Ingen av personene på bildet har opplevd andre ledere i Zimbabwe enn Robert Mugabe. Nå er de glad for å ha blitt kvitt 93-åringen. Spørsmålet er hvor lenge gleden varer. Foto: Ben Curtis /NTB scanpix

Forventningene kan skape problemer for generalene i Zimbabwe

En forventningens vind blåser over Zimbabwe. De gamle generalene og krigsmennene som skjøv Robert Mugabe ut for å sikre sine egne interesser, kan falle for eget sverd.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 22.11.2017

De gamle generalene i Zimbabwe, med forsvarssjef Constantino Chiwegna i spissen, befridde landet fra Robert Mugabe. Folk strømmet ut på gatene for å slutte opp om kravet om at den 93-årige Mugabe måtte gå av. Soldater ble omfavnet som befriere. Alle snakker om nye tider.

Uten å skjønne hva de har utløst har generalene skapt forventninger om bedre tider. De har skapt en begeistringsbølge som de på sikt ikke vil kunne styre. Nok en gang har zimbabwere fått smake frihet, og de liker smaken.

Dersom deres nye mann i presidentstolen, Emmerson Mnangagwa (75) ikke innfrir, vil folkets hat fort snu seg mot generalene. For dette er de sammen generalene som beriket seg under Mugabe-tiden. Og da er det heller ikke usannsynlig at yngre offiserer i hæren ønsker å se anti-Mugabe-operasjonen fullendt for at deres familier skal få det bedre. Blir ikke disse kravene innfridd, vil den yngre generasjonen speide etter nye ledere andre steder.

 

Folket husker

Jeg intervjuet en gang Mugabes første kone, Sally. Hun hadde en plakat på kontoret der det stod: «Be nice to the people you meet on the way up, they are the same ones you meet on your way down”. Dette glemte ektemannen etterhvert som han ble eldre og etter at han fikk seg en ny kone. Derfor er det kanskje ikke rart at selv medlemmer av hans eget parti danset mellom stoler og bord, og soldater vrikka til musikk i gatene etter at de hadde avsatt Mugabe som partileder. Han var fryktet, men ikke elsket.

Den samme lærdommen bør Mnangagwa ta med seg. Det var ikke tilfeldig at han ikke klarte å bli valgt til parlamentet i 2000 eller 2005, og har måttet benytte seter parlamentet utnevnt av presidenten. Han har vært innblandet i flere runder med brutal undertrykkelse og tjente seg rik under Zimbabwe-militærets plyndring av DR Kongo i 1998-2000.

ZANU-PF er et svekket regjeringsparti. I realiteten styrer de nå videre, under militærets beskyttelse. De vil dominere parlamentet fram til neste valg.

 

Vekker ikke begeistring

Mugabes skremmende aura er bort. Han hadde en intellektuell og messias-aktig kraft som få andre i Afrika. Mugabe hadde en helteglorie fra frigjøringskrigens dager som beskyttet han mot en del kritikk. Hans største svakhet var ikke alderen, men var kona med kallenavnet «Gucci Grace». Han skjønte ikke at hun var forhatt. Noen kunne helt til det siste unnskylde den gamle mannen med at han var blir lurt eller forhekset av denne kvinnen, hans tidligere sekretær. De gamle krigsmennene som nå styrer landet har ingen helte-status eller evne til å vekke begeistring.

De er ikke demokrater eller nytenkende. Dette er menn som mener at partiet ledet revolusjonen mot Rhodesia-regimet og derfor har rett til å regjere i evig tid.  I månedene framover vil også splittelsene i sikkerhetstjenestene komme til syne. Det var ikke tilfeldig at i løpet av de første timene av militæroperasjonen så omringet soldater hovedkvarteret til den fryktede sikkerhetstjenesten Central Intelligence Organization (CIO). I lang tid hadde CIO drevet overvåking av både generaler og den whisky-glade Emmerson Mnangagwa.

Sikkerhetstjenestene vet at opposisjonen ledes av en udugelig leder, at den er splittet og har lite å vise til.  Derfor er de nok ikke spesielt redd for å føre samtaler med opposisjonen. Morgen Tsvangirai, lederen for Movement for Democratic Change (MDC) gjorde ingen god figur da han var statsminister i samlingsregjeringen i årene 2009-2013. Selv om han har kreft er han opposisjonens presidentkandidat neste år. Hans ungdomstilhengere har flere ganger banket opp kritikere.

