Nadja og hennes to sønner Ahsanullah (1) og Subhanullah (3) besøker legen Homa på Caher Sang helseklinikken drevet av afghanske Røde Halvmåne. Klinikken dekker et befolkning på 23 000 personer. På grunn av den farlige sikkerhetssituasjonen i Afghanistan har den internasjonale Røde Kors trappet ned tilstedeværelsen i landet. Foto: Mari A. Mørtvedt/Norges Røde Kors Foto: Mari Aftret Mørtvedt / Norwegian Red Cross

Økt innsats i sårbare stater – til hvilken pris?

MENINGER: 2017 ser ut til å bli det dødeligste på flere år for de lokale frivillige og ansatte fra Røde Kors og Røde Halvmåne. Hvor langt er vi villige til å gå for å kunne sikre hjelp til dem som trenger det mest?

Av Tørris Jæger Sist oppdatert: 27.11.2017

Statsbudsjettet inneholder en tydelig økning av støtten til sårbare stater og regioner. Samtidig ser vi at dette er områder der det er mer utfordrende enn noen gang å yte helsetjenester og nødhjelp. Etter flere drap og alvorlige hendelser det siste året besluttet det internasjonale Røde Kors i oktober å trappe kraftig ned sin tilstedeværelse i Afghanistan. I februar i år ble seks kolleger fra den internasjonale Røde Kors-komiteen skutt og drept og to andre bortført i provinsen Jawsan. Tidligere ble en tredje Røde Kors-ansatt bortført og senere løslatt. I september ble en fysioterapeut skutt og drept på et rehabiliteringssenter i Mazar-i-Sharif.

 

36 frivillige og ansatte drept hittil i år

36 frivillige og ansatte fra Røde Kors og Røde Halvmåne har blitt drept så langt i år, i land som Afghanistan, Somalia, Syria, Nigeria, Mali, Mexico og den Sentralafrikanske republikk. I oktober ble fem frivillige fra Somalia Røde Halvmåne drept i bombeangrepet i Mogadishu. I Syria er 73 Røde Halvmåne-frivillige blitt drept siden krigen startet i 2011. Helsepersonell og helseinstitusjoner har blitt et tydelig mål i seg selv de siste årene, og hjelpearbeidet møter enorme utfordringer på grunn av det. Bombeangrepet på sykehuset i Kunduz i Afghanistan, der 42 pasienter og leger ble drept i 2015, er ett tragisk eksempel. 

I Afghanistan, der det internasjonale Røde Kors nå trapper ned hjelpen, er situasjonen i dag at 9,3 millioner afghanere, ifølge FN har umiddelbare behov for humanitær hjelp. Dette er 13 prosent flere enn i fjor. En rekke helsetjenester har måttet stenge og mor- og barn-dødeligheten, som allerede var blant de høyeste i verden, er for første gang på mer enn ti år i ferd med å bli enda høyere. Ernæringsundersøkelser viser underernæring langt over krisenivå.

 

Livsviktig rolle

Afghanistan Røde Halvmåne har som den viktigste upartiske helseleverandøren i landet en unik tilgang til områder med store behov med sine norsk-finansierte mobile helseteam. Samtidig er det store sikkerhetsutfordringer. Ran er den største sikkerhetstrusselen, etterfulgt av kidnappinger.

Det er de nasjonalt ansatte i humanitære organisasjoner som utgjør hovedvekten av døde og kidnappede ofre blant rammede hjelpearbeidere verden over. Afghanistan ligger øverst på statistikken. I en sammenlikning av statistikk fra fjerde kvartal over en fireårsperiode så man at 56 nasjonalt ansatte ble kidnappet i 2012, 79 i 2013, 149 i 2014 og 106 i 2015. Samtidig ble over 300 hjelpearbeidere drept eller såret over samme fireårsperiode.

