I 1992 ble borgerkrigen mellom regjeringen og opprørerne i El Salvador, avsluttet med en fredsavtale som sikret store politiske reformer og nyvalg.

Foto: UN Photo/x

Vonde minner fra Latin-Amerika

Mange vil kjenne Sigrun Slapgard som en innsiktsfull utenriksreporter i NRK, med særlig vekt på latinamerikanske spørsmål. I mange sammenhenger har hun løftet fram skjebner og økt vår forståelse for tapre mennesker på dette kontinentet som i all for liten grad har vært gjenstand for omtale og kritiske analyser i og utenfor media. Slapgards siste bidrag er boken «Eg har sett jaguaren. Latinamerikanske historier».

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 24.04.2018

Boken tar oss med til El Salvador, Guatemala, Argentina, Colombia og Mexico - fem land som forfatteren jevnlig har besøkt og hvor hun kan spille på et bredt kontaktnett. Hennes bekjentskaper er i hovedsak innfødte, i noen grad norske. De fleste av dem bor i et av ovennevnte land, noen i Norge, oftest som flyktninger eller asylsøkere.

Gjennom besøk i landene tar Slapgard og hennes samtalepartnere oss gjennom nåtid og fortid. Kontraster tegnes og forfatteren dveler lenge og berettiget ved de vonde årene i hvert av landene. Mye er selvopplevd, annet blir formidlet av hennes gode kontakter. I flere sammen- henger reiser Slapgard tilbake for å spore opp venner; lever de fortsatt, hvilken skjebne er blitt dem til del, hva har de opplevd, hva er deres fremtidshåp?

 

Fem land - fem historier

Forfatterens rammebetingelser er 12 års borgerkrig fra 1980 i El Salvador, mer enn 30 års borgerkrig i Guatemala fra 1962 og «den skitne krigen» i Argentina under militærdiktaturet 1976-83. Dessuten mer enn 50 års borgerkrig i Colombia fra 1964 opp til våre dager. Forfatteren oppsøker ulike parter i borgerkrigene,  herunder FARC-geriljaen i Colombia. Og hun tar oss fram til den porøse fredsavtalen som ga president Santos Nobels fredspris i 2016.  Hertil kommer Mexico, hvor en av forfatterens nære venner er den norske billedhuggeren Gitte Dæhlin, som bodde og arbeidet i Mexico fra 1977 og fram til 2012 da mangeårig sykdom la beslag på hennes siste krefter. Å lese om forfatterens mange møter med denne fargerike kunstneren er både givende og vemodig i disse aprildagene da Galleri Dobloug i Oslo har en minne- utstilling med hennes skulpturer og tegninger.

 

Groteske ugjerninger

Sigrun Slapgard er nøye med å minne om at hvert av de land hun omtaler byr på særegenhet, flott natur, en rik kultur og spennende mennesker. Men hennes primære anliggende er å ta leserne med gjennom uårenes vesen; drap, vold, tortur, fornedrelse og raffinerte overgrep, angiveri, nødvendig bruk av koder og forkledninger, geriljaangrep og talløse bortføringer, bombe- og granatangrep. Vi påminnes noen av de mest groteske ugjerninger; flyene som over åpent hav eller i vulkanens randsone slipper fangene til den sikre død. Oftest var det tale om studenter og venstreorienterte. Mange gravide fikk, før de blir en del av forannevnte grupper, føde sine barn som, særlig i Argentina, gjerne ble stjålet av militære og andre. Bestemødre kan vise fram lister med navn på 500 stjålne småbarn, og gleden er enorm hver gang et barnebarn lar seg identifisere og får bistand til å normalisere sin tilværelse.

 

Et underrapportert kontinent

Kort sagt; Man tar seg i hvor begrenset oppmerksomhet ugjerningene i Latin-Amerika har fått i vår del av verden. Latin-Amerika er langt borte og vestlige medias dekning av dette kontinentet har aldri vært påtrengende omfattende. Slapgard gir oss en nyttig påminnelse om den ekstreme vold som for få år siden dominerte store deler av Latin-Amerika, en vold hvor de fremste utøverne alt for ofte og for lenge slapp unna sine ugjerninger. Gjennom gode journalistiske grep makter hun å gjøre oss kjent med enkeltskjebner samtidig som hun setter disse inn i en større, makropolitisk sammenheng. Ja, kanskje kunne hun gått enda lenger her; bildene av enkeltpersoner får iblant litt for sterkt skygge for de overordnete spørsmål.

