Tegneren Gado kommenterer valget i Kenya etter at landets høyesterett erklærte første valgomgang for ugyldig. Her er Lady Justice ledsaget av president Uhuru Kenyatta (til v.) og opposisjonslederen Raila Odinga. Omvalget finner sted 26. oktober.

Øst-Afrika: På en humpete vei mot demokrati

UTSYN: Den fastlåste politiske situasjonen i Kenya, og kjeklingen i Uganda, er ikke uttrykk for at landene har forlatt demokratiets vei. Det er bare det at den lange veien har så mange humper og hull.

Av Maren Sæbø, i Kenya Sist oppdatert: 04.10.2017

– Idi Amin? Joda, visst drepte han folk, men det gjorde jo de andre også, og nå, hva har vi nå? sier min ugandiske journalistkollega.

Det er ikke helt uvanlig å møte på en slags nostalgi for tidligere tider blant kontinentets kronikører og kommentatorer. Men det er absolutt første gang jeg har hørt denne tilsynelatende nostalgien bli rettet mot Ugandas mest beryktede diktator, mannen som ville bli konge av Skottland. Han som ble beskyldt for å spise sine motstandere og som holdes ansvarlig for å ha drept rundt en halv million av sine egne undersåtter.

Ved siden av meg hevet en sørsudansk kollega forsiktig på øyenbrynene og grep etter en flaske Tusker, kenyansk øl.

Kommentaren innledningsvis handlet selvsagt ikke om nostalgi for Amin. Den viste seg primært å handle om mannen som avsatte Amins etterfølger Milton Obote: nåværende president i Uganda, Yoweri Museveni. Han har nå rukket å bli en av kontinentets lengst-sittende presidenter.  I fjor vant han nok et valg, tredve år etter at han kom til makta. 

 

Misfornøyd med Museveni

Den ugandiske journalisten rett overfor meg kom nå med en tirade om Musevenis meritter. Ugandas president var ingen frihetskjemper, han var ikke det fnugg bedre enn sine forgjengere. Alt dette med at Amin var så gal var dels propaganda satt sammen av Musevenis gjeng, for å få ham til å se bedre ut. Og hvor hadde dette ført oss?

Vi var på en workshop for journalister i Nairobi, Kenya. Vi hadde alt brukt noen dager på å diskutere hvordan journalister skulle utøve den retten de hadde til offentlig informasjon. I samtalene kom selvsagt også forholdet til myndigheter opp. Kollegiet, med deltagere fra hele Øst-Afrika, tilhørte en ny generasjon østafrikanere som har vokst opp med flerpartivalg. Tidligere tiders ettpartistater var for de fleste avløst av mer politisk mangfoldige landskap. Ikke helt uten problemer.

Ikke minst var dette synlig denne uka i vertslandet vårt, Kenya.

 

Blir nytt valg

Det har vært en lang valgkamp i Kenya. President Uhuru Kenyatta og hans Jubilee Party er denne gang utfordret av Raila Odingas opposisjonsallianse NASA (National Super Alliance). Etter at kenyansk høyesterett fant uregelmessigheter ved gjennomføringen av valget 8. august, er nytt valg satt opp 26. oktober.

–  Jasså, du vil vite om hvordan valget vårt går? Det er for komplisert, lo en av våre kenyanske kollegaer da jeg spurte.

Mens utenlandske observatører og internasjonal presse har vært opptatt av om dette valget ville føre til en gjentagelse av volden ved valget i 2007, eller om det vil gå sånn passe bra, som i 2013, virker kenyanerne mest opptatt av å få det overstått. De er lei. Etter høyesteretts kjennelse har de to hovedmotstanderne, president Kenyatta og hans utfordrer Odinga, fortsatt å beskylde hverandre for bortimot alt de kan komme på: Juks og fanteri, forsøk på å endre grunnloven og sabotasje.

I skrivende stund har NASA ennå ikke gått med på nyvalget de selv presset fram gjennom å kreve en granskning av det forrige. I stedet oppfordrer de stadig til demonstrasjoner. Vest i landet har demonstrasjonene utviklet seg til gateslag. Det er også blitt demonstrert i byer som Mombasa og Nairobi. Opposisjonen demonstrerer mot Kenyas valgkommisjon, som den mener ikke kan garantere en rettferdig gjennomføring mot slutten av måneden.

 

Mild irritasjon

For folk flest i hovedstaden er det politiske spillet rundt omvalget nå bare en mild irritasjon. En ting er trafikkproblemene protestene medfører, noe annet er problemene den politiske trafikkorken påfører Kenya som merkevare. Turistindustrien frykter kansellerte safariturer, bedriftene merker laber investeringsvilje – og nå har det afrikanske fotballforbundet besluttet at landet ikke får arrangere neste års Afrika-mesterskap.

Den beslutningen kom sist uke og skyldes store forsinkelser i vertsnasjonens forberedelser. Kommentatorer har alt pekt på at kanselleringen skyldes at Kenyas stjerne nå er dalende. Politikerne setter landet i forlegenhet, mener de.

Nabolandet Uganda sliter også med sine demokratiproblemer.  Her har en krangel om aldersgrensen for når man kan stille som presidentkandidat utviklet seg til omfattende krangel. Det er dyp splittelse i parlamentet. Opposisjonen i Kampala har selvsagt reagert på et forslag, som vil gi sittende president Museveni mulighet til å stille som kandidat enda en gang.

Mens vi, journalistene, satt i Nairobi og diskuterte innsynsregler, ble 25 opposisjonspolitikere arrestert i Kampala. Det var nyheten om dette som fikk min ugandiske kollega til å stille spørsmål ved demoniseringen av Idi Amin.

 

Vil ikke tilbake

Så for å låne hans spørsmål: Hvor har dette ført oss? 17 år ut i det som skulle bli den afrikanske renessansens århundre, femten år etter at Kenyas Daniel Arap Moi gikk av etter et valgnederlag?

Jovisst sitter fortsatt både Museveni i Uganda, og Paul Kagame i Rwanda, men jeg tror ikke noen av mine mildt irriterte kenyanske kolleger, eller min ugandiske, våre rwandiske eller tanzanianske kolleger, egentlig ønsker seg tilbake til den gang de bare hadde ett parti å forholde seg til. Eller til den gang det å sitte på livstid var regelen, ikke unntaket, for en president.

Det har skjedd en endring, ikke minst som følge av en ny generasjon, med både utdanning og ambisjoner i bagasjen. Den fastlåste politiske situasjonen i Kenya, og kjeklingen i Uganda, er jo ikke uttrykk for at demokratiet ikke fungerer, det er et uttrykk for at det ikke tas for gitt. Det er humper og hull i veien, men man er på vei.

 

– Nå skal vi et sted 

Sørsudaneren ved siden av meg, som hadde sittet og hørt på sin ugandiske kollega skjelle og smelle om Museveni, satte Tuskeren tilbake på bordet. For øyeblikket tilhører vel han den befolkningen som har mest grunn til å være misfornøyd med sine egne ledere. Likevel øyner han et håp, på sikt.

– Hadde vi det bedre før, da vi fortsatt var styrt fra Khartoum? Ville det vært bedre om vi ikke ble selvstendige? Nei, det er forferdelig det Sør-Sudan går gjennom, men vi skal et sted, sa han. 

Mening

De to hovedmotstanderne, president Kenyatta og hans utfordrer Odinga, fortsetter å beskylde hverandre for juks og fanteri.

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Nikolai Hegertun, stipendiat SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 04.10.2017 13:05:04 Sist oppdatert: 04.10.2017 13:05:04

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.