Terje Tvedt evner å skape debatt. Foto: Edvard Thorup

Da verden kom til Norge

Terje Tvedt har i mange av sine tidligere bøker vært opptatt av endrings- og utviklingsprosesser i det norske samfunn. Sånn sett er det ikke overraskende at han i sin siste bok tar tidligere, mer avgrenset tematikk et steg videre og retter blikket mot internasjonale aspekter med skjellsettende betydning for Norge. Enig eller uenig i Tvedts analyser og konklusjoner, hans iakttakelser er spennende og har krav på oppmerksomhet.

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 09.01.2018

Det ene forholdet Tvedt tar opp knytter an til spørsmål som mange innen bistandssektoren iblant får fra interesserte hjemme og ute; Hvordan har det seg at Norge gradvis, og i økende tempo, ble en stor internasjonal bistandsaktør? Hvilke faktorer har bidratt til at Norge over noen tiår har ytt «bistand til mer enn 100 land», (ja faktisk om lag 140 land), samtidig som bistandsvolumet ikke bare har økt, men også blitt blant statsbudsjettets minst omstridte poster - og det uansett politisk farge på den til enhver tid sittende regjering ? Og det er tale om en prosess som startet lenge før oljerikdommen rislet ned over oss. Tvedt avviser forestillingen som mange i og utenfor Norad har pleiet over lang tid, nemlig at bistandsregimet er en fortsettelse av norske misjonærers virksomhet i utviklingsland.

 

 

Da USA gjorde Norge til et bistandsland

For forfatteren er bistand en del av den kalde krigen. Det var USA som «gjorde Norge til et bistandsland» og for ham fremstår bistandsepoken «som en fase i vestlige staters statsfinansierte eksport av verdier og institusjoner til andre kulturer og kontinenter». Ved opprettelsen av Norsk utviklingshjelp vektla imidlertid Stortinget en alternativ retorikk som ga bistanden en bred samfunnsmessig forankring. Dette ble konkretisert og forsterket da Norge fra 1963, over statsbudsjettet, startet med å bevilge bistand gjennom frivillige organisasjoner. For Tvedt var dette innledningen til det som skulle bli «et mektig humanitær-politisk kompleks», og utviklingen fikk næring ved at dens vestlige verdigrunnlag ble tonet ned og etter hvert erstattet av «universelle prosesser». Resultatet ble at venstresiden i norsk politikk etter hvert fikk bred oppslutning om sin forståelse av bistandens fortreffelighet, i Stortinget orkestrert av Kristelig Folkeparti.

Forfatteren påminner oss om hvordan Haakon Lie (Ap) og andre har vært ærlige om at NATO-tilhengerne «ofret» bistanden til venstresiden i norsk politikk for herigjennom å svekke sistnevntes oppmerksomhet om NATOs gjøren og laden. Men samtidig utdyper Tvedt sine tidligere utlegninger om hvordan endrete forhold mellom stat og det sivile samfunn skaper en ny «kosmopolitisk elite» i Norge. Det er her tale om personer som jevnlig vandrer mellom ledende maktstillinger innen internasjonalt orienterte frivillige organisasjoner, og mellom disse og utenriksledelsen. Og en av forfatterens påstander er at bistandsdogmet etter hvert trumfet det meste, også politiske preferanser som bistandseliten normalt ville avvise. Eksemplene for Tvedt er blant annet norsk deltakelse i kriger på 2000-tallet, med Libya som kronbevis for en utvikling hvor «hensynet til en fattig befolkning» ga alibi for norsk krigføring.

Senere tids utvikling har til fulle vist narraktigheten bak den humanitære begrunnelsen for krigføringen i så vel Afghanistan, Irak og Libya. Dette har ikke minst kunnet skje fordi Stortinget, i motsetning til hva som ofte hevedes, generelt sett ikke har vært opptatt av bistandens innretning og treffsikkerhet hva gjelder dens målgrupper. Vi har fått en viktig evaluering av Norges rolle i Afghanistan. En tilsvarende kritisk analyse av vår famøse rolle i Libya vil ha relevans for Tvedts resonnementer omkring norske bidrag til det libyske regimeskiftet. 

 

Behov for mer bistandsdebatt

Terje Tvedt er generelt sett ingen populær mann innen det norske bistands-miljøet og denne boken vil neppe styrke forfatterens anseelse i så måte. Det er synd ettersom boken reiser problemstillinger som er overmodne for debatt på bistandsfeltet. Fagområdet har over år vært preget av en nokså unison forståelse av egen fortreffelighet, noe som bidrar til en temmelig beskjeden debatt - internt som i åpent lende. Terje Tvedt har ved flere anledninger rettet krasse anslag mot den samforståelse som - med få unntak - har kvalt debatten. For ham er ingen kyr hellige, men mange har følt seg truffet av hans kritiske spørsmål til «sannheter» og dogmer på bistandsfeltet, og av han teser om bistandseliten og dens makt.

Det såkalte godhetstyrraniet, et av Terje Tvedts sentrale begreper, er ofte gitt en negativ og snever betydning som aktørene flest ønsker å distansere seg fra. Forfatteren har imidlertid presisert at hans anliggende ikke er å kritisere den empati som ligger bak "den gode vilje", hans anslag retter seg mot de mange som i den offentlige debatt «reduserer alle kompliserte spørsmål til hvem som har best moral». Beklagelig er det uansett at så få har følt seg kallet til å forme tilsvar samt etterprøve Tvedts mange teorier og påstander. Terje Tvedt er jo ikke den som lar seg avfeie av en rungende taushet, han durer videre - gjerne i enda større formater. Jeg velger å tro at debatten om Tvedts mange teser vil øke etter hvert, men dette forutsetter evne og vilje til å forlate bekvemme plasser i skyttergravene.

