Sett kunnskap i banken

MENINGER: En nyvinning er i ferd med å ta form i norsk bistand: Kunnskapsbanken. For en gangs skyld handler det ikke om å bevilge mye ekstra penger til et nytt formål, men å få bedre nytte av penger som allerede brukes.

Av Øyvind Eggen Sist oppdatert: 05.05.2017

Stortingsmeldingen “Felles ansvar for felles framtid” like før påske inneholdt ikke mye nytt, noe som er fornuftig på tampen av en regjeringsperiode. Men en nyvinning var det plass til: Kunnskapsbanken, et tiltak som opprinnelig ble foreslått av Kristelig Folkeparti i fjor høst.

Det dreier seg om faglig rådgiving, en type bistand som har som mål å bygge opp kompetanse i organisasjoner og statsinstitusjoner i partnerland for norsk bistand. Til det bruker man ulike typer eksperter.

Kunnskapsbanken er tenkt å revitalisere, samordne og videreutvikle noe av all ekspertkompetansen som brukes i norsk bistand.

 

Faglig bistand

Den faglige bistanden skjer ofte gjennom samarbeid mellom offentlige institusjoner i Norge og i utviklingsland, men også med ideelle organisasjoner, forskere og konsulenter. “Olje for utvikling” (i Norad-regi) er nok best kjent, men noe lignende skjer i helse, statistikk, skatt, riksrevisjon, fiskeri, forskning og høyere utdanning, energi og miljø. Fra norsk side er Helsedirektoratet, Statistisk sentralbyrå, Skattedirektoratet, NVE, Havforskningsinstituttet, universiteter og høyskoler eksempler på institusjoner som har vært med. De har hatt samarbeid med partnere og søsterinstitusjoner i mottakerland.

Dette nye initiativet er sjelden vare i norsk utviklingspolitikk, fordi det innebærer at regjeringen retter oppmerksomheten mot bistand som allerede drives. De fleste store utviklingspolitiske initiativ dreier seg om å bruke mer penger for å gjøre noe nytt. Det er nok enklere for regjeringen å snakke om friske penger enn å forbedre den bistand som allerede drives. Den “gamle” bistanden har derfor fått seile sin egen sjø, uforstyrret av politiske initiativ. Det er kanskje greit, for det betyr at fagfolk får rom til å gjøre det de mener er best. Men det betyr også at de ikke får hva de fortjener av både positiv oppmerksomhet og kritiske blikk.

Det gjelder også faglig støtte gjennom institusjonssamarbeid, som har vært en sentral del av norsk bistand i flere tiår. Når denne formen for bistand er blitt så populær i Norge, er det kanskje fordi norske bistandsfolk har tenkt at vi i Norge tenker at offentlige institusjoner i utviklingsland ikke først og fremst trenger våre penger, men heller vår kompetanse, vår erfaring og våre verdier.

 

Norsk merverdi?

Den underliggende “endringsteori” ser ut til å være at når fattige lands offentlige institusjoner blir eksponert for norske eksperter – framfor å leie inn annen ekspertise ut fra en kombinasjon av kompetanse og pris – vil det ha noen særlige positive effekter. Ikke bare vil det føre til at kunnskap overføres, men også at norske verdier og norsk organisasjonskultur etterhvert vil “smitte” over på samarbeidsorganisasjonene.

Slikt arbeid for kompetansebygging – i et partnerskap mellom norske institusjoner og institusjoner i et mottakerland – er preget av både stolthet og frustrasjon. Begge deler er fortjent. Stolthet fordi man faktisk har fått til mye bra. En Norad-evaluering (nr. 10/2015) konkluderte med at norsk bistand sannsynligvis hadde bidratt til “betydelig” eller “moderat” forbedring av mottakerinstitusjonens kapasitet i 14 av 19 utvalgte tilfeller.

Men det har også vært frustrasjon blant de som jobber med slikt, blant annet fordi selv når man har oppnådd mye, har man ofte ikke innfridd de enda høyere ambisjonene. Om man har skapt forventninger om å konvertere et ressurssvakt departement i et fattig land til en velfungerende og økonomisk bærekraftig institusjon i løpet av en prosjektperiode på få år, er man nødt til å gå på en smell.

 

Resultatstyring

En annen grunn til frustrasjon er at denne formen for bistand er vanskelig å kombinere med hvordan bistand vanligvis forvaltes. Bistand er organisert i prosjekter som krever detaljerte planer for hva som konkret skal oppnås i løpet av prosjektperioden. Et faglig samarbeid krever fleksibilitet som er vanskelig å kombinere med rigide femårsplaner, og det tar normalt lenger tid enn én prosjektperiode før man ser konkrete resultater. At noen ansatte etter én prosjektperiode har litt mer kompetanse, kan dessuten være vanskelig å dokumentere i en rapport.

Den nevnte evalueringen konkluderer da også på at de beste resultatene av norsk bistand i dette området ble oppnådd etter samarbeid over svært lang tid, ofte mer enn tjue år, og der den norske innsatsen hadde vært preget av stor fleksibilitet og tilpasningsevne.

 

Norske fortrinn

Det er et viktig budskap i en tid der resultatstyringen blir skjerpet. Ikke at denne del av bistanden bør slippe unna strenge krav, men det må være krav som gjør det mulig å videreføre det som evalueringen sier er norske fortrinn i slikt arbeid.

Evalueringens budskap om langsiktighet er også viktig i en tid da bistanden konsentreres om færre sektorer, med risiko for å kutte langvarig norsk engasjement der grunnarbeidet er gjort, men resultatene ennå ikke er høstet. Og når man flytter bistand til nye land, samtidig som man er utålmodig etter å oppnå resultater. Er vi klare for et tjueårsperspektiv i de landene regjeringen for øyeblikket vil satse på?

 

Hver sin tue

Når Kunnskapsbanken er viktig, er det fordi dette arbeidet hittil har bestått av flere titalls institusjoner og hundrevis av fagfolk som har stått på hver sin tue med sine frustrasjoner, sine suksesser og feiltrinn. Slike erfaringer har ikke hatt noen klar adresse i form av et faglig knutepunkt. Det betyr at mye verdifull erfaring er gått tapt.

Når faglig samarbeid nå vil samordnes (ikke samorganiseres) kan vi på en helt annen måte samle erfaring, som igjen kan føre til bedre strategier, prioriteringer og beslutninger. Og vi kan formulere mer realistiske forventninger og utvikle bedre måter å kvalitetssikre og ansvarliggjøre på, tilpasset akkurat dette arbeidets særpreg.

Vi kan også utvikle bedre måter å levere slik bistand på. Det er ikke alltid man skal bruke norske fagfolk, om det fins bedre eller billigere ekspertise å hente i andre land. Og vi kan revurdere hvordan virksomheten finansieres. Det er jo ingen grunn til at Norge alene skal ta regningen for noe som er så viktig for en annen stat. Kunnskapsbanken kan utvikle bedre modeller for kostnadsdeling med partnerinstitusjoner.

I så fall vil Kunnskapsbanken være et initiativ som ikke bare kan gjennomføres uten særlig kostnader, fordi det handler om arbeid som allerede gjøres. Den vil også kunne bidra til å spare penger, slik at vi kan få enda mer igjen for bistanden.

Publisert: 05.05.2017 05.59.13 Sist oppdatert: 05.05.2017 05.59.14

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.