En kvinnelig valgfunksjonær viser en afghansk flyktning valgprosedyrer i et stemmelokale i nabolandet Teheran. Millioner av afghanske flyktninger bor fortsatt i nabolandene Pakistan og Iran. Foto: str / AP Photo / NTB scanpix

Flyktninger «her hjemme» versus «der ute»

MENINGER: Hadde vi spurt (...) hva de ville ha: 200 flyktninger til Norge eller 160 millioner kr til tiltak i Iran, er jeg sikker på at svaret ville vært det siste. Det ville gitt en varig løsning til langt flere. Men vi spurte aldri, skriver Johan Meyer i dette innlegget.

Av Johan Meyer Sist oppdatert: 05.12.2017

Det er 65 millioner flyktninger i verden. Norge må ta sin del av ansvaret, sier Venstre, og viser til gjennomslaget for å ta imot 1000 flere kvoteflyktninger i statsbudsjettet for neste år.

Vi inviteres til å like dette på Facebook, og jeg var nær ved å gjøre nettopp dét, men så kom jeg til å tenke på alle forbehold og motforestillinger jeg har hatt, og fortsatt har, i spørsmålet om kvoteflyktninger.

I stedet for å like, som for min del ville kjennes altfor uforpliktende, vil jeg heller si noe om den globale flyktningkrisen og hvordan jeg tror vi kan bidra til å løse den. I dette inngår også overføringsflyktningene, som de heter på byråkratisk norsk (ikke kvoteflyktninger, altså). Dette innlegget blir langt, men det får så være. Disse tingene lar seg ikke sammenfatte i tabloide former.

For det første: 1000 flyktninger er ikke mange. Tar vi 1000 til Norge, står det 64 999 000 flyktninger tilbake, skal vi tro tallet (og det bestrider jeg ikke, skjønt mye kunne vært sagt om også dét).

1000 flyktninger er bedre enn ingen, vil du kanskje innvende. Ja, det er det jo vanskelig å være uenig i, men likevel. Tar man kostnadene i betraktning (og allerede der er det jo mange som steiler i moralsk forargelse), må man spørre seg hvorvidt de kunne vært bedre anvendt. Denne diskusjonen, kjent som «her hjemme» vs. «der ute» (i prinsippet det samme som med klimatiltak), trigger pussig nok mange følelser i Norge, følelser som jeg antar henger sammen med at dette språket i mange kretser (inkl. Venstre) lyder som kjent Frp-retorikk.

Det kan så være. Diskusjonen er likevel etter mitt syn høyst nødvendig og speiler reelle dilemmaer. Det har jeg selv mye erfaring med, men før jeg sier noe om det, må jeg bare kort omtale det som i flyktningsammenheng omtales som «varige løsninger».

 

Tre typer varige løsninger

Med varige løsninger snakker vi om situasjoner der flyktninger får vanlige statsborgerlige rettigheter i et trygt land. Det finnes grovt sett tre slike løsninger.

1. Den første er retur til hjemlandet, den andre integrering i første asylland, og den tredje er gjenbosetting i et tredjeland.

I UNHCR-sammenheng har retur, så lenge jeg kan huske, alltid blitt fremhevet som den foretrukne løsningen. Det gjenspeiles i resolusjoner fra møter i UNHCRs høyeste styrende organ, Executive Committee, men også i en rekke policy-dokumenter. Bakgrunnen for dette er en antakelse om at de fleste reelle flyktninger flykter fordi de er forfulgt i hjemlandet og vil tilbake dit straks det er trygt. Det hører også med til bildet at mange vertsland også går inn for retur fordi de frykter at flyktningleirene skal bli semipermanente bosteder. Disse vertslandene, som normalt er naboer til flyktningenes opprinnelsesland i regionen, er ofte selv fattige og ustabile. I UNHCR utgjør de en høylytt gruppe (og med rette, etter mitt syn) som har fått gehør for at UNHCR og verdenssamfunnet primært skal jobbe for at flyktningene returnerer. Dét er imidlertid lettere sagt enn gjort.

