i vår globale innsats mot hiv. Jeg håper at når vi i 2030 ser tilbake, så har vi nådd målet om å stoppe hiv som epidemi, og at vi har fremmet menneskerettigheter, og bygget gode systemer som fremmer god helse for alle, også de mest marginaliserte. 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.11.2017 12.13.33 Sist oppdatert: 01.12.2017 08.38.55

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.