Copyright © fotograf  Tanzania, Dar es Salaam, SEAP, ARB, ingeniører
Det er ikke slik at all norsk støtte til kvinners rettigheter og likestilling har som hovedformål å styrke barns stilling, skriver Janne Horgheim Andresen fra Norad. Bildet er fra Tanzania og viser ingeniør-trainee Estersia Manjira som får opplæring av ingeniør Peter J Kessy. Dette opplæringsprogrammer for kvinnelige ingeniører støttes av Norge. Foto: Ken Opprann

Fordommer styrer ikke norsk bistand til barn – eller kvinner.

Av Janne Horgheim Andresen Sist oppdatert: 08.08.2017

Stipendiatene Charlotte Ringdal og Ingrid Hoem Sjursen ved Norsk Handelshøyskole har gjort en interessant studie om beslutninger knyttet til barns beste i familier i Tanzania.

De finner at det spiller liten rolle om det er mor eller far som mottar støtte, i gjennomsnitt gav de like mye til barn. Evnen til langsiktig tenkning var en variabel med større forklaringskraft enn kjønn.  Man skal riktignok, som stipendiatene selv er inne på, være varsomme med å trekke bastante konklusjoner på bakgrunn av enkeltstående, mindre studier, men dette er like fullt et interessant funn som fortjener diskusjon. Mine kommentarer dreier seg først om tematikken for selve studien, som er interessant. Dernest om påstandene om mål og virkemidler i norsk utviklingspolitikk, som trenger noe avklaring.

 Les tidligere innlegg i debatten:

Det er nok riktig at det hersker en forestilling om at støtte til kvinner automatisk fører til en bedre situasjon for barn. Forskning viser imidlertid at dette bildet, som mye annet, er mer nyansert og kontekstavhengig. En sammenstilling av forskning knyttet til sammenhengen mellom styrket helse og utdanning for mor og bedre resultater for barn gjort av Verdensbanken, viser for eksempel at dette har hatt en effekt i land som Brasil, Nepal, Pakistan og Senegal.

Og mer kontroll over ressurser i husholdningen for kvinner har vist seg å ha en positiv effekt for barn i land som Bangladesh, Brazil, Côte d’Ivoire, Mexico, South Africa, and the United Kingdom (les mer i World Development Report 2012 ).  

Når det gjelder effekten av rene pengeoverføringer, er saken noe mer uklar og det er ikke gitt at overføringer til kvinner automatisk gir bedre resultater for barn (se for eksempel denne artikkelen).

Studien til Ringdal og Hoem Sjursen føyer seg inn i dette bildet og er et interessant bidrag til en tematikk som det bør forskes mer på, vi vet for lite om hva som påvirker beslutninger i husholdninger i ulike kontekster, her er det mange forhold som spiller inn. Det er nok også derfor at program som baserer seg på rene pengeoverføringer i dag ofte er betinget (conditional), dvs. avhengig at pengene man mottar brukes på barns utdanning/helsetilbud osv. 

En kronikk kan ikke få frem alle nyanser i en studie, men det ville være interessant å vite mer om hvordan forfatterne definerer evne til langsiktig tenkning? Det henger gjerne sammen med både grad av fattigdom og utdanningsnivå. Det ville for eksempel ikke vært overraskende om utdanningsnivå korrelerte med evnen til langsiktig tenkning og dersom kjønn, kontrollert for utdanningsnivå, fremdeles ikke har noen effekt, vil funnet i studien kanskje være enda mer interessant? Vi vil i alle fall gjerne lese mer fra denne studien med interesse.

 

Barn ikke hovedmål

Så litt om mål og virkemidler i norsk utviklingspolitikk. Ringdal og Hoem Sjursen skriver at det ikke nødvendigvis er slik at mer beslutningsmakt til mor fører til mer utdannelse, bedre helse, eller mer klær til barna og at slik støtte ikke nødvendigvis er den mest effektive strategien for å bedre barns situasjon. Dette er nok delvis riktig, men det heller ikke slik at norsk støtte til kvinners rettigheter og likestilling har som hovedformål å styrke barns stilling.

Til det er nok andre satsninger, som støtten til utdanning (Som gjennom en firedobling i denne regjeringsperioden har nådd 3,4 milliarder i 2017 statsbudsjettet) og mødre- og barnehelse (for eksempel gjennom den Globale vaksinealliansen og Every Woman, Every Child samarbeidet) viktigere virkemidler.

Hovedformålet for støtten til kvinners rettigheter og likestilling er, som handlingsplanen Frihet, makt og muligheter slår fast: «… å øke jenters og kvinners handlingsrom, selvbestemmelse og makt. Dette er grunnlaget for at jenter og gutter, kvinner og menn skal ha like rettigheter og like muligheter.»

I tillegg til dette rettighetsargumentet, finnes mange instrumentelle grunner til å støtte kvinners rettigheter, som at det kan være samfunnsøkonomisk lønnsomt med flere kvinner i arbeid (se for eksempel mer om dette her), at kvinners innflytelse i fredsprosesser gir mer bærekraftige fredsavtaler (Se Pfaffenholz et al 2016 her.), for ikke å snakke om alle positive effekter som tilskrives utdanning for jenter (se for eksempel forskere fra Brookings Institute om dette her), og at støtte til kvinners rettigheter kan gi en bedre situasjon for barn.

Regjeringens handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling identifiserer fem hovedområder for innsats:

Norge skal bidra til

  • å sikre inkluderende og rettferdig kvalitetsutdanning for alle jenter og gutter.
  • at kvinner skal delta på lik linje med menn i det politiske liv.
  • at kvinner skal ha fulle økonomiske rettigheter og delta på lik linje med menn i arbeidslivet.
  • å avskaffe vold og skadelige skikker rettet mot jenter og kvinner.
  • å fremme jenters og kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter.

 

Misvisende tall

Når det gjelder bruken av tall, 10 milliarder til kvinners rettigheter og likestilling i 2014, er dette misvisende, noe Gro Lindstad alt har pekt på i sitt tilsvar til kronikken. I følge Norads statistikkseksjon, var de riktige tallene for 2014 (netto forbruk): 1,764 milliarder kroner i bistand som hadde kvinners rettigheter og likestilling som hovedmål, og 4,878 milliarder til prosjekter og program som hadde kvinners rettigheter og likestilling som delmål. I 2016 var det en nedgang i denne støtten slik at bistand med kvinners rettigheter og likestilling som hovedmål var på 1,521 milliarder og bistand med det samme som delmål var på 4,483 milliarder.

Men støtten til kvinners rettigheter og likestilling er godt forankret både i norsk utviklingspolitikk og i de nye globale bærekraftsmålene som Norge skal bidra til å oppfylle. Dette har det vært bred tverrpolitisk enighet om lenge, og den kommer nok til å fortsette. Det samme kommer den viktige støtten for å bedre barns situasjon gjennom støtte til utdanning og helse.

 

Publisert: 08.08.2017 05:54:35 Sist oppdatert: 08.08.2017 05:54:36

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.