 

Ja, ønsker nå de å bli som oss ?

I forlengelsen av bokens første hoveddel har forfatteren en fornøyelig og ganske avslørende diskurs om hvordan det norske samfunnet, uten nevneverdig debatt, tok opp i seg ideen om menneskerettigheter (MR). Ja, ikke bare skjedde denne internaliseringen i «det stille», den ble også en del av en særegen norsk universalisme. Mantraet for vår utenriksledelse har de siste tiår vært at norsk utenriks- og utviklingspolitikk bygger på verdisett som ikke er vestlige, men universelle. Med rette spør Tvedt hvordan en slik forståelse kan bli skapt, uten debatt og strid, i en tid da samfunn og organisasjoner i økende grad forfekter og praktiserer en ikke-universell forståelse av MR. Afghanistan er et av mange land hvor representanter for vestlige interesser, herunder norske politikere, har fremvist en ganske naiv tro på at «de innfødte nok etter hvert» ønsker å bli som oss. Ja, mon det ?!

 

På vei mot en ny samfunnsform

Mens bistandspolitikkens påvirkning på det norske samfunn utgjør den ene hovedbolken i Tvedts bok utgjøres den andre av innvandringens betydning for det norske samfunn - etnisk, kulturelt og religiøst. Ja, Tvedt ser de to bolkene i sammenheng. Han gjennomgår sentrale deler av innvandringen til Norge og drøfter hvordan samfunnet på ulike måter har endret karakter som følge av den hovedsakelig ikke-europeiske tilveksten. Forfatteren dokumenterer hvordan norske myndigheter ikke vanskeliggjorde denne innvandringen som i sterk grad hadde et islamsk tilsnitt. Snarere tvert imot; statlige myndigheter har i nærmere femti år vernet om innvandringen og herigjennom meislet en ny samfunnsform, multikulturalismen. Interessant er det at fremskaffet emperi, bl.a. gjennom analyser av stortingsmeldinger og offentlige taler på ledende politisk hold, bekrefter ovennevnte forhold. Kort sagt; det er ikke grunnlag for fornemmelsen om at islam og muslimer i det alt vesentlige ble møtt med et fiendebilde eller med fordømmelse.

Mange av Tvedts iaktakelser inngår i den løpende debatten om relativt nye etniske og religiøse utviklingstrekk, og hvorvidt islamsk innvandring er et gode eller en belastning for «det opprinnelige Norge». Forfatteren rettferdiggjør sitt forsett med det behov ikke minst politikere har for økt innsikt og bedre balanse i sin forståelse av en utvikling som ikke bare har akselerert, men også har fremmet polarisering. Jeg velger å tro at forfatteren er genuint opptatt av å reise viktige problemstillinger samt formidle kunnskap. Ikke minst i noen av fotnotene avkler han grundig norske forskere/forfattere som har skrevet ganske ensidig, noen vil si naivt om muslimenes inntogsmarsj i det norske samfunn og islams fortrengning av kristendommen igjennom deler av historien. Så får vi leve med at han samtidig innkasserer applaus fra kretser i Norge som dårlig skjuler sitt temmelig anti-islamske, grumsete ståsted.

 

Viktig, men lite raust

Deler av Terje Tvedts siste bok er kjent fra tidligere skrifter, ja det finnes gjentakelser også internt i denne boken. Et bredt noteapparat og en fyldig litteraturoversikt styrker boken, men påfallende er det at en del referanser hverken har anførselstegn eller fotnote. Ikke uventet er forfatteren her kritisert for lemfeldighet, ja feilaktig fremstilling av faktiske forhold. Kanskje slike svakheter er en del av forfatterens påtrengende selvsikkerhet. Oftest er det «sannheter» som presenteres og da gis det lite rom for tvil og ambivalens. Tvedts  engasjement og fortellerevne er imponerende, hans innsikt og evne til å forme overraskende innfallsvinkler avtvinger respekt. Men hans raushet overfor andres tankesett er heller ikke i denne boken plagsomt fremtredende.

Ovennevnte til tross har Terje Tvedt igjen levert vektige innspill i debatten om hvordan Norge har møtt og blitt påvirket av internasjonale strømninger på viktige områder.  Ettersom vi alle påvirker eller påvirkes av disse prosessene er det av betydning å få innsikt i dannelsesreisens innhold og dens aktører. Terje Tvedt er en viktig veileder.

Bjørn Johannessen er magister i statsvitenskap fra Universitetet i Oslo, i mange år ansatt i Norad og Utenriksdepartementet. Ambassadør, publisist og leksikograf.

 

Les også andre meninger om Tvedts bok:

 

Bokanmeldelse

Det internasjonale gjennombruddet

  • Terje Tvedt
  • Dreyers forlag, 2017

Boken reiser problemstillinger som er overmodne for debatt på bistandsfeltet.

Bjørn Johannessen
Publisert: 09.01.2018 07.22.19 Sist oppdatert: 09.01.2018 07.22.20