Studenter i Harare demonstrerer 20. november 2017.
To kvinner som deltar i en studentdemonstrasjon i Hararare 20. november, dagen før president Robert Mugabe gikk av. Studentene krevde blant annet at Grace Mugabes doktorgrad skulle trekkes tilbake. Det er gode grunner til å være på vakt når det gjelder framtidsutsiktene for Zimbabwes unge, skriver fredskorpsdeltager Aksel S. Noonan i dette innlegget. Foto: AFP Photo / NTB scanpix

Et nytt håp for Zimbabwe?

MENINGER: Mugabes fall har utløst folkefest uten like i Zimbabwe. Men hva betyr egentlig kuppet for de unge?

Av Aksel S. Noonan Sist oppdatert: 06.12.2017

Nå har jeg vært i Zimbabwe i tre måneder. Jeg har opplevd kultursjokk – på godt og vondt. Folk sier hei til hverandre på gata! Ingen har hørt om Kygo! Det er sommer i november! Og ikke minst er samfunnet og politikken helt annerledes. Den sterke mannen som styrte landet i 37 år har mistet makten. Robert Mugabe er blitt erstattet av tidligere visepresident Emmerson Mnangagwa. Maktovergangen har blitt møtt med jubel og folkefest i en vanvittig skala – kanskje ikke rart, da majoriteten av landets innbyggere har levd hele sine liv under Mugabe. President Mnangagwa har lovet omfattende reformer for å få liv i Zimbabwes ødelagte økonomi. Det er lett å bli revet med i entusiasmen nå som endring endelig har kommet til et vanstyrt land – men hvor positive er egentlig disse endringene for studenter og unge?

I dag utgjør mennesker under 25 år 59 % av Zimbabwes befolkning. Det er dobbelt så mye som andelen denne gruppen utgjør i Norge. Enda mer slående er statistikken for den eldre garde. Mens de over 65 utgjør 16,5 % av befolkningen i Norge, er tilsvarende andel i Zimbabwe kun 3,5 %. Zimbabwe er altså et ungt land, og det følger dermed naturlig at unge fortjener minst like mye oppmerksomhet i politikken som i Norge. Dette synes likevel ikke å være tilfellet. Politikere i Norge snakker om en kommende eldrebølge – men i Zimbabwe er politikerne eldrebølgen. Den godt voksne Mugabe på 93 ble altså 24. november erstattet i sitt embete av 75 år unge Mnangagwa. Begge var instrumentelle i Zimbabwes frigjøringskrig som begynte på 1960-tallet, og begge har hatt nøkkelposisjoner i regjeringen siden uavhengigheten i 1980.

Fram til 1990-tallet var Zimbabwe en av avkoloniseringens suksesshistorier. Landet var kjent som det sørlige Afrikas «breadbasket». Andelen som kunne lese og skrive var blant de høyeste i Afrika, helsesystemet fungerte godt, og næringslivet blomstret. Gjennom systematisert korrupsjon, feilslått regulering og nedbygging av rettstaten har Zimbabwe under Mugabe stagnert og forfalt. Zimbabwe Congress of Trade Unions anslår at ca. 90 % av befolkingen er arbeidsløs, og ifølge Economist Intelligence Unit er hele 94,5 % av arbeidsaktive ansatt i uformell sektor – en sektor som domineres av underbetalte jobber med dårlige arbeidsvilkår. De få formelle jobbene som finnes, blir svært vanskelige å få dersom man ikke allerede er godt etablert på arbeidsmarkedet. Det sier seg selv at det er de unge som rammes hardest. Kostnadene ved å ta høyere utdanning vokser raskt, og veldig mange har derfor ikke råd til å fullføre studiene sine. I tillegg går atskillige nyutdannede studenter arbeidsløse i årevis, fordi økonomien rett og slett ikke har kapasitet til å ansette dem innen feltet deres.

 

Studentlivet i Zimbabwe

Midt i smørøyet av denne dysfunksjonelle situasjonen sitter Zimbabwe National Students Union (ZINASU), en av SAIHs partnere i Zimbabwe. Med sitt motto «Struggle is our birthright» er det dem ikke ukjent å utfordre regjeringen. Etter kuppet i november kom ZINASU med følgende pressemelding:

… To whoever is replacing Mugabe, the new chancellor should know that we want free education, we want grants, we want to enjoy academic freedoms without any restrictions and, above all, we want a functional economy which will be able to absorb us for employment once we graduate.

Med et klart og tydelig krav fra landets unge til den nye ledelsen skiller ZINASU seg fra regjeringspartiets studentorganisasjon, Zimbabwe Congress of Students Union (ZICOSU). ZICOSUs Godknows Mhari har uttalt seg med et annet perspektiv:

President Mnangagwa will appoint ministers on merit and not as payback as Mugabe ended up doing during his last days. … [P]ositive changes will be noticed [in the education system] soon under the new minister that we are expecting.

Mharis uttalelser viser en positiv innstilling til Mnangagwa, og bærer preg av et fokus på ministre og presidenter framfor ønskene til deres målgruppe. Vage uttalelser om «the education system» og «positive changes» indikerer at ønsket om politisk korrekthet går foran arbeidet for å forbedre studentenes hverdag. Innlegget kan vanskelig leses som annet enn en hyllest til det nye regimet, og en tillitserklæring til at Mnangagwa vil gjøre en bedre jobb som regjeringssjef enn Mugabe. Studentmassen er ikke nevnt med et eneste ord.

