Vår mulighet til å hjelpe mennesker, som trenger oss, er avhenge av at globaliseringen føles givende for alle, skriver Bernt G. Apeland. Det er ikke alle som opplever at de er globale borgere - snarere at de er ofre for globalisering. Foto: UN Photo/Mark Garten

Globaliseringens nedfallsfrukt

UTSYN. Om tilstrekkelig mange i befolkningen føler at de gir mer enn de får, vil det undergrave grunnlaget for både utviklingsbistand og humanitær nødhjelp. I dag opplever store deler av arbeider- og middelklassen i vestlige land at inntektene står stille eller synker.

Av Bernt G. Apeland Sist oppdatert: 28.11.2017

Siden nittitallet har menneskehetens sivilisasjon gått inn i en gullalder. Vi har blitt rikere, sunnere og klokere i et svært raskt tempo. Med bærekraftsmålene er fart og retning satt for at de som til nå har falt utenfor, også skal få ta del i den rivende utviklingen. Men, mørke skyer truer, og de kommer ikke bare fra finanskrise, klimaendringer, krig og terror. Vi snakker ofte om globaliseringens frukter. I økende grad må vi også ha fokus på det vi litt uærbødig kan kalle for globaliseringens nedfallsfrukt.

Menneskets fremskritt har alltid vært avhengig av vår evne til å samarbeide. Vår utvikling fra primitive stammesamfunn til moderne sivilisasjoner er historien om stadig større, mer omfattende og mer kompliserte samarbeid.

De siste 200 årene har vi gått fra en virkelighet der det meste av produksjonen foregikk lokalt, der bare de dyreste luksusvarer var verdt å handle på tvers av grenser, til en virkelighet der vi produserer og konsumerer i et globalt nettverk. Selv en triviell forbruksvare som en engangsgaffel kan være designet i Sverige, laget i Kina, fraktet av en norsk kaptein med filippinsk mannskap på et skip registrert i Nederland og bygd i Polen, før det kjøpes av en nordmann på lokalbutikken.

 

Flere tar del

De siste 30 årene har vi sett at flere områder av verden har fått ta del i dette globale nettverket. Det vanligste eksempelet er nok Kina, men også flere utviklingsland sør for Sahara har nytt godt av globaliseringen. Resultatet har vært økonomisk vekst og store humanitære fremskritt for verden som helhet. Siden 1990 har vi halvert antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom, antallet barn som ikke får tilgang til skole og barnedødelighet bare for å nevne noe av det som er oppnådd. 

Viljen til internasjonal solidaritet gjennom bistand til utvikling i de fattigste landene har vært et viktig bidrag til denne utviklingen. Den vil være like avgjørende i årene fremover for å sikre at de som lever i de aller fattigste områdene skal få tilgang til de mest grunnleggende tjenestene, som er nødvendige for å kunne leve et verdig liv.     

 

Ikke smertefritt

Økende samarbeid har aldri gått smertefritt. Et fungerende samarbeid avhenger av at det oppfattes som rettferdig og givende for alle parter. Når en part føler at de gir mer enn de burde og får igjen mindre enn de fortjener, er ikke samarbeidet bærekraftig på lang sikt. De siste årene har det blitt tydelig at mange mennesker både i Europa og Nord-Amerika føler det slik. Vi ser også en økende oppslutning om politiske protestpartier, til både venstre og høyre, som anser store deler av det globale samarbeidet som blodig urettferdig. Dersom vi ikke klarer å adressere bekymringene til dem, som oppfatter seg som globaliseringens nedfallsfrukt, står vårt globale samarbeid i fare for å bryte sammen.

Vi, som er opptatt av internasjonal solidaritet, må evne å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må fortsette å vise frem alle de gode resultatene som oppnås gjennom samarbeid, bistand og nødhjelp. Vi må også være åpne for kritikk, når de resultatene vi oppnår ikke er gode, og vi må fortsette å kjempe for at Norge skal gå i front med å sette av én prosent av brutto nasjonalinntekt BNI til bistand.

 

Må gjelde alle

Samtidig tror jeg vi må erkjenne at når alle skal ta del i de økonomiske gevinstene, som følge av den økende globaliseringen, så må det også gjelde for befolkningen i vår del av verden. I dag opplever imidlertid store deler av arbeider- og middelklassen i vestlige land at inntektene står stille eller synker. I en rapport fra McKinsey (2016) estimeres det at 65-70 prosent av husstandene i 25 industrialiserte land, i perioden 2005-2014, opplevde at deres inntekter sto på stedet hvil eller sank. I perioden 1993-2005 var det samme tallet to prosent. Rustbeltet sakker akterut.

Om tilstrekkelig mange i befolkningen føler at de gir mer enn de får, vil det undergrave grunnlaget for både utviklingsbistand og humanitær nødhjelp. Det ville vært svært dramatisk. Det er avgjørende at vi bygger videre på den fantastiske utviklingen menneskeheten har sett. Samlet besitter vi alle de metodene og de ressursene som skal til for å løfte alle ut av ekstrem fattigdom. Skal vi imidlertid ha håp om å nærme oss ambisjonene i bærekraftsmålene, må vi se at viljen til internasjonal solidaritet og internasjonalt samarbeid øker, ikke at den minsker. 

 

Urovekkende i Norge også

Oppslutningen om bistand til verdens fattigste er fortsatt høy i Norge, men trenden er urovekkende. Statistisk sentralbyrå (SSB) rapporterte i 2013 at andelen nordmenn, som mener at bistandsbudsjettet burde kuttes, var høyere enn noen gang siden målingene startet.

Også hos oss vil vår mulighet til å hjelpe mennesker, som trenger oss, avhenge av at globaliseringen føles givende for alle. Derfor må vi også sikre god utvikling og rettferdig fordeling her hjemme.

Mening

...når alle skal ta del i de økonomiske gevinstene, som følge av den økende globaliseringen, så må det også gjelde for befolkningen i vår del av verden."

Bernt G. Apeland

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Nikolai Hegertun, stipendiat SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 27.11.2017 12.56.25 Sist oppdatert: 28.11.2017 06.35.50

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.