Illustrasjon: Gado

Ny leder, men det lukter gamle uniformer

En forventningens vind blåser over Zimbabwe. Generalene og krigsmennene som skjøv Robert Mugabe ut for å sikre sine egne interesser, har foreløpig sikret sine interesser. Men på sikt kan de falle for eget sverd, skriver Jan Speed.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 08.12.2017

Aldrende militære ledere, med forsvarssjefen i spissen, satte landets mangeårige leder og despot Robert Mugabe i husarrest. Folk i byene svarte med å strømme ut i gatene for å støtte kravet om at den 93-årige Mugabe måtte gå av. Soldater ble omfavnet som befriere.

I Zimbabwe snakker alle om nye tider. Uten helt å skjønne omfanget av hva de har utløst, har generalene skapt forventninger om bedre tider. De har skapt en begeistringsbølge som de på sikt ikke vil kunne styre, kommenterer kilder i landet. Plutselig har zimbabwere fått smake litt frihet, og de liker smaken.

Dersom deres nye mann i presidentstolen, Emmerson Mnangagwa (75) ikke innfrir, vil folkets hat fort snu seg mot generalene. For dette er i hovedsak de samme generalene som beriket seg under Mugabe-tiden. Og da er det heller ikke usannsynlig at yngre offiserer i hæren ønsker å se anti-Mugabe-operasjonen fullendt for at deres familier skal få det bedre. Blir ikke disse kravene innfridd, vil den yngre generasjonen speide etter nye ledere andre steder.

Folket husker

Jeg intervjuet en gang Mugabes første kone, Sally. Hun hadde en plakat på kontoret der det stod: «Be nice to the people you meet on the way up, they are the same ones you meet on your way down».

Dette glemte ektemannen etterhvert som han ble eldre, og etter at han fikk seg en ny kone. Derfor er det kanskje ikke rart at selv medlemmer av hans eget parti danset mellom stoler og bord, og soldater vrikket til musikk i gatene etter at de hadde avsatt Mugabe som partileder. Han var fryktet, men ikke elsket.

Den samme lærdommen bør Mnangagwa ta med seg. Det var ikke tilfeldig at han ikke klarte å bli valgt til parlamentet i 2000 eller 2005, og har måttet ta til takke med seter i parlamentet som presidenten selv har hatt råderett over. Mnangagwa er ikke spesielt populær etter at han har vært innblandet i flere runder med brutal undertrykkelse. Ryktene sier at han tjente seg rik under det zimbabwiske militærets plyndring av DR Kongo i 1998-2000.

Da Mnangagwa nylig offentliggjorde navnene i sin nye regjering, var det den første prøven på om hans styre ville dreie i demokratisk retning. Foreløpig er det lite som tyder på det. Først og fremst lukter det midlertidige kabinettet av velbrukte militære uniformer. To generaler bekler nå rollene som henholdsvis utenriksminister og landbruksminister, mens krigsveteranene fikk sin kandidat som ny informasjonsminister.

ZANU-PF styrer nå videre som et svekket regjeringsparti, selv om de befolker regjeringstaburettene og vil dominere parlamentet fram til neste valg. I realiteten er partiet preget av militærets dominans.

Opposisjonen har ingen folk i den nye regjeringen, og reagerte med skuffelse på utnevnelsene. Spørsmålet er om de på sikt vil kunne mobilisere store folkemasser, dersom Mnangagwa fortsetter å skuffe.

Vekker ikke begeistring

Mugabes mangeårige brutale styre ga ham en aura av uovervinnelighet, som nå er borte. I internasjonale medier har han blitt latterliggjort av mange, men han hadde også en intellektuell og messias-aktig kraft som få andre i Afrika. Mugabe bar på en helteglorie fra frigjøringskrigens dager. Hans evne til å legge skylda på kolonimaktene og deres medsammensvorne, som de hvite farmerne, beskyttet han mot en del kritikk.

Den gamle lederens største svakhet var ikke alderen. Det var kona. På folkemunne hadde hun kallenavnet «Gucci Grace» på grunn av sine dyre vaner. Han skjønte ikke at hun var forhatt.

De gamle krigsmennene som nå styrer landet har ingen tilsvarende aura, heltestatus eller evne til å vekke begeistring. De er ikke demokrater eller nytenkende. Dette er menn som mener at partiet som ledet revolusjonen mot Rhodesia-regimet har rett til å regjere i evig tid.  

