Kunst fra bokomslaget.

Malawi sett med ambassadørblikk

Mange nordmenn har tidligere hatt glede og nytte av Asbjørn Eidhammers nysgjerrighet, fortellerglede og lange erfaring som ambassadør til Malawi. Hans siste bok er enda rikere i detalj og analyse, og gir et unikt innblikk i hvordan landets nyere politiske historie framstår med en ambassadør som utkikkspunkt.

Av Øyvind Eggen Sist oppdatert: 24.10.2017

De fleste afrikanske lands politiske historie kan fortelles gjennom en ganske lik dramaturgi – kolonialisering, selvstendighet, utvikling av autokratier, demokratisering i 1990-åra, og ny økonomisk giv etter årtusenskiftet. Det kan fort skape inntrykk av at historiene er like. Men hver av disse epokene utfoldet seg ganske forskjellig i ulike land, noe som har skapt vesensforskjellig politisk dynamikk selv i ellers ganske like land.

Dette er kjernen i Asbjørn Eidhammers metode. Boka «Malawi: A place apart» handler om Malawi i dag, men analysen starter før kolonitiden. Derfra sveiper den over de lange linjer før en detaljert analyse av nåtiden, hvor fortid er relevant. Det gir både en mer presis politisk analyse og en mye mer lesverdig bok enn hva som er vanlig i mange vestlige observatørers analyse av afrikansk politikk. Lett karikert kan vi si at andre analyser ofte bygger på en implisitt sammenligning av en afrikansk stat med en forhåndsgitt modell: Akademikere sammenligner med Max Webers idealstat, bistandsfolk med givernes politiske prioriteringer og styresettpreferanser, og de vier ofte mer oppmerksomhet til landets avvik fra idealene enn til hva som faktisk skjer i landets politikk.

Med historien som referanse kommer de malawiske politiske særtrekk godt fram, men også noen av de mer typiske sidene ved afrikansk politisk historie som er verdt å minne om ettersom kontinentet har rykte på seg for å være ganske voldsomt. Vi husker jo best de mer spektakulære utslagene av hver epoke i afrikansk historie: Kolonitiden assosieres med Kongo, frigjøringen med frigjøringskriger og enkelte voldelige etterspill, diktaturtiden med Idi Amin, og 90-tallet med Rwanda eller Somalias sammenbrudd. Da blir det fort slik at vi tenker på hver av disse epokene som noe voldsomt, men i virkeligheten gikk de ofte ganske fredelig for seg i mange afrikanske land.

Slik sett er Malawi typisk for afrikansk politikk ved sin dramatiske, men fredelige politisk historie. Selv om mye har stått på spill og alt ligger til rette for konflikt – en overbefolket etnisk mosaikk med svake statsinstitusjoner – har selv alvorlige konflikter stort sett blitt løst på fredelig vis, og landet har vært fredelig i langt over hundre år.

 

Ikke som planlagt

Landets historie er også et godt eksempel på hvordan politisk utvikling ofte ikke kan forklares først og fremst ut fra mektige aktørers interesser og strategiske spill, men mer som et utilsiktet resultat av begivenhetenes gang. Malawi har rett og slett aldri gått som planlagt.

Landet ble kolonialisert nærmest ved et uhell. Britene ble presset av blant annet skotske misjonærer til å etablere et protektorat, men var fast bestemt på å unngå å få ansvar for en ny koloni. Som følge av enkeltpersoner som tok seg til rette og nærliggende koloniers «behov» for arbeidskraft ble den britiske kontrollen etter kort tid mer total enn opprinnelig planlagt. Avkolonialiseringen var derimot vel forberedt og godt gjennomtenkt. Inntil de unge, lovende menn og kvinner som hadde gjort forarbeidet, gjorde den tabbe å tro de trengte en eldre mann med utenlandserfaring for å få nok autoritet. De hentet hjem Kamuzu Banda etter 40 år i utlandet, og han kvittet seg raskt med de som hadde invitert ham og etablerte et av de verste diktaturene i Afrika. Men også diktaturet var ganske fredelig, iallfall uten den spektakulære volden som noen av hans kolleger drev med (bare fengslinger, lynsjinger, krokodillemat og mistenkelige bilulykker).

 

Fredelig demokratisering

Også overgangen til demokrati var like fredelig som dramatisk: Et brev fra en gruppe biskoper ble lest opp i landets kirker, det ledet til et krav om folkeavstemming, som Banda tapte i 1993 – noe han slett ikke hadde planlagt – hvoretter han ga fra seg makten uten motstand. Når man er vant til å tenke om politikk i Afrika med assosiasjoner til etniske konflikter, opprør, borgerkrig og terror kan dette virke fremmed, men fredelige overganger er ikke unormalt i Afrikas politiske historie.

Tiden etter demokratiet har vært preget av en lignende utvikling som i mange andre afrikanske land: Et enormt engasjement for å etablere et reelt demokrati med frie, fredelige valg, sterk lojalitet mot konstitusjonen – men også mye rot og kluss, demokratiske tilbakeslag og lange perioder der det er usikkert om utviklingen går i riktig eller gal retning. Samtidig var den økonomiske veksten så svak – i kombinasjon med svekket offentlig sektor – at det var umulig for Afrikas nye demokratiske ledere å innfri alle forventningene som var skapt, noe som bidro til å sette demokratiet i diskreditt. «You cannot eat democracy» ble ofte hørt i Malawi. Uforståelig nok reduserte de fleste giverne sin støtte til økonomisk vekst i samme periode, men satte i stedet alle kluter til i kravet om demokrati og styresett (som den gang var i veldig god utvikling). Det gikk så langt at det som hadde startet med genuint nasjonale demokratibevegelser – med lite vestlig støtte noen år tidligere – kanskje etter hvert ble forstått mer som et vestlig prosjekt.

