Det er de lokale stemmene vi trenger å høre – fra Afrika generelt og i Den sentralafrikanske republikk spesielt – og på landeveien er det mange av dem. Stemmer som er tilgjengelig om man tar steget ut av bilen, skriver artikkelforfatteren etter å ha lest NRKs siste «korrespondentbrev» fra Afrika. Foto: Baz Ratner / Reuters / NTB Scanpix

«Også jeg har svette sokker. Dét er fullstendig irrelevant for menneskene som bor her»

MENINGER: Her sitter jeg som nordmann, dypt inne i «bushen» i Den sentralafrikanske republikk, og leser korrespondentbrevet til NRKs Sverre Tom Radøy. «Brev med odør» er merkelig lesning.

Av Janvier Nzigo Sist oppdatert: 29.05.2017

Her sitter jeg – nordmann og kongoleser – og leser et korrespondentbrev som formidler bilder, ord og erfaringer fra «Afrika» jeg ikke klarer å kjenne igjen. Det eneste jeg gjenkjenner er typiske, eller rettere sagt stereotypiske, beskrivelser av et kontinent og et folk som fortjener å være så mye mer.

Indirekte om meg

Korrespondentbrev, og andre vestlige fremstillinger, blir indirekte også til fortellinger om meg. Dessverre er jeg, som afrikaner, ofte fremstilt som en karakter – Den andre – innenfor en narrativ ramme formet og konstruert av hvite menn. Hvite menn på eksotiske reiser, hvite menn som møter på farer, voldelige opprørere, skumle bakterier, sykdom og elendighet. Hvite menn som er mer opptatt av varmegrader og svettelukt enn den ubetydelige afrikaneren.

Jeg forstår at Sverre Tom Radøy forsøker å være selvironisk i sitt korrespondentbrev og på sett og vis gjøre narr av sine egne fordommer. Radøy tar et slags moralsk oppgjør til slutt og oppfordrer til å være ydmyk. Men seriøst, trenger vi virkelig et helt korrespondentbrev hvor journalisten navigerer oss gjennom en rekke elendighetsbeskrivelser for så å gjøre et poeng av å ha fått en a-ha opplevelse om ydmykhet når man er på jobb i Afrika? Det provoserer meg som norsk-afrikaner.

Korrespondentbrevet er rettet mot et norsk publikum, jeg skjønner det. Hvite nordmenn kan sikkert kjenne seg igjen i bildene av ekstrem varme og dårlige veier. Vær og veier er kulturelle referansepunkter i Norge. Men det norske publikumet består også av folk som oppfatter Afrika som mer enn det som er annerledes. Jeg er en del av det publikumet.

Jeg er lei av typiske fremstillinger av afrikanske land som lutfattige, krigsherjede og farlige. I den sammenheng er jeg er ikke ute etter å kritisere Radøys arbeid i seg selv eller han som person, men anser hans korrespondentbrev som et typisk eksempel på et utslitt narrativ om Afrika. I korrespondentbrevet bruker NRKs mann i Afrika verdifull spalteplass på å vise til sin opplevelse av vond lukt i en bil, der han sitter i sin skuddsikre vest og klager på at han er glovarm.

På tross av forsøket på å gjøre et poeng av og binde teksten sammen i dette lukt-plottet, oser brevet av ubehagelige fremstillinger, der Radøy lirker inn en rekke elendighetsbeskrivelser for å kontekstualisere sin arbeidsplass. Farene, varmen, mangelen på vann, øl og cola – vanskelige utfordringer for en nordmann på tur. Han kan bli beskutt når som helst, veiene er dårlige, bilene elendige, folk kan ikke kjøre, det lukter vondt overalt, det er mangel på mat og drikke.

Brevet avsluttes med at Radøy sier han har lært å reise med «en god dose ydmykhet».  Jeg får anta at han mener «fra nå av», for brevet som var presentert lørdag 6. mai lukter av alt annet enn ydmykhet. Jada, han poengterer til slutt at han har fått en lærepenge – han må være ydmyk. Det var tross alt hans egne sokker som stinket. Slik kan resten av brevet og elendighetsbeskrivelsene forstås sarkastisk. Men selv om stanken kommer fra hans egne sokker, fremstår brevet likeså som et svett produkt av et stereotypisk narrativ.

I første avsnitt gjør Sverre Radøy det klart at han er usikker på om lukten som «forgifter» klimaanlegget i bilen kommer fra en kvinne med gass i magen eller «et dødt dyr som råtner under setet». Slike beskrivelser, til tross for «lærepengen» Radøy poengterer til slutt, vekker (for noen av oss) ubehagelige bilder og assosiasjoner til historiske dehumane oppfatninger og forestillinger av "Afrikaneren". Lærepengen om ydmykhet bør være på sin plass før du setter deg ned og skriver korrespondentbrev, er det for mye å forvente i 2017? Gi meg den jobben NRK, så skal jeg heller svette sokkene mine våte for historier, erfaringer og perspektiver som faktisk trenger spalteplass i dagens verden.  

Jeg lurer på hva Radøy ønsket å formidle til den norske leseren gjennom dette korrespondentbrevet? Fordommer den norske leseren eventuelt måtte ha tilegnet seg om Afrika gjennom gjentatte reportasjer om krig, sult, fattigdom og annen elendighet, blir slik jeg ser det bare forsterket av et slikt korrespondentbrev. Er vi forbi tiden hvor hvite menn i Afrika skal lære å være ydmyke? Forlanger jeg for mye om jeg forventer mer av statskanalens utsendte mann? Radøys poeng om ydmykhet fordufter i hans beskrivelser av hvor strabasiøst og vanskelig det er å være en privilegert, hvit mann med en særdeles god jobb på reise i Øst- og Sentral-Afrika. Radøy har kanskje blitt en forandret mann, men «virkeligheten» han beskriver forblir den samme.

