Just Faaland. Fra bokomslaget

En verdensborger i Bergen

Mange av oss følte tristhet da Just Faaland døde i februar i år. I flere tiår hadde han satt sitt preg på Chr. Michelsens institutt (CMI) i Bergen, samtidig som han var en solid og aktiv aktør i og for flere norske og internasjonale organisasjoner: Norad, OECD, Verdensbanken samt flere FN-organisasjoner.

Av Bjørn Johannessen Sist oppdatert: 28.11.2017

Gjennom lange forskningsopphold og/eller rådgivningsfunksjoner i blant andre Bangladesh, Pakistan, Sudan og Malaysia spilte han en markant rolle i den økonomiske og sosiale utviklingen i de landene.

I disse dager foreligger minneskriftet «Just Faaland - en verdensborger i Bergen», redigert av Jan Isaksen og Eirik G. Jansen. Det er blitt en interessant samling artikler. De fleste norske, men også noen skrevet på engelsk av tre av Faalands utallige internasjonale samarbeidspartnere. I hovedsak er det forsker-kolleger ved CMI som fører ordet, men raust nok har redaktørene også invitert noen av CMIs kontorfunksjonærer til å nedtegne opplevelser med sin tidligere sjef. I sum fremkommer et bilde av en sjelden internasjonal samfunnsbygger med betydelig intellektuell kapasitet, med et omfattende nettverk av forskere og beslutningstakere, med bred innsikt i bistand og utviklingsspørsmål i vid forstand – og med ektefølt empati overfor kolleger og deres nærmeste.

 

Vekt på tverrfaglighet

Minneskriftet innledes med den informative talen som Ottar Mæstad, CMIs direktør siden 2010, holdt ved Faalands bisettelse. Deretter følger bidrag av Jan Isaksen, Rune Skarstein, Kjell Havnevik, Eirik G. Jansen, Arve Ofstad, Bengt Hagvet, Gunnar Haaland og Arne Tostensen - alle tidligere eller nåværende  forskere ved CMI. Dernest petit-bidrag fra administrativt personell; Bjørg Tvedt, Marianne Serck-Hanssen, Kirsti Hagen Andersen, Kari Herland og Terje Sande. Og endelig gode innblikk i Faalands betydning for de land som sto ham nærmest, skrevet av Rais Saniman fra Malaysia samt Rounaq Jahan og Rehman Sobhan fra Bangladesh. De tre utenlandske bidragene gjennomsyres av den respekt, varme og takknemlighet som er minneskriftets røde trå.

I et par av bidragene blir Just Faaland noe «fraværende» og disse artiklene synes mer tilpasset et ordinært tidsskrift. Men i de fleste bidragene sentrerer teksten om Faalands virke, samtidig som vi får en god forståelse om fruktbar interaksjon mellom ulike fagområder som over tiår har preget forholdene ved CMI. Kanskje særlig bidragene fra Bengt Hagtvedt og Jan Isaksen dokumenterer Just Faalands grunnleggende opptatthet av den verdi tverrfaglig samarbeid har for den enkelte forsker og for CMI som enhet. At han i de første årene ved CMI samarbeidet med Stein Rokkan var et pre i denne sammenheng. Økonomer, sosiologer, statsvitere og sosialantropologer, norske som utenlandske, befolket etter hvert instituttet i et spennende og produktivt samspill. Og med en slik grunnholdning som bakteppe kunne Just Faaland medvirke til at bl.a. menneskerettigheter ble satt på dagsorden samtidig som han selv hegnet om sin økonomiorienterte tilnærming.

 

Teorier kombinert med feltarbeid

Just Faalands altruisme overfor unge forskere var viden kjent og i denne samlingen kommer dette ikke minst fram i bidraget til Eirik G. Jansen. Med konkrete eksempler blant annet fra Bangladesh og Kenya gir Jansen eksempler på hvordan Faaland ikke bare ga råd og effektiv faglig bistand til en ung forsker, men også spilte inn verdifulle forslag og refleksjoner i samarbeidsland og bidro til forbedringer i Norads evalueringsarbeid.  

Gunnar Haaland dokumenterer hvordan Faaland i Sudan kombinerte økonomiske teorier med aktivt oppsøkende forskningsarbeid i felt. Ja, vekselvirkning mellom teoretiske studier ved CMI i Bergen og pliktmessig tjeneste i land eller områder ute var et av Faalands mantra som leder av CMI fra tidlig på 1960-tallet og fram til 1988. Haaland drøfter også Faalands evner til å søke ny erkjennelse basert på egne iaktakelser, dette Faaland kalte serendipity. At Haaland i sin drøftelse mest knytter begrepet til Fredrik Barths forskning er helt greit, ingen leser av en bok som dette har vondt av å få gjenoppfrisket sider ved Barths forskning!

