Copyright © fotograf
Den norske innsatsen i Afghanistan får en del oppmerksomhet i boken. Foto: Ken Opprann

Leseverdig om "fredsnasjonen Norge"

De senere årene er det utgitt flere bøker om «norske kriger» og om norsk fredsinnsats bilateralt og i FN-regi. Er det så mer å tilføye om hvordan Norge ter seg som «fredsnasjon»?

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 08.06.2017

Ja, mener mangeårig, prisbelønt journalist i Dagbladet, Kristoffer Egeberg. Og etter å ha lest hans begrunnelse over godt og vel 700 sider er det lett å si seg enig. Forfatteren har med sin bakgrunn som soldat og som offiser i så vel FN- som NATO-tjeneste et godt grunnlag for å skrive en slik bok. Han kjenner de militære termene og makter å forklare stammespråket.

 

Dramatiske dager

«Fredsnasjonen Norge» er blitt en imponerende bok. Egebergs egne virkeområder, Bosnia, Kosovo og Libanon, står sentralt, men i varierende grad er han også innom Afghanistan, (Sør-) Sudan, Sri Lanka, Somalia, Kosovo og Libya. Særlig vekt legges på Norges innsats i Afghanistan, hvor han i tillegg til en mer generell drøftelse av vår krigsinnsats omtaler to særlig dramatiske hendelser; angrepet mot den norske militærleiren i Meymaneh nord i landet i februar 2006 og anslaget mot Serena hotel i Kabul i januar 2008 som kostet den dyktige Dagblad-journalisten Carsten Thomassen livet.

Som noen av de andre episoder Egeberg trekker fram er forannevnte hendelser omtalt av andre. Ja, om Serena hotell-angrepet, som lett kunne ha kostet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre livet, har som kjent Stortinget for lengst avholdt en egen høring. Men med Egebergs språkdrakt og dramaturgi blir det viktig og interessant å gjenoppleve hendelsene. Ikke minst gjelder dette dramaet i Meymaneh da flere hundre opphissede afghanere, som en del av Muhammed-striden, bevæpnet med våpen, molotovcocktailer,granater, raketter, stokker og stein gikk til angrep på den norske leiren«Camp Banken». Mens det lokale politiet passivt bivånet det hele, var leiren uten nærværende militær sikring. Gjennom samtaler med blant annet involverte får forfatteren fram hvor nær leirens 59 ISAF-personell var fra  utslettelse - 25 nordmenn, 16 finner pluss noen svenske og latviske offiserer som tilfeldigvis var på besøk. Først etter flere timers kamp, hvor mange av de norske stod overfor valget han eller jeg, og der det ble skutt med skapt, trakk folkemengden seg tilbake. Etter hvert nådde allierte styrker fram og med forferdelse fikk de se leiren omsvøpt av brann, kulehull og skadet personell.

 

Utbredt naivitet i Forsvaret

Forfatteren hevder at angrepet kom totalt overraskende på Forsvaret i Norge, og det til tross for «at de voldsomme Muhammed-protestene hadde spredd seg til Afghanistan og krevd flere menneskeliv så sent som dagen før». For Egeberg er dette et av mange eksempler på en utbredt naivitet i Forsvaret, ja ikke engang da den norske og danske ambassaden i Kabul samme uke ble evakuert kunne forsvarsledelsen fortelle mediene noe mer enn at «det ikke var gjort spesielle grep for å skjerpe sikkerheten til de norske soldatene i landet.» Og den politiske ledelsen uttrykte glede over at «de norske soldatene var trygge….det er ingen av de norske som er truet….».

Ansvarsfraskrivelsen var formidabel og en kunne lure på om man på høyeste hold hjemme leste de dramatiske innberetninger som offiserer sendte - ofte i skjæringspunktet mellom liv og død. For andre syntes den politiske og den militære ledelsen mest opptatt av å understreke at ute-personellet var underlagt rigide rammer for bruk av skarpe våpen, for sentrale beslutningstakere var jo Norge fortsatt ikke i krig. Og da var det jo også greit å avvise velbegrunnete anmodninger om investeringer og tiltak som kunne øke de militæres sikkerhet.

 

Ulik virkelighetsforståelse

Sistnevnte aspekt er en gjenganger i Egebergs bok. Mange av de episoder han omtaler kjennetegnes ved ulik virkelighetsforståelse mellom de hjemme som har regi og beslutningsmyndighet og de som står i krigen ute. På det kuriøse plan kunne dette gi seg utslag i at soldater som ble sendt til Somalia på 1990-tallet fikk mange kilo skismøring med i sin bagasje! Vel så viktig er forskjellig tolkning av regelverk, prestisje, prinsipprytteri og smålighet i myndighetenes vurdering av innmeldte behov for utstyr, regler og sikringstiltak for soldater og offiserer, herunder muligheten for å få rask bistand gitt angrep og muligheter for å slippe unna.

Forfatteren er høflig nok til ikke å nevne at ambassadeansatte i krigsområder kan ha erfart tilsvarende problemer i sitt forhold til Victoria Terrasse. Hva gjelder Afghanistan konstaterer Egeberg at Norge gjennom 17 års deltakelse i en stadig mer kompleks og omfattende krig har hatt flaks som «bare» har mistet 10 stridende. Det er vanskelig å si ham imot, og flaksen kan gjerne utvides til også å omfatte diplomatisk personell.