Mange vil spørre, hvordan kunne det skje? Hvordan maktet latin-amerikanske regimer å utvikle og opprettholde undertrykkelses-systemer av verste slag? Forfatterens gir tilløp til svar når hun passer på å nevne at USA ikke sjelden spilte på lag med undertrykkeren og at nobelprisvinner Kissinger var blant arkitektene som diktatorene gjorde bruk av.

Om det enn er de mange sorte hull som dominerer forfatterens latinamerikanske historier vektlegger hun også positive utviklingstrekk; bildet av erkebiskop Romero, som ble myrdet i 1988, preger ankomsthallen i El Salvadors fremste flyplass. For ikke så mange år siden kunne man bli tatt av dage om hans navn ble nevnt. Bedre DNA-arbeid har gjort det mulig å oppspore mange av ofrene, og sannhetskommisjoner har i noen tilfelle lagt et grunnlag for rettsforfølgelse av mordere, også folk i toppstillinger er stilt til ansvar for sine ugjerninger.

Men dette arbeidet har i mange tilfeller vært preget av årelang motarbeidelse. Slapgard følger bl.a. Rigoberta Menchus arbeid for å få Guatemalas mangeårige diktator Rios Montt stilt for retten. Domsavsigelser for folkemord er igjen og igjen blitt forpurret av en hissig kampanje, ledet av diktatorens datter. Spørsmålet har her som i andre tilfeller vært; Hvorfor skal han bli dømt,»ein soldat treng ikkje seie unnskyld».

 

 

Modig besøk hos FARC

Bedre har det omsider gått i Colombia hvor krigen har kostet en kvart million mennesker livet. Forfatteren drar langt inn på FARCs territorium og møter sentrale medlemmer av geriljaorganisasjonen som nå, som ledd i fredsprosessen, er under omforming til et politisk parti. Ambivalent intervjuer hun militære som har blod på hendene, ja mye blod etter de mangeårige lidelsene som nå formodentlig vil ta slutt. FARC- medlemmenes evne til å erkjenne skyld er ikke imponerende og indikerer hvor vanskelig fredsprosessen vil kunne bli. Slapgard følger dramaet omkring parlamentsmedlemmet Ingrid Betancourt, som var FARCs fange i mer enn seks år, og som etter at hun ble sluppet fri gir forfatteren fortjent honnør for hennes bidrag til å holde minnet om den kidnappede ved like.

 

Noen kilder slipper lett unna

Sigrun Slapgard er en dyktig forteller som har skrevet en viktig bok.  Hennes nynorsk er klangfull og hennes ordforråd imponerer. Og samtidig som man noterer hennes journalistiske snert er hun flink til å sette opplevelser inn i historiske kontekster. Iveren etter kontraster gir leserne mange artige sideblikk fra hennes hjemlige Vinstra med tilhørende fjell og dalstrøk.

Slik boken er bygd opp er noen gjentakelser knapt til å unngå. I mange av forfatterens intervjuer stilles gode og betimelige spørsmål, men noen av hennes kilder kunne gjerne ha blitt ytterligere utfordret. Deler av Slapgards fremstilling befinner seg i skjæringspunktet mellom den overførte betydning og de lett filosofiske betraktninger. Oftest fungerer dette godt, men kanskje ikke alltid. Bokens tittel vil mange finne vanskelig selv om hun redegjør for jaguarens spesielle betydning i maya-kulturen.

 

Bjørn Johannessen var i mange år ansatt i Norad og UD. Ambassadør, publisist og leksikograf.

Bokanmeldelse

Eg har sett jaguaren. Latinamerikanske historier

  • Sigrun Slapgard
  • Samlaget, 2018
Publisert: 24.04.2018 08.11.14 Sist oppdatert: 24.04.2018 08.11.14