Det som er spennende er om valget neste år vil føre til store politiske endringer i Zimbabwe. Akkurat nå virker det ikke slik. Men begeistringsbølgen fra de siste ukene kan slå ut i uante måter.

 

Maktens dype røtter

En utskiftning av enkelt personer i persongalleriet i et land som Zimbabwe er ikke et makt-skifte. Det er tilsvarende i Mosambik, Tanzania, Angola og Uganda der de samme regjeringspartiene har dominert i årevis. Siden uavhengighet i 1980 har ZANU-PF-partiet styrt Zimbabwe. I en periode 2009 til 2013, etter at inflasjonen i landet nådde hundrevis av prosent, var det en samlingsregjering. Men opposisjonen ble kjøpt opp og rundlurt av ringrevene i ZANU-PF. Det er partiets medlemmer som besitter alle lederstillinger i statsadministrasjonen. Partikortet har vært viktig for forfremmelse. Viktige statseide selskaper er ikke bare styrt av partiet, men av tidligere militære offiserer. Det gjelder jordbruksselskaper, det nasjonale oljeselskapet, jernbanen og nasjonalparkene. Dette har gitt generaler tilgang til store penger og muligheter til å fikse og trikse.

Da Mugabe-regimet, etter krav fra såkalte krigsveteraner, i årene etter 2000 tvangsovertok nesten samtlige 4000 storfarmer eid av hvite, var det bare noen få småbønder som fikk bedre kår. Mange av de beste eiendommene havnet hos partipamper, og igjen, generaler.

Diamantgruvene øst i landet skal nå være drevet av private selskaper. Men de virkelige eiere har bolig i militærforlegninger eller kontor i sikkerhetstjenestens hovedkvarter.

 

Økonomien må reddes

Amerikanske presidenter har alltid sagt «økonomien er alt» for å kunne vinne valg. Mnangagwa er nødt til å få økonomien bort fra stupet. For å få det til er han trolig nødt til å få en del av de hvite farmerne tilbake, uten å reversere hele den såkalte jordreformen i landet. Før 2000 utgjorde jordbruksprodukter 40 prosent av landets eksportinntekter. Ti år senere var det nede på 4 prosent. Han kan heller ikke avskrekke investorer med at alle selskaper i landet må ha mer enn 50 prosent svart zimbabwisk eierskap. Og han må lokke velutdannede zimbabwere som har flyttet utenlandsk, ikke minst til Sør-Afrika og Storbritannia, til å vende hjem.

Dersom Mnangagwa viser seg å være pragmatisk, vil internasjonale givere igjen stå klar med bistand og Verdensbanken vil være villig til å gi lån. Internasjonale sanksjoner mot landet vil også etter hvert bli opphevet.

 

 

 

 

 

Mening

Mnangagwa lover demokrati og økonomisk vekst

Zimbabwes påtroppende leder Emmerson Mnangagwa hevder at Zimbabwe allerede er i ferd med å endre seg til et fullt ut demokratisk land. 

Mnangagwa (75) viste seg onsdag kveld offentlig for første gang etter at han tidligere på dagen kom tilbake til Zimbabwe for å overta makten etter Robert Mugabe.

– I dag er vi vitne til at et nytt og fullstendig demokrati har begynt å utfolde seg i vårt land, sa Mnangagwa til tusenvis av mennesker som hadde samlet seg utenfor kontorene til regjeringspartiet ZANU-PF i hovedstaden Harare.

– Folkets vilje vil alltid seire. Jeg lover å være deres tjener, sa Mnangagwa, som etter planen skal tas i ed som president fredag.

Folkemassen jublet og danset og hyllet den nye lederen som en helt. Mange håper på nye tider med 75-åringen ved roret, selv om han har en fortid som en av Mugabes nærmeste støttespillere.

– Vi ønsker å få vekst i økonomien, vi ønsker jobber, alle patriotiske zimbabwere bør komme sammen, bør arbeide sammen, sa han videre.

I talen framholdt han også at han nylig var blitt utsatt for drapsforsøk.

Mnangagwa var inntil nylig Mugabes visepresident, men tidligere i november flyktet han fra landet etter å ha blitt avsatt. Onsdag forlot han Sør-Afrika, der han har oppholdt seg de to siste ukene, og fløy hjem. Det skjedde dagen etter at Robert Mugabe, Zimbabwes president i 37 år, gikk av. (NTB)

Publisert: 22.11.2017 09.27.13 Sist oppdatert: 22.11.2017 09.35.23

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.