 

Færre tør

Det har de siste årene vært en dramatisk nedgang i humanitære organisasjoner som arbeider i utsatte områder i Afghanistan.

For å opprettholde sin unike tilgang må Afghanistan Røde Halvmåne jobbe bevisst for å bli akseptert av alle parter som uavhengig og nøytral. Virkeligheten for Afghanistan Røde Halvmånes ansatte og frivillige er sterkt preget av den stadig skiftende sikkerhetssituasjonen. De frivillige bor og arbeider i sine lokalsamfunn, som de kjenner svært godt. De rammes likevel av maktdynamikker hvor grensene mellom de forskjellige grupperingene er flytende, og det må forhandles kontinuerlig med en rekke forskjellige aktører. Aksept er livsviktig for å sikre at utsatte grupper kan få helsetjenestene de har krav på, uten å gå på akkord med sikkerheten til personalet, eller med Røde Kors-bevegelsens grunnleggende humanitære prinsipper.

 

Sårbare stater

Regjeringen har de siste årene satset på et økt norsk engasjement i såkalte sårbare stater. I 2013 ble seks slike identifisert som prioritetsområder for norsk innsats: Afghanistan, Haiti, Mali, Palestina, Somalia og Sør-Sudan. Før sommeren vedtok Norge et nytt rammeverk for sårbare stater, og Bistandsaktuelt stilte nylig spørsmål ved om man er forberedt på hva dette vil innebære i praksis. I statsbudsjettet er det nå en tydelig økning av overgangsbistanden til sårbare stater og regioner.

Røde Kors er glade for midler til land med åpenbare humanitære behov. Men hva slags risiko er vi villige til å akseptere, i lys av vårt ansvar som giverland eller humanitær aktør? Hvordan håndterer vi den høye risikoen personalet i Afghanistan Røde Halvmåne tar? Den er høyest når de er i transitt i utsatte områder, med blant annet de mobile helseklinikkene. Det kan også hende at medisinske forsyninger ikke kommer fram eller blir ødelagt underveis fordi reisen tar lenger tid enn planlagt eller man må benytte et privat transportfirma som kanskje ikke har fungerende kjøleanlegg. Korrupsjon og underslag kan bli et problem der rapportering eller dokumentasjon er vanskelig. I hvilken grad er man som partnerorganisasjon eller donor villig til å håndtere disse utfordringene før man ser seg nødt til å si til lokalbefolkningen at beklager, vi må dessverre trekke oss ut?

 

Dialog om risiko-deling

Vi i Røde Kors-bevegelsen ønsker å fortsette vårt arbeid også i land som Afghanistan og Somalia. For å få til dette må vi få forståelse hos bidragsytere og myndigheter på hva slags risiko som finnes og hvordan vi best deler denne. Humanitær tilgang må ikke tas for gitt. Vi må bevare det humanitære handlingsrom og sikre at myndigheter ikke blander sammen humanitære og politiske motiver. Alle ansvarlige stater, inkludert Norge, må langt sterkere fordømme alle angrep på humanitære aktører, uavhengig av hvem som står bak ugjerningen. Samtidig trenger vi forståelse for at Røde Kors er avhengig av tett dialog med alle parter i konflikten. Marginalisering av væpnede grupper kan ikke bli det eneste svaret.

Humanitær innsats koster penger, og krever fleksibilitet når prosjekter ikke kan gjennomføres som planlagt. Lokal kapasitet må styrkes, for å sette de som er nærmest i stand til å møte dagens og morgendagens humanitære utfordringer. Humanitære organisasjoner må sette sikkerhetsfokuset enda høyere, og frivillige bør få støtte til forsikringer. Vi har et ansvar for å ivareta frivilliges fysiske og psykiske helse, både de som blir skadet og familien til de som har mistet sine. De som løper den største risikoen skal slippe å bære den tyngste børen.

Publisert: 27.11.2017 09.30.23 Sist oppdatert: 27.11.2017 12.37.33

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.