I månedene framover vil også splittelsene i landets sikkerhetstjenester trolig komme til syne. Man så tendenser til det under «kuppets» første timer. Da omringet hærsoldater hovedkvarteret til den fryktede sikkerhetstjenesten Central Intelligence Organization (CIO), som var regnet som lojal mot Mugabes krets. Det sies at CIO i lang tid hadde drevet overvåking av både generaler og den whisky-glade Emmerson Mnangagwa.

Sikkerhetstjenestene vet at opposisjonen ledes av en udugelig leder, at den er splittet og har lite å vise til. Derfor er de nok ikke spesielt redd for å føre samtaler med opposisjonen. Morgan Tsvangirai, lederen for Movement for Democratic Change (MDC), gjorde ingen god figur da han var statsminister i samlingsregjeringen i årene 2009-2013. Selv om han har en kreftsykdom og er til jevnlig behandling i utlandet, er han fortsatt opposisjonens presidentkandidat neste år. Hans ungdomstilhengere har en oppførsel som ikke er helt ulik de ungdomsgruppene som har støttet Mugabe tidligere; de har flere ganger banket opp kritikere.

Det som er spennende er om valget neste år vil føre til store politiske endringer i Zimbabwe. Akkurat nå virker det ikke slik. Men begeistringsbølgen fra de siste ukene kan slå ut på uante måter.

Maktens dype røtter

En utskiftning av enkeltpersoner i persongalleriet, slik Mnangagwa har foretatt, er ikke et reelt maktskifte. Snarere er det justeringer av kursen for å sikre ZANU-PFs overlevelse og maktdominans. Det er tilsvarende i Mosambik, Tanzania, Angola og Uganda, der de samme regjeringspartiene har dominert i årevis.

Partiet ZANU-PF har styrt Zimbabwe siden uavhengigheten i 1980. I en periode fra 2009 til 2013, etter at inflasjonen i landet nådde flere hundre prosent, var det riktignok en samlingsregjering der Morgan Tsvangirais parti var med. Men opposisjonen ble kjøpt opp og rundlurt av ringrevene i ZANU-PF.

Det er ZANU-PFs medlemmer som besitter alle lederstillinger i statsadministrasjonen. Partikortet har vært viktig for forfremmelse. Viktige statseide selskaper er ikke bare styrt av partiet, men av tidligere militære offiserer. Det gjelder jordbruksselskaper, det nasjonale oljeselskapet, jernbanen og nasjonalparkene. Dette har gitt generaler tilgang til store penger og muligheter til å fikse og trikse.

Da Mugabe-regimet, etter krav fra såkalte krigsveteraner, i årene etter 2000 med tvang overtok nesten samtlige fire tusen storfarmer eid av hvite, var det i hovedsak partipamper og militære som overtok farmene. De beste eiendommene havnet hos dem. Bare noen få småbønder nøt godt av jordreformen og fikk bedre kår.

Diamantgruvene øst i landet skal nå være drevet av private selskaper. Men de virkelige eiere har bolig i militærforlegninger eller kontor i sikkerhetstjenestens hovedkvarter.

Økonomien må reddes

For å kunne vinne valg i framtida er Mnangagwa nødt til å lykkes på ett viktig område; å få den zimbabwiske økonomien bort fra kanten av stupet. For å få til det er han antakelig nødt til å få en del av de hvite farmerne tilbake uten å reversere hele den såkalte jordreformen i landet. Før 2000 utgjorde jordbruksprodukter 40 prosent av landets eksportinntekter. Ti år senere var dette tallet nede i fire prosent.

Landets nye leder kan heller ikke fortsette å avskrekke investorer med strenge regler, som at alle selskaper i landet må ha mer enn 50 prosent svart zimbabwisk eierskap. Og han må lokke velutdannede zimbabwere som har flyttet utenlands, ikke minst til Sør-Afrika og Storbritannia, til å vende hjem.

Mye skal til for at overgangsfiguren Mnangagwa skal lykkes. Men dersom han viser seg å være pragmatisk og mindre brutal enn sin forgjenger, vil internasjonale givere kanskje igjen stå klar med bistand – og Verdensbanken vil være villig til å gi lån. Internasjonale sanksjoner mot landet vil da etter hvert bli opphevet.

Emmerson Mnangagwa, Zimbabwes nye president. Tilnavn: «Krokodillen». Foto: The Southern Times
Publisert: 08.12.2017 09.50.11 Sist oppdatert: 08.12.2017 09.50.12

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.