2. Den andre løsningen er lokal integrering, dvs. at flyktningene får de samme rettighetene som borgerne i det første asyllandet. Dette er sjelden populært, av grunner det er nærliggende å forstå («de hører ikke hjemme her», «de tar jobbene våre», «de utgjør en sikkerhetsrisiko»; alt sammen kjente argumenter, også i en norsk kontekst). Mange land motsetter seg derfor dette. De viser dessuten til at lokal integrering vil kunne ha en pulleffekt, det vil si at dersom flyktningene integreres, vil det komme flere. Derfor motsetter mange lands myndigheter seg at flyktninger får tilgang til lønnet arbeid, utdanning og helse på linje med landets egne borgere. Resultatet er at flyktninger mange steder lever i et slags limbo – år etter år, uten utsikt til noen løsning, verken for dem selv eller deres barn.

3. Den tredje varige løsningen er gjenbosetting, det vil si at flyktningene får reise videre fra første asylland til et annet. Dette er en ordning UNHCR har forvaltet i mange tiår – en ordning som har utviklet seg over tid, og som normalt vil være forbeholdt de flyktningene som ikke kunne sies være trygge i første asylland. Da jeg sluttet som flyktningrådgiver i UD sommeren 2015, var det ca. 800 000 personer som UNHCR anså hadde behov for gjenbosetting. Det totale antallet som hvert år faktisk ble gjenbosatt, lå i snitt på ca. 10 %, dvs. ca. 80 000 personer. Antall land som tok imot overføringsflyktninger var et sted mellom 20 og 30. De landene som tradisjonelt har gjenbosatt flest flyktninger, er USA og Canada. Også Norge og Sverige hører til de sjenerøse landene.

 

Afghanske flyktninger i Iran

Og nå kommer vi tilbake til historien jeg ville fortelle: Da jeg jobbet med flyktningspørsmål i UD, ble vi i desember 2009 kontaktet av Sverige, som hadde formannskapet i en gruppe land som i regi av UNHCR drøftet problemer knyttet til gjenbosetting. Man ville gjøre et fremstøt for at Norge skulle ta ledelse for såkalt strategisk gjenbosetting av afghanske flyktninger fra Iran. Det var et knippe land som gjorde uttak nettopp i Iran, og tanken var at man skulle gå sammen om å bruke dette instrumentet for bygge en forståelse hos iranske myndigheter for at de skulle gi afghanske flyktninger i landet bedre betingelser.

Resonnementet var enkelt: vi (gjenbosettingslandene) er villige til å gjenbosette de mest sårbare flyktningene mot at Iran til gjengjeld gjør mer for dem som er tilbake. På det tidspunktet var det norske uttaket 200 personer, i hovedsak enslige kvinner med barn. Til sammen var det totale uttaket under 1000 personer.

Det norske uttaket hadde en prislapp i offentlige budsjetter i de påfølgende fem årene på 160 millioner kroner til sammen (tall fra innvandringsmyndighetene). Samme år ba Flyktninghjelpen om støtte til å etablere seg i Iran. Vi maktet å finne 10 millioner NOK til det formålet. Det totale antallet registrerte afghanske flyktninger i Iran var på det tidspunktet i underkant av én million. Med 10 millioner NOK skulle Flyktninghjelpen i prinsippet bistå alle disse (jeg sier «i prinsippet», for i realiteten tilpasser man programmene etter budsjettene). Samtidig skulle vi altså plukke ut 200 flyktninger til en prislapp av 160 millioner NOK. Hadde vi spurt myndighetene eller UNHCR eller Flyktninghjelpen hva de ville ha, om de fikk velge: 200 flyktninger til Norge eller 160 millioner til tiltak i Iran, er jeg sikker på at svaret ville vært det siste. Det ville gitt en varig løsning til langt flere. Men vi spurte aldri.

Disse to virkemidlene tilhørte forskjellige budsjetter i Norge og forskjellige departement. Det var absolutt tette skott mellom dem, og det falt knapt noen inn å spørre hvordan det ene instrumentet for en varig løsning kunne bidra til å forsterke det andre. Før altså Sverige stilte Norge dette spørsmålet, og vi tok ballen. Historien som fulgte, vil det føre for langt å fortelle. Enden på visa var at vi lyktes med å få en bedre dialog med myndighetene, vi lyktes med å involvere UNHCR sterkere i arbeidet for beskyttelse av de afghanske flyktningene i landet, og forhåpentligvis hjalp vi noen vi ellers ikke ville ha kunnet hjelpe. Veldig forbeholdent, dette, men slik er det. Vi vet ikke hva som ville skjedd om vi ikke hadde engasjert oss.

