Redd Barna mener det er fortsatt mye ugjort på bistandsfeltet og for å sikre bedre samstemthet i norsk politikk. Foto: UN Photo/Cia Pak

Feilslått kritikk

MENINGER: Redd Barna deler Heidi Nordby Lundes ønske om at bistand skal bli overflødig, men vi er uenige i noen av konklusjonene.

Av Gunvor Knag Fylkesnes Sist oppdatert: 18.10.2017

Først av alt: Jo, det er flertall for en-prosenten. Det stemmer ikke slik Nordby Lunde skriver at «Det er et mindretall av norske velgere som foretrekker partier som vil bruke én prosent av brutto nasjonal inntekt.». I det nye Stortinget har syv av de ni partiene (dvs. alle utenom Høyre og Frp) vedtatt politikk om å gi minst en prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand.

Er problemet til Norge at vi ikke har en utviklingsminister? Ja og nei. En utviklingsminister er både viktig i seg selv, men resultatet en slik minister vil kunne oppnå avhenger selvsagt av vekten en slik ministerpost gis innad i regjeringen, og ikke minst av regjeringens utviklingspolitikk og samstemthet i øvrig politikk.

At vi mangler en utviklingsminister gjør at Norge kan bli usynlig i internasjonale fora hvor utviklingspolitikk diskuteres. Taletid, særlig på høynivåmøter, har en tendens til å gå til land med høynivådeltakelse. Her stiller en utviklingsminister sterkere enn en statssekretær.                                                                      

En utviklingsminister vil også kunne:

  • vie tid til å følge opp norsk politikks samstemthet for utvikling. Det er dessverre ikke til å legge skjul på at her har Norge en vei å gå. Det stemmer dessverre ikke at Norge er «i tet» på Commitments to Development slik Nordby Lunde skriver – Norge er godt plantet på en niende plass, av totalt 27 land. Regjeringen skriver selv i UDs samstemthetsrapport at Norge scorer høyt på bistand men trekkes ned av andre faktorer. For eksempel havner Norge på 15. plass på bidrag til global sikkerhet (deriblant våpeneksport) og 18. plass på beskyttelse av miljøet. 

 

  • representere utviklingspolitikk i interne dragkamper i både regjering og utenriksdepartement. I forrige stortingsperiode, og særlig de siste tre årene, har det vært en tydelig tendens til at norske interesser, både knyttet til migrasjon, sikkerhet og økonomi, vektes stadig tyngre. Dette har både direkte og indirekte konsekvenser for hvorvidt norsk bistand brukes best mulig: Direkte, ved at regjeringen bruker bistanden som en utenrikspolitisk godtepose og pengepotten fordeles over flere tiltak og skal møte flere ønsker, hvorav noen ikke har et utviklingspolitisk formål. Indirekte, ved at norske interesser knyttet til migrasjon vektes over effektiv bistand. Høyre har blant annet tatt til orde for at man skal betinge bistand mot returer – som gir både dyrere og dårligere bistand, og kun skader den fattige befolkningen.

 

  • sikre at utviklingsporteføljen får den oppmerksomheten feltet trenger. I en tid med store geopolitiske gnisninger, enorme humanitære behov og ikke minst både utfordringer og muligheter knyttet til bærekraftige utvikling, mener vi det ikke er urimelig å be om å dele UDs ansvarsområde mellom en utenriksminister og en utviklingsminister. Begge områder er for viktige til å måtte kjempe om politisk oppmerksomhet.

 

Så er det heller ikke slik at kritikken mot norsk utviklingspolitikk og samstemthet strander på savnet etter en utviklingsminister. Det finnes et mangfold av saker hvor både denne og tidligere regjering, med og uten utviklingsminister tilstede, har blitt kritisert. Her er noen eksempler fra Redd Barna:

 

  • Vi har gjentatte ganger bedt regjeringen om å holde norske interesser knyttet til migrasjon eller sikkerhet borte fra utviklingspolitikken

 

  • Vi har kritisert, og kommer til å fortsette å kritisere, denne regjeringens valg om å fortsette eksport av ammunisjon til De Forente Arabiske Emirater, all den tid landet driver en brutal krigføring som rammer barn i Jemen.

 

  • Vi kritiserte i sin tid den rød-grønne regjeringen for deres nedprioritering av utdanning (og applauderte denne regjeringens prioritering av samme område).

 

  • Vi kritiserte særlig den rødgrønne regjeringen for å satse for lite på systembygging innenfor helsesatsingen

 

  • Vi har kritisert regjeringen for manglende innfrielse av løfter på skattesatsningen: Det er flott at Nordby Lunde trekker frem riktig skattelegging som et premiss for inkluderende vekst. Derfor er det ekstra skuffende at regjeringen ikke er i nærheten av å nå forpliktelsene sittende regjering har påtatt seg om å doble skattebistanden mellom 2015 og 2020.

 

Til slutt til den relative viktigheten av bistanden: Det stemmer, slik Nordby Lunde skriver, at bistandens relative betydning minsker. Andre pengestrømmer har et enormt potensiale (her kan for øvrig en utviklingsminister bruke tid og krefter på å bekjempe ulovlig kapitalflyt, eller få på plass løsninger for framtidige gjeldskriser). Dersom vi skal avskaffe ekstrem fattigdom innen 2030, så trenger vi at alle verktøy, også bistand, brukes på best mulig måte.

 

Bistand er i så måte helt unik: det er en offentlig overføring med fattigdomsbekjempelse i utviklingsland som mandat. Bistand kan brukes katalytisk for å utløse endringsprosesser, for eksempel når man støtter sivilt samfunn i utviklingsland. Bistand kan også i noen tilfeller være finansielt katalytisk (selv om resultatene oftere er anekdotiske enn målbare), men å redusere bistand til et verktøy for å utløse private investeringer vil være et feilgrep. Om det er å bidra til at alle barn får gå på skole og lære, oppbygging av institusjoner i sårbare stater, eller styrking av sivilt samfunn, fri presse og menneskerettighetsforkjempere i fattige land, så spiller bistanden en helt annen rolle enn det et privat selskap vil kunne spille. 

Publisert: 18.10.2017 06:20:06 Sist oppdatert: 18.10.2017 06:20:07

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.