I denne fasen var det Asbjørn Eidhammer kom til landet, og han har fulgt det siden. Jobben hans var strengt tatt å være Norges ambassadør til Malawi, men han har også påtatt seg oppgaven å være Malawis uformelle goodwill-ambassadør til Norge – og med denne hans første bok om Malawi på engelsk er han også «sideakkreditert» til resten av verden.

Den oppgaven løser han til gangs. «Malawi: A Place Apart» er for tiden den mest interessante engelskspråklige innføring i Malawis politiske historie, både når det gjelder fakta og analyse. Den gir et helt unikt innblikk i Malawi både ved detaljinformasjon og analyser, men også gjennom det perspektivet som er valgt.

 

En ambassadørs blikk

Vi får nemlig oppleve Malawi med en vestlig ambassadør som utkikkspunkt. Det innebærer en helt bestemt måte å se landet på. Forfatteren gjør dette eksplisitt ved å bruke egen erfaring gjennom hele boka, og han insisterer i første kapittel på at det ikke fins én, men mange historier om Malawi, hvor Eidhammer selvsagt bare forteller noen.

Helt konkret gir det utslag i at de mange (velskrevne) førstehåndsberetningene i boka stort sett handler om ambassadørens møter med politisk viktige personer, ambassadøren som opplever landet fra tjenestebilen sin, eller prosesser og møter der vestlige diplomater har en naturlig rolle. Det er både svært interessant og ganske begrensende. For vestlige diplomater kommer sjelden i kontakt med vanlige bønder, offentlig ansatte på lavt nivå, næringsdrivende som ikke er i befatning med vestlig bistand (i Malawi er de ofte av indisk avstamming og tar litt avstand fra det politiske etablissementet) eller andre som kunne ha gitt et annet bilde. De får heller ikke nærkontakt med internasjonale relasjoner som involverer naboland eller Kina, og som kanskje er vel så viktig for landets økonomiske utvikling som de prosessene vestlige givere inviteres inn i.

 

Skarpe analyser

Hvert kapittel kan leses som et essay som står utmerket alene, men de utgjør en sammenhengende tematisk organisert komposisjon, kronologisk ryddig i de lange linjer og ganske springende i de korte. Hvert essay varierer i innhold og dybde – best i formidlingen av det som er selvopplevd, og svakest på de områder som en vestlig observatør har mindre forutsetninger for å forstå, som tradisjon og religion – men gir alle har mye interessant detalj og skarpe analyser. Det mangler ikke på tydelige meningsytringer, også mot det vestlige bistandsapparatet som åpenbart ikke alltid har gjort riktige valg og i flere tilfeller kan ha bremset og/eller skadet viktige prosesser i landets utvikling.

For denne leseren er bokas tristeste kapittel det om Joyce Bandas korte tid som president i 2012-2014. Trist fordi det demonstrerer hvordan god politikk ofte ikke lønner seg i en demokratisk stat nesten uten ressurser. Hun overtok en vanstyrt økonomi etter en upopulær president, var selv populær, og burde ha alle forutsetninger for å seile opp til å bli en populær politisk figur. Men nettopp ved å gjøre det rette, blant annet noen smertefulle grep for å redde økonomien, svekket hun egen popularitet hos viktige grupper. Og ved å insistere på åpenhet og å gi mye større rom for opposisjonen enn sin forgjenger, gjorde hun seg sårbar for kritikk. Og med korrupsjonsskandalen «Cashgate» var løpet kjørt – ikke fordi korrupsjon eksisterte, men fordi det ble avslørt. Eidhammer hinter om noe viktig og alvorlig når han antyder at enda en grunn til at hun tapte i valget i 2014, var at motstanderen spilte på politiske strenger fra diktatortida. Det reflekterer en form for nostalgi i Malawi knyttet til gode gamle dager da man ikke hadde frihet, men desto mer å spise. Dårlige tider for demokrati-optimismen.

 

Statistikk og virkelighet

Et av Eidhammers mange budskap til vestlige aktører som er engasjert i Malawi, er advarselen mot bruk av statistikk. Dominerende statistikk ga en periode et misvisende negativt bilde av Malawis utvikling, men sentrale givere har beholdt disse tallene selv etter at det er blitt påpekt at de er feil. Det hjalp giverne til å opprettholde et bilde av håpløshet selv når dette ikke stemmer verken med vanlige folks opplevelse av virkeligheten (fattigfolk virker mye mer fornøyd med utviklingen enn giverne), eller med oppdatert og bedre statistikk (som viser rimelig god fattigdomsreduksjon og redusert ulikhet). Det passer godt med Eidhammers insistering på at fins mange historier om Malawi, og givernes versjon er bare én.

Han viser også til annen statistikk som kan gi et annet syn på statistikk kan bidra til en helt annen fortelling om Malawi, men som er underkommunisert: Landet er ett av verdens absolutt fattigste land i økonomisk forstand, men skårer på linje med land som er flere ganger rikere når det gjelder en rekke viktige helse- og sosiale indikatorer. Istedenfor å la statistikken brukes i en litt demotiverende fortelling om fortsatt fattigdom og (antatt) økende ulikhet, kan statistikk altså brukes til å fortelle en suksesshistorie som både Malawi selv og giverne kan være stolt av. 

Bokanmeldelse

Malawi A Place Apart

  • Asbjørn Eidhammer
  • Logos – Open Culture , 2017
Publisert: 24.10.2017 11:04:41 Sist oppdatert: 24.10.2017 12:22:45

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.