 

See you later, Crocodile...

Det er mange som er skeptiske til den nye regjeringen. Mange i Lacoste-fraksjonen som nå har overtatt makten i ZANU-PF er anklaget for grove maktmisbruk og korrupsjon – blant annet er sentrale skikkelser i det nye kabinettet mistenkt i forsvinningen av flere milliarder dollar i statlige inntekter fra Zimbabwes diamantnæring over lengre tid. Mnangagwa er personlig blitt anklaget for å ha tjent godt på mineralsmugling muliggjort av Zimbabwes militære inngrep i DR Kongo. Etter maktovertakelsen ble både Robert Mugabe og hans ønskede arvtaker, kona Grace, gitt immunitet – og Mugabe stakk av med 10 millioner dollar i kompensasjon. Høres dette ut som starten på et regime som er opptatt av å bekjempe korrupsjon?

Da pansrede kjøretøy rullet inn i Harare natt til 15. november var det ennå få som visste hva som skulle skje. Tidlig på morgenkvisten ble det forsøkt tydeliggjort: en uniformert offiser erklærte på rikskringkastingen at dette ikke var et kupp, men bare et inngrep mot «kriminelle elementer» omringende president Robert Mugabe. Noen dager etterpå startet parlamentet riksrettsprosessen mot Mugabe etter han i forhandlinger hadde nektet å gå av. Det var visst Mugabe som var målet likevel. Fredag 24. november ble Mnangagwa sverget inn som president. Flere sentrale skikkelser i det gamle regimet var på det tidspunkt pågrepet, fengslet eller satt i husarrest. Dette er den eneste gangen et reelt maktskifte har funnet sted i Zimbabwe siden uavhengigheten i 1980. Grunnloven til Zimbabwe skisserer tydelig og konsist hvordan maktoverganger skal skje. Dersom Zimbabwe ønsker seg i retning pluralistisk demokrati må det etableres fredelige, formelle prosedyrer for maktovergang. Det er urovekkende at militæret har grepet så åpenlyst inn i politikken – en uro som ikke dempes av Mnangagwas nye kabinett.

Forrige uke ble det nye kabinettet annonsert. Noen av høydepunktene er en ungdomsminister på 68 år, kun tre kvinnelige av totalt 22 ministre, og kronen på verket: En general som utenriksminister – samme mannen som annonserte kuppet på rikskringkastingen den natten. Utenom dette er brorparten av ministrene resirkulert fra Mugabes tid. Plass har også blitt ryddet for Mnangagwas mest lojale støttespillere, som tilsynelatende er blitt sjenerøst belønnet med lukrative statlige stillinger for å forsvare ham gjennom tykt og tynt.

På toppen av det hele er studenter fortsatt under angrep. 23 november ble 11 studenter fra Seke Teachers College arrestert i forbindelse med en demonstrasjon mot økende studieavgift. Dette er ikke nytt – Mugabes regime kan skryte av å ha utvist, arrestert og i enkelte tilfeller myrdet – hundrevis av politisk engasjerte studenter. Hvis den nye regjeringen ønsker å slå et slag for akademisk frihet og studenters velferd og rettigheter er dette imidlertid ikke et godt tegn.

På den annen side: Mnangagwa raskt ute med å annonsere omfattende økonomisk reform. Mange av disse tiltakene har han uttrykt ønske om å gjennomføre lenge, noe som sannsynliggjør at han faktisk mener det. Den gamle koloniherren Storbritannia har i tillegg utrykt interesse for å fase Zimbabwe tilbake inn i det internasjonale samfunnet etter mer enn 10 år med utestengelse. En utstrakt hånd og en tydelig vilje til forhandlinger kan gi fart i riktig retning. Å bruke både gulrot og pisk vil mer effektivt indusere policy-endring enn betingelsesløs diplomatisk isolasjon og sanksjoner.

 

The king is dead, long live the king...?

Jeg skal være i Zimbabwe i åtte måneder til. For meg er dette mest av alt spennende – jeg får kjenne på en kultur og et samfunn som på mange måter er stikk motsatt av Norge. Jeg bor i et Harare der politisk endring er et faktum – noe som var utenkelig bare få uker siden. Men som jeg har nevnt er det mye som ennå gjenstår.

Det er gode grunner til å være på vakt når det gjelder framtidsutsiktene til Zimbabwes unge. Bakgrunnen til det nye regimet, måten de overtok makta, hvem de representerer og hva de har gjort hittil gir liten grunn til å tro at studenter og andre unge vil vies mer oppmerksomhet og ressurser nå enn tidligere. Ett lyspunkt kan imidlertid synes – dersom Zimbabwes økonomi viser tegn til forbedring, vil «spillover»-effektene dette har være gull verdt for hele befolkningen, inkludert de unge. En sunn økonomi er en forutsetning for et sunt politisk landskap. Det vi altså ser nå kan være gylden mulighet for Zimbabwe. Zimbabwes unge bør nyte en privilegert posisjon i samfunnet, men for å få denne må de kreve sin rett. Hvis ikke regimet kritiseres ved feilgrep – hvis ikke opinionen skyver dem i riktig retning – hva er det da som stanser dem fra å fortsette som før?

Publisert: 06.12.2017 16.06.47 Sist oppdatert: 06.12.2017 16.06.48

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.