Ting som teller er vanskelige å telle. Frihet og fattigdom er relative begreper som nødvendigvis har flytende randsoner. Det er tilfeldig at noen som har 1,91 cent om dagen er ‘fattig’ mens en med 1,93 cent ikke regnes som fattig. Å tallfeste akkurat når og hvorvidt vi skal regne Tanzania som et demokratisk land kan man finne flerfoldige versjoner og tolkninger av.
Men det er ting som er svart eller hvitt, og som burde la seg telle ganske enkelt. Liv og død er en slik kategori, og det er i utgangspunktet ikke et definisjonsproblem å telle fødsler og dødsfall. Likevel er informasjon om liv og død de tallene det er størst tvil om i utviklingsstatistikken.
Mange blir aldri registrert
I et land som Norge er det veldig få dødsfall eller fødsler som ikke registreres. Når man blir født eller går bort blir man registrert i sivilregisteret, og slik har man både et oppegående sivilregister og en befolkningsstatistikk. Et sted mellom 20 og 60 prosent av fødsler i de fattigste landene registreres, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Man må derfor gjette seg fram til befolkningsveksten, basert på husholdningsundersøkelser. De grundigste av disse undersøkelsene har ikke blitt utført i de fattigste landene og man må ha en folketelling som man kan stole på for å gange seg opp til totalen.
I Nigeria, landet som trolig er det mest folkerike i Afrika Sør for Sahara, har det ikke latt seg gjøre å bli enige om folketallet. Som vanlig skriver problemene seg tilbake til kolonitiden. I 1953 ville den britiske kolonimakten holde folketelling. Frykt for skatteinnkreving gjorde at folk ikke ville telles. Summen havnet på litt over 30 millioner. Ny folketelling ble holdt i 1963. Da var Nigeria uavhengig og regionale andeler i oljeeksporten og seter i parlamentet sto på spill. Denne gangen ble befolkningen talt til nesten det dobbelte, 56 millioner. Hver folketelling i Nigeria siden den gang har vært omstridt, og 2016-tellinga er foreløpig utsatt. Ser du et folketall for Nigeria, kan det derfor være lurt å huske på at det er en gjetning med en feilmargin på rundt 20 til 30 millioner, opp eller ned.
«Har reddet 20 millioner liv»
Trenden i bistanden, spesielt innenfor global helse, er å bruke tall for å definere problemer og for å vurdere om de er løst. Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) er ett eksempel. På nettsidene til fondet kan du lese at de har reddet 20 millioner liv.
Dette fondet, som får over en halv milliard kroner i årlig støtte fra Norge, gir hvert år ut en rapport. Her rapporterer de om hvor mange liv de har reddet siden sist gjennom sine programmer. Kommunikasjonsstrategien har vært veldig virkningsfull internasjonalt, blant annet overfor offentlige og private givere. Fondets rapporteringer har samtidig særlig bidratt til at ideen om man skal ha et klart målbar effekt i bistanden, og at den skal være kostnadseffektiv. Det globale fondet støtter da også konsekvent billige og enkle intervensjoner som redder liv: malarianett, antiretrovirale medisiner og behandling mot tuberkulose.
Som leseren allerede skjønner er fondets tall på antall liv som er reddet høyst usikre. Og Det globale fondet er ikke bare skyldige i å være litt for dristige med sin presisjon. McCoy, Jensen, Kranzer, Ferrand og Korenromp, forskere ved Queen Mary University, University College London og London School of Hygiene & Tropical Medicine har sett nærmere på metodene som ligger bak disse estimatene om hvor mange liv som er reddet.
Artikkelen er publisert i PLoS Medicine. Hovedkonklusjonen er at metodene overvurderer antall «sparte liv.» Nettopp fordi pålitelige tall mangler, må Det globale fondet modellere liv og død, og modellene er veldig optimistiske. McCoy og medforfattere påpeker at fondet ikke tar tilstrekkelig høyde for at pasienter som mottar medisiner ikke fullfører behandlingen, og videre at det er utbredt at når de mangler tall bruker de optimistiske estimater fra andre land.
Veldig optimistisk gjetning
Verst er kanskje det at Det globale fondet tar æren for liv som er reddet også i programmer som de bare delvis finansierer. Det er slik at i en verden uten Det globale fondet ville det fortsatt være liv som er reddet av offentlige helsesystemer. Det motsatte er ikke sant. Uten offentlige helsesystemer hadde det ikke vært mulig for fondet å opprettholde sine aktiviteter.
Ved å tallfeste sine rolle i liv og død har Det globale fondet søkt å øke sin troverdighet, men går man disse tallene nærmere i sømmene er det dessverre veldig optimistisk gjetning de har servert oss. Det globale fondet er ikke alene om å kunne tilby besnærende presisjon for å rettferdiggjøre sin eksistens, men går kanskje lengst i bransjen. En god huskeregel er at jo mer skråsikre rapporter er, jo mer bør man tvile på de.