 

Erfaringer fra Norad

Når Just Faaland fikk gjennomslag på mange felter hadde dette sammenheng med måten han kombinerte solid faglig innsikt med sterk administrativ autoritet. Og her må det være tillatt for undertegnede å supplere minneskriftets mange gode observasjoner med to av mine egne erfaringer. De av oss som på 1980-tallet jevnlig hadde saker å fremlegge for styret i Norad lærte raskt å skjerpe oss når Faaland deltok på møtene. Sammen med ekspedisjonssjef Paal Bog utgjorde han et solid eksternt korrektiv, men formidlet også viktige impulser, til mange av Norads strømninger innad og preferanser utad.

Fra min tid som leder av ambassaden i Dhaka for tre tiår siden erindrer jeg Faaland som en bauta i debatten om utviklingen av Bangladesh - ofte alene, ofte i tospann med Ole David Koht Nordbye. Og i forlengelsen av dette, hvor inspirerende var det ikke å møte ham når man med ujevne mellomrom stoppet ved Fantoft - på vei til Flesland etter familiært samkvem i Bergen eller på vei til Brann stadion! Som det hevdes i minneskriftet; han så deg og hadde tid til en prat selv om enn arbeids-oppgaver og kolleger ustanselig kalte på hans oppmerksomhet.

 

Talte Verdensbanken midt i mot

Norad, og da særlig tidligere direktør Per Ø. Grimstad, er gitt mye honnør for å ha lansert begrepet mottakeransvar i den internasjonale bistandsdebatten. Forståelig nok, men æren bør deles med Faaland for hans innsats i Bangladesh. For ham var det en fremmed tanke at Verdensbanken skulle diktere Bangladesh` prioriteringer og policy for landets utviklingspolitikk. Bangladesh skulle være subjekt, ikke objekt. Som Rehman Sobhan påpeker i sin artikkel er det grunnlag for å hevde at Faalands tilnærming på dette punkt etter hvert kostet ham jobben som Verdensbankens stedlige representant i Bangladesh.

 

Å hoppe etter Wirkola

Bøker som dette skjemmes iblant med fravær av nyanser når hovedpersonen skal portretteres. Bidragene i dette minneskriftet har en gjennomgående positiv tone, uten at det virker anstrengt eller påtatt. Ikke desto mindre vinner boken på at Arne Tostensen, som til egen overraskelse ble bedt om å etterfølge Faaland som direktør, avslutningsvis skriver en personlig, kritisk tekst. Hans bidrag rommer mange godord om samarbeidet med Faaland, men mer enn de øvrige bidragsyterne skriver Tostensen også om vanskelige sider ved direktøren som kanskje hadde sittet for lenge. Faaland erkjente at tiden var kommet for å tre tilbake da han ikke ville akseptere at CMI måtte leve med at en betydelig del av finansieringen, bl.a. fra Norad under Borger A. Lenths ledelse, i økende grad ble basert på oppdragsforskning.

Men Faaland visste å bruke sin autoritet, også etter sin avgang. Tostensen skriver åpent om hvordan det var å «hoppe etter Wirkola» og hvordan Faaland utnyttet sitt ego og sin autoritet som tidligere direktør. Ingen kunne være i tvil om at CMI var hans byggverk, og uvilje mot innblanding i hans prioriteringer, bidro til at noen «oppfattet han som arrogant, til og med autoritær, dog på en mild måte». Når man leser dette er det lett å få aha-opplevelser fra styremøter i Norad da man kunne oppleve en formelt korrekt Just Faaland kommentere saksfremlegg eller innlegg fra Norad-ansatte med en noe bister undertone.

La det for ordens skyld være sagt at Tostensen balanserer sitt syn, godt og ærlig. På den ene side honnør til Just Faaland for hans betydelige faglige bistand til forskerne på CMI, inkludert Tostensen selv. På den andre side sårhet ved å føle seg marginalisert når ansatte, hva enten Faaland var på Fantoft eller ute på reise, agerte som om den gamle Mester fortsatt var sjef.

 

Fortjent minneskrift

Minneskriftet om Just Faaland fortjener mange lesere, i og utenfor CMI, i og utenfor Bergen. For mange av oss har det vært interessant og givende å samarbeide eller holde faglig kontakt med CMI. Instituttet har gitt viktige bidrag til forståelse av faktorer som fremmer eller hemmer utvikling i kompliserte samfunn - innsikt som bl.a. andre, nyere institutter har kunnet nyte godt av. Just Faaland var en pioner og primus motor i dette arbeidet, noe et velredigert og vel fortjent minneskrift til fulle belyser.

 

Bjørn Johannessen er magister i statsvitenskap fra UiO, tidligere første-amanuensis ved Norsk Journalisthøgskole, i mange år ansatt i Norad og UD, hjemme og ute. Ambassadør, publisist og leksikograf.

Bokanmeldelse

Just Faaland - en verdensborger i Bergen

  • Red. Jan Isaksen og Eirik G. Jansen
  • Chr Michelsen Institutt, 2017
Publisert: 28.11.2017 04.20.00 Sist oppdatert: 28.11.2017 04.20.01

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.