Copyright © Norad, tlf. 22242040  Mennesker Befolkning Personer, Barn Ungdom
Artikkelforfatteren ønsker seg mer tankespinn og store vyer for fremtiden. For eksempel: Hva skal til for at alle barn i verden får en god og trygg oppvekst? Kan en politikk med basis i empati og samarbeid bidra? Foto: Silje Berggrav

Skal vi gå for en hyperbra fremtid?

UTSYN: Hva kan vi forvente oss av fremtiden? Mer krig, mer uro, mer migrasjon, mer nasjonalisme og ræva vær? Eller blir det delingsøkonomi, økt global empati, økologisk bevissthet og samarbeid over landegrensene? Dette vet ingen. Det eneste som er sikkert er at det hele er uvisst.

Av Andrew P. Kroglund Sist oppdatert: 09.10.2017

Den franske intellektuelle Jaques Attali tør å spå om fremtiden, og kaller sine tre mulige utfall hyperimperiet, hyperkonflikten eller hyperdemokratiet.

Franske intellektuelle kan noen ganger være forførerisk franske, for å si det slik. Det er noe uforpliktende og kanskje spekulativt over å dra ett bestemt perspektiv helt ut i det ekstreme.

På den annen side: Setter vi opp slike mulige speilbilder for hvordan våre samfunn kan utvikle seg, får vi likevel noen gjenkjennbare knagger å henge tankene og kreativiteten vår på. Og slikt tankespinn burde vi kanskje gjøre mer av her oppe i det trygge nord?

 

Klarer vi befolkningsveksten?

Attali håper på det beste, gjennom det han kaller hyperdemokratiet, hvor internasjonalt samarbeid trumfer alt. Men utfordringene vi står overfor inntil vi kommer dit er mange.

En utfordring er at vi blir flere. Bare siden jeg ble født har verden doblet antall innbyggere. Innen år 2100 er vi kanskje over 10 milliarder. Det er i og for seg ikke noe problem i seg selv, hverken teoretisk eller praktisk. Noen av verdens tettest befolkede steder klarer seg utmerket. Som Singapore og Nederland. Men nesten all befolkningsvekst kommer i fattige land.

Men det er ikke verdens fattige som står for høye CO2-utslipp per person. Det er det slike som du og jeg som gjør. Men det er mer enn et teoretisk problem at det blir så mange flere i fattige land, på så kort tid. Det er her vannmangelen er størst, infrastrukturen dårligst, og styresmaktene mest korrupte. Med andre ord er det god grobunn for sosial uro, liten kontroll på individuelt liv og fortsatt fattigdom. Men også utenlandsk dominans.

 

Skvulpende konflikter

Potensielt store konflikter ligger og skvulper i mange grenseelver, der flere land deler samme vannkilde. Det gjelder størsteparten av Midtøsten, beltet fra Egypt og ned Rift-dalen helt til Den demokratiske republikken Kongo. India og Pakistan har en pågående konflikt i Kashmir, og India og Kina er stadig i munnhuggeri. Og smeltingen i Himalaya har startet. Nesten halve verdens befolkning ligger nedstrøms og er avhengig av dette vannet. Da er spørsmålet: Hyperkonflikt eller samarbeid eller hyperdemokrati?

Kolonialismens vilkårlige linjalstreker tok lite hensyn til etnisitet, historie og lokale forhold. Derfor knaker mange land i dag i sammenføyningene. Det sosiale limet er for dårlig. Hvem unner vel ikke kurderne sin uavhengighet? Stormaktenes renkespill og katastrofale kriger, samt lokale ambisjoner, gjør at deler av Midtøsten allerede står i brann. Det samme gjelder visse deler av Afrika og Asia. 

Som ekstra krutt til mange latente konflikter ligger et tykt lag med religiøs fanatisme. Vi ser det i Myanmar. Vi ser det i India og i Pakistan. En del av denne fanatismen har spredd seg til små lokale miljøer i Vesten, som er villige til å ta i bruk alle slags midler, noe som vil være med på å fremskynde overvåkingssamfunnet og mindre grad av tillit folk imellom. Det gir også økt grobunn for ekstreme høyrepartier.

 

Ikke lurt med brexit

Personlig har jeg ingen tro på historien om nødvendigheten av at et land må «trekke seg tilbake» innenfor egne trygge grenser, á la Storbritannia gjennom brexit. Det betyr ikke at jeg sluker Brussels fortelling om at markedet trumfer alt. Det gjør jeg absolutt ikke. Og EUs friheter er ikke ferdigdefinerte.

Den franske presidentens tale på Sorbonne-universitet i september i år viser det. Politikken kan trumfe markedet. Det er jo nettopp det som gjør hyperfortellingen om Europa så spennende.

Jeg deler heller ikke historien om ‘Make America Great Again’. USA er ‘great’ som det er. De trenger ikke å konstruere ytre fiendebilder og rakke ned på alt og alle for å føle seg elsket. Tendensen til å kaste ‘shit’ på andre og lage falske nyheter lever sterkt over dammen. Vi så tendenser til det samme i egen valgkamp nå nettopp.