 

UNHCR og UNDP

For meg ble likevel dette initiativet en tankevekker og et vendepunkt i arbeidet med økt beskyttelse av flyktninger «der ute». Norge stilte seg senere i spissen for et liknende arbeid i Øst-Sudan, for eritreiske flyktninger der, den nest lengst varende flyktningsituasjonen i verden, bare overgått av den palestinerne befinner seg i (og som UNHCR ikke har ansvaret for, men UNRWA). I Øst-Sudan lyktes vi med å få UNHCR og UNDP til å samarbeide, noe som man skulle tro var enkelt, men som slett ikke var det. Å bygge en bro mellom humanitære tiltak og utviklingstiltak var på den tiden nesten ikke mulig, og det var knapt nok god tone å snakke om (noe det heldigvis er i dag, og dét er da enda noe!). Forklaringen er egentlig enkel: Ingen utviklingsland liker at flyktninger skal tilgodeses med utviklingsmidler. Det er som om et kommunestyre skulle bli nødt til å velge mellom å investere i et asylmottak og et aldershjem. Man er seg selv nærmest.

Likevel, hvis man ikke setter inn tiltak for å gi flyktninger et levebrød, utdanning etc., vil de ende opp som en passivisert klientgruppe, ute av stand til å ta ansvar for seg selv, noe de er blitt mange steder. Også fra Øst-Sudan tok Norge overføringsflyktninger, og også her ble det presentert som et bidrag til en større, mer helhetlig løsning. Heller ikke der, må jeg innrømme, var resultatene særlig oppløftende. Til det var alliansen av land og organisasjoner som gikk sammen om initiativet altfor puslete. Hva ett land gjør i denne sammenhengen, er lite verdt, man må være mange, og det må jobbes systematisk over mange år. Bare da kan man få til mer helhetlige løsninger.

 

Vellykket løsning: Vietnamesiske båtflyktninger

Finnes det da eksempler på at slike koplinger har lyktes, der alle tre instrumenter for varig løsning har inngått i en fremforhandlet, helhetlig løsning? Ja, det finnes ett eksempel. Det var det som ble kalt Comprehensive Plan of Action (CPA) og som førte til at krisen med de vietnamesiske båtflyktningene fikk sin løsning. Det ble startet opp på slutten av 80-tallet og fullført cirka syv år senere. Arbeidet involverte Vietnam og Laos som opprinnelsesland, Hongkong, Thailand, Malaysia m.fl. som første asylland, og mange gjenbosettingsland, ikke minst USA, men også Norge. Ved at alle disse landene gikk sammen om å ta sin del av ansvaret, og ikke minst ved at USA tok en ledende rolle, var det mulig for båtflyktningene å komme ut av en nesten håpløs situasjon der de levde på nåde i nabolandene. 74 000 flyktninger ble gjenbosatt, 88 000 ble returnert, og 112 000 fikk opphold i første asylland. Samtidig ble det satt en stopper for fremtidige båtflyktninger, ettersom de ble fortalt at de ikke hadde mulighet til å søke asyl i nabolandene. For mer info se denne lenken til oppslag på Wikipedia.

Siden har CPA inspirert mange forsøk på å få til liknende løsninger i andre regioner, blant annet i Sentral-Amerika og på Afrikas Horn. Hittil har det ikke lyktes. Etter mitt syn er det likevel nettopp dét som bør være ambisjonen. Skal man forsvare ressursbruken og forskjellsbehandlingen som ligger i at noen svært få får komme til Norge, mens det store flertallet må bli igjen, må land som Norge engasjere seg sterkere i konkrete flyktningsituasjoner, skape allianser med andre land og internasjonale organisasjoner og jobbe systematisk og strategisk for å fremtvinge varige løsninger der alle instrumenter brukes samtidig. I så fall vil også jeg like at man tar imot flere kvoteflyktninger.

 

(Innlegget er først publisert på Venstres Facebook-side og gjengitt med forfatterens tillatelse)

Publisert: 05.12.2017 09.08.08 Sist oppdatert: 05.12.2017 09.08.08

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.