 

Erindringsforskyvelse

Egeberg er veldig direkte i sin omtale av generalinspektøren for Hæren og direktøren for Forsvarets logistikkorganisasjon, «to av Forsvarets mest erfarne og best likte ledere», som på nyåret 2005 fikk sparken etter store budsjettoverskridelser. Og da undres jeg overat Egeberg ikke lar de to offiserene få gjengi deres syn i en sak hvor det viktigste, etter manges mening, var å redde statsråden. Dette i motsetning til en rekke tidligere og nåværende statsråder, samt militære ledere, som gjennom «dybdeintervjuer» får kommentere hendelser og avgjørelser som de flere år tidligere var en del av. Interessant, men også problematisk. Stor avstand i tid kan skape erindringsforskyvelser, ja iblant synes det bekvemt for de involverte at nettopp det skjer og deres narrativer kan derfor bli misvisende. Følgende eksempel kan illustrere dette.

Etter hvert som den norske militære innsatsen i Afghanistan økte meldte spørsmålet seg; burde Norge konsentrere våre styrker om de nordlige delene av landet hvor Talibans aktiviteter hadde et beskjedent omfang eller burde vi melde oss til tjeneste i de langt mer farlige områdene i sør ? Forfatteren mener å vite at forsvarsminister Kristin Krohn Devold var misfornøyd med at de norske styrkene havnet i nord, hun fryktet angivelig at dette ville bli en «tom bakevje» hvor det «ikke ble noen muligheter for Norge til å markere seg». Og med den allestedsværende, tidligere forsvarssjef Sverre Diesen som kilde heter det at statsråden heller ville «gå sammen med britene, nederlenderne og kanadierne til Sør-Afghanistan».

Tja, mon det. Når ambassaden i Kabul på spørsmål hjemmefra i sin tid foreslo norsk satsing i nord fremfor i sør var det etter føringer hjemmefra som ikke minst vektla antatt farlighetsgrad. Danskene valgte sør og mistet 43 militære i Afghanistan, mer enn fire ganger de norske tapene. Kort sagt, den politiske ledelsen hjemme ønsket innsats i nord, og fikk ønsket innfridd. Noe som kan ha spart mange liv. Senere skulle som kjent debatten for og imot innsats sør i Afghanistan bli en verkebyll for den rød-grønne regjeringen.

 

Forfatteren som skarp iakttaker

Egebergs bok rommer et vell av betraktninger omkring strid og maktforhold innen det militære og på politisk hold. Dette gjelder prioriteringer innen langtidsplaner og forholdet mellom militær og humanitær innsats i felt mv. Igjen og igjen møter vi forfatteren som en skarp iakttaker. Og ikke sjelden farger han fremstillingen med kledelig ironi eller sarkasme. Dette rammer mange, heriblant to av våre siste forsvarsministre, Krohn Devold og Anne-Grete Strøm-Erichsen samt Sverre Diesen. Ikke minst den sterkt gjensidige beundring mellom Krohn Devold og hennes amerikanske kollega Donald Rumsfeld beskrives i mange underfundige vendinger. Og riktig vakkert er jo bildet i boken som viser at kystvaktskipet «Harstad» selveste 7.juni 2005 tar paret med på båttur utenfor Stavanger. Bakteppet for forannevnte allianse er at Norge, til manges fortvilelse, fra å være en førsterangs bidragsyter til internasjonale operasjoner i FN-regi er blitt en stadig mer aktiv deltaker i NATO-/USA-kontrollerte aksjoner.

 

Fra vondt til verre i Libya

Mot slutten av boken beskriver og drøfter Egeberg den militære aksjonen i Libya, og han får godt fram hvordan det som startet som en avgrenset aksjon etter hvert får dimensjoner og konsekvenser som det internasjonale samfunnet sliter med i dag. Man spør seg hvor vi hadde vært om Russland eller Kina istedenfor å avstå i FN hadde lagt ned veto? Hva hadde vært resultatet om Norge og andre land takket nei til det franske hardkjøret mot diktatoren i Tripoli, hva om AUs og Norges (hemmelige) meklingsforsøk hadde fått gå noen runder til. Sjelden ser man så klart hvordan krigen får sin egen dynamikk, og da bombingen starter blir Norge blant de flinkeste i klassen etter lenge å ha jobbet for dialog mellom partene. Man kan skjønne at Jonas Gahr Støre har følt kritikken som urettferdig. Få visste hvor konkret han arbeidet for en alternativ utgang. Men som Knut Vollebæk i striden om Kosovo noen år tidligere måtte Gahr Støre erkjenne at allierte land var intenst opptatt av en militær løsning på konflikten. Konsekvensene ble her katastrofale; man vant krigen mot diktatoren og hans hoff, men fremmet kaos, undertrykkelse og terror langt utover Libyas grenser.

 

Visse svakheter

Det er et bredt og mangeartet lerret Kristoffer Egeberg presenterer og de mange iakttakelser, spørsmål og vurderinger støttes av mer enn 1100 fotnoter. Her som i den ordinære teksten blir man slått av en grundighet og ryddighet som mange saksforfattere kan ha mye å lære av. Så kan man samtidig peke på visse svakheter. Omtalen av ulike militære forlegninger her hjemme er unødvendig ordrik, det samme gjelder det jevnlige arbeidet med å meisle nye forsvarsplaner og den amerikanske Oslo-ambassadens maktglade innberetninger til Washington. For å nevne tre eksempler. Generelt ville boken ikke tapt på en strammere redigering. Noen gjentakelser er til å leve med og at den norske ambassaderåden i Kabul i løpet av dramaet på Serena hotel blir oppgradert til departementsråd får vi skrive på inkurienes konto.  

Bjørn Johannessen har mangeårig erfaring fra Norad og UD,  og har tjenestegjort i flere land, senest som ambassadør i Malawi.

Bokanmeldelse

Fredsnasjonen Norge

  • Kristoffer Egeberg
  • Kagge Forlag, 2017
Publisert: 08.06.2017 10.49.04 Sist oppdatert: 08.06.2017 10.49.05

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.