 

Vi lever i en overgangstid

Kultur er det som kjennetegner oss som art. Skal vi tro den israelske akademikeren Yuval Harari, er det hvilke historier vi forteller hverandre som avgjør våre verdensbilder. Vår historie kan kanskje bli at vi lever i en tid med tilsynekomsten av nye historier som sprer seg. Vi kan redefinere oss.

Vi kan med andre ord også få troen på det utopiske hyperdemokratiet. Eller det den amerikanske forfatteren Jeremy Rifkin kaller ‘den empatiske sivilisasjonen’. Den vokser nå frem, ifølge boka The Empathic Civilization. The race to global conciousness in a world in crisis, publisert i 2009. (Her hjemme har biologen Dag O.Hessen også tatt tak i temaet, ved å hevde at det ligger like mye i vår natur å utvise empati som antipati.)

 

Kampen om energiressursene

Fremtiden, skriver Rifkin, ligger i nåtiden og overgangen fra geopolitikk til biosfærepolitikk. Blir dette bare snakk? Nei, jeg synes ikke det. Mange av nasjonalstatens prioriteringer ligger i kampen for energiressurser. Olje og gass har ødelagt Midtøsten, og vi vet ennå ikke hvor det ender.

I mellomtiden lever både du og jeg i denne overgangen fra et energiregime til et annet. Vi må skynde oss litt mer mot rene, fornybare energikilder, som sol, vind, bølge- og geotermisk kraft og bioenergi. Det betyr at hvert bygg potensielt kommer til å bli sitt eget kraftverk. Infrastrukturen vil bli radikalt endret, med hydrogenlagring, gode batterier, og inntak og uttak nesten ned på husholdsnivå når det gjelder lading, kjøp og salg av strøm. Der ligger overgangen fra geopolitikk til biosfærepolitikk. Forhåpentligvis.

 

Hyperdebatt

I dette bildet forblir norsk utviklingspolitikk viktig. Vi er en stor bidragsyter til alle FN-organisasjoner og vårt bistandsbudsjett er stort i relative termer. Men like viktig er debatten vi har.

Hva vil vi med det vi kaller ‘samstemt utvikling’? Er det riktig av Oljefondet å investere i fossile selskaper, eller i selskaper som hugger i regnskogen. Er det lurt å dilte etter USA i Afghanistan? Bør vi ikke satse mer på matsikkerhet? Hvorfor selger vi våpen til Saudi-Arabia? Hvorfor er vi så lite kritiske til Jacob Zuma, som sverter Nelson Mandelas arv nesten daglig. Og tar vi ikke for lett på korrupsjonen som skjer i noen av våre fokusland? Og hvorfor tør vi ikke å ta en klar stilling til atomvåpenspørsmålet? Eller anerkjenne Palestina som stat? Og ta klarere avstand fra Hamas når de for n’te gang lovpriser selvmordsbombere?

Stortinget har flere ganger slått fast at vi skal ta oss råd til en opplyst utviklingsdebatt, blant annet administrert gjennom informasjonsstøtten. Vi må tørre å tenke nye tanker og store tanker. Kanskje som franske intellektuelle?

Jaques Attali var opptatt av se for seg hva som kan ligge foran oss av muligheter for: -imperiet, -konflikten og -demokratiet, alle med prefikset ‘hyper’ foran seg. Tiden vil vise. I mellomtiden får vi greier oss med ‘hyperdebatten’.

 

Les også - fra vår nye kommentarspalte UTSYN:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mening

Personlig har jeg ingen tro på historien om nødvendigheten av at et land må «trekke seg tilbake» innenfor egne trygge grenser, á la Storbritannia gjennom brexit.

Andrew Kroglund

UTSYN

UTSYN er Bistandsaktuelts nye kommentar- og meningsspalte. Her vil ulike faste kommentatorer bidra. 

De faste kommentatorene: 

Oluthimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist

Bernt Apeland, Røde Kors-sjef

Dan Banik, professor og forsker SUM

Tor Benjaminsen, professor NMBU

Erling Borgen, frilansjournalist og professor i samfunnskritisk dokumentarisme

Øyvind Eggen, Civita-analytiker

Kristian Berg Harpviken, forsker PRIO

Nikolai Hegertun, stipendiat SUM

Line Hegna, kommunikasjonssjef Redd Barna

Anne-Marie Helland, Kirkens Nødhjelp-sjef

Camilla Houeland, forsker NMBU

Anne Håskoll-Haugen, sosialantropolog og frilansjournalist

Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder Tax Justice Network

Hilde Frafjord Johnson, tidl. utviklingsminister og eks-FN-topp

Andrew Kroglund, skribent og forfatter 

Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre

Kjell Roland, Norfund-direktør

Maren Sæbø, frilansjournalist og kommentator

Rolf Vestvik, analytiker Conow

Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi 

(SUM: Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. NMBU: Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. PRIO: Institutt for fredsforskning. Civita: En liberal tankesmie. Conow Et privat kompetansesenter for internasjonale relasjoner.)

Publisert: 09.10.2017 15.10.52 Sist oppdatert: 09.10.2017 15.10.53

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.