Svette erfaringer

Jeg har oppholdt meg i Den sentralafrikanske republikk siden mars i år, både i hovedstaden Bangui og i Ndele som ligger i det opprørskontrollerte området nord i landet – et land som man generelt vet veldig lite om i Norge. Jeg drikker både limonade, brus og øl, og lokalprodusert gin og vodka, bare for å nevne det. Jeg spiser det som er vanlig mat her, med unntak av bushmeat som jeg holder meg unna på grunn av egen miljøbevissthet. Etter å ha vært her i to måneder brenner jeg inne med utallige historier og erfaringer jeg skulle ønske verden var mer klar over – derfor lever jeg, kanskje naivt, i håp om at formater som «korrespondentbrev» skal kunne formidle erfaringer på en måte som bryter med standard-narrativene om «Afrika». Joda, den glovarme sola gir meg hodepine og jeg passer på å drikke masse vann. Jeg drasser med meg en stor flaske når jeg er ute og går. Jeg svetter både med og uten sokker. Men det er fullstendig irrelevant for menneskene som bor og lever sine liv her – å skrive «hjem» om svette erfaringer er et privilegium som ikke tjener andre enn den privilegerte.

NRKs korrespondent har rett i at Den sentralafrikanske republikk er et fattig land – fattig ut i fra det vi i Vesten tenker på som materiell fattigdom. Men blant befolkningen i Ndele er det få som kjenner til eller har lyst til å reise til storbyer i Afrika eller Europa for å få et bedre liv. Selv om det skranter litt på den materielle velferden, er det andre aspekter ved kultur og hverdagsliv som folk opplever som verdifullt – aspekter publikum i Norge sjelden får kjennskap til.

Jeg er heldig som får tilbringe tid sammen med dem som bor i denne byen. Jeg snakker med folk jeg treffer og lærer mye om samfunnet her gjennom familiene jeg møter i jobben min og på fritiden. Jeg har kolleger som kommer herfra, kolleger fra Bangui og fra andre afrikanske og europeiske land.  Jeg får lov til å bli kjent med og være del av et lokalsamfunn for en liten periode.

Lokale stemmer er fraværende

I likhet med mange fortellinger fra Afrika, er lokale menneskers stemmer også fraværende i Radøys reportasje om livet på landeveien i ulike øst- og sentral-afrikanske land. Det er disse stemmene vi trenger å høre mer av – og på landeveien er det mange av dem, stemmer som er tilgjengelig om man tar steget ut av bilen. Korrespondentbrevet gir inntrykk av en journalist som er så plaget av egne sure sokker at han ikke greier å vende oppmerksomheten utover seg selv.

Jeg mener NRK har et ansvar her, sammen med andre mediekanaler. Vi må tørre å utfordre vår forståelse av verden og bruke ørene i større grad til å faktisk lytte til «de andre» for å unngå å reprodusere narrativene som gjenfortelles gang på gang om fattige, farlige og eksotiske Afrika. Det er mange gode historier som beklageligvis våre journalister velger bort, eller ikke vet hvordan de skal fortelle, og dermed bidrar til å skape et skjevt bilde av virkeligheten. Et bilde jeg i Norge til stadighet må konfrontere for å unngå å bli sett på som fattig, farlig og eksotisk. Eller verre, en person som grunnet min «bakgrunn» må være evig takknemlig og ydmyk for å bo i Norge – og dermed helst ikke skal skrive og ytre seg kritisk.

Hvem er ekspertene?

Etniske nordmenn blir ofte presentert i media som «afrikaeksperter» - men det kanskje på tide å stille seg litt kritisk til forståelsen av hva en «Afrika-ekspert» er og på hvilket grunnlag man blir en slik ekspert. I den sammenheng, hvilket formål skal korrespondentbrevet tjene og hvilke forutsetninger bør være på plass for å få et slikt oppdrag? Hvem skal fortelle hvilke historier? Jeg vet for eksempel om en del norsk-afrikanere som ville tatt av seg sokkene for en jobb som «afrikaekspert», og kanskje til og med ha ydmykheten intakt før avreise – slik at vi hjemme kanskje kunne sluppet å få tilsendt brev med odør. Korrespondentbrev ala bidraget til Sverre Tom Radøy bidrar ikke, etter min mening, til progressiv tenkning. Den narrative rammen bygger opp under fordommer fordi det eneste fortellingen/brevet klarer å åpenbare er at Radøy møter seg selv i døra og oppdager egen ydmykhet. Og, selvfølgelig får vi åpenbart at veiene fortsatt er dårlige, trafikken kaos, limonaden har amøber, systemet er korrupt, førerkort kan kjøpes, miniskjørt har blitt revet av kvinner og sola steker som den alltid har gjort.

Jeg etterspør fortellinger hvor ydmykheten fungerer som utgangspunkt og ikke konklusjon. I all ydmykhet, NRK og Radøy, jeg håper på et brev hjem uten odør neste gang. 

Publisert: 29.05.2017 07.30.47 Sist oppdatert: 29.05.2